Om solkrem og sånn

Regner har intatt Oslo igjen -og det er jo typisk når jeg har bestemt meg for å pakke bort jakkene for sommeren. Men jeg må vel bare innrømme at allværsjakken må få lov å henge ute likevel.

Jeg så på #sosialdirekte i dag (ja jeg bruker hashtags på blogg, sue me), og det var vel egentlig ikke så mye derfra jeg skal nevne, bortsett fra at Thomas Moen er i Cannes -og han er SOLBRENT. Sukk sukk sukk. Det svir i farmasøythjertet mitt. Og i det generelle empatihjertet mitt, jeg har fått høre det er ganske stort nemlig.

For selv om det regner i dag i Oslo, så gjør det som oftest ikke det på sommeren. Vel -det er en sannhet med modifikasjon, så lenge jeg er ute av byen er dere solsafe, med en gang jeg er hjemme regner det (forvent mye sol 5-21 juli). Generelt sett i hele dette landet er vi ganske så heldige med sol relativt ofte mellom mars og oktober (påske/senhøst), og hva glemmer vi alltid? Jo vi glemmer og smøre oss. Faktum er at bare 1/4 husker å smøre seg. EN AV FIRE dere -det er for dårlig.

Opp mot 1000 nordmenn får årlig diagnostisert basalcellecarsinom, det er mange det, i et land på bare 5 millioner. Og det er også stadig flere som får diagnostisert malignt melanom. Hudkreft er farlig, hudkreft dreper faktisk også, selv om det kanskje høres rart ut at huden din kan drepe deg, men det kan den faktisk.

Jeg skal ikke gå veldig inn på hvordan og hvorfor, UVA og UVB strålig er de strålingene som påvirker huden din. UVA kan sies å være den typen som gir deg Allergi og Aldring av huden, UVB er det som gjør deg brent. En solfaktor (SPF) sier noe om hvor lenge du kan være eksponert for solen uten å bli brent (sammenliknet med hvis du ikke har smurt deg).

I realiteten beskytter faktisk faktor 15 hele 93 prosent (faktor 30 gir 97 prosent og faktor 50 gir 98 prosent)
-MEN;
De færreste smører seg nok. Smører du ikke nok solkrem får du heller ikke den ønskede effekten. Noe annet som er verd å tenke på er at SPF bare angir UVB filteret, altså det som beskytter deg mot å bli brent. UVA strålene kan være like farlige, og det er de som oftest står for mutasjon av DNA man finner i ulike kreftformer. UVA beskyttelsen skal som regel (EU) være 1/3 av UVB filteret. Velger du derfor en medium (15-25) UVB faktor, så blir UVA beskyttelsen også lavere. Det kan derfor være greit å bruke høyere faktor i feks ansikt og på bryst, siden disse til stadighet eksponeres for sollys.

Det værste jeg opplever er når foreldre kommer inn og skal ha solkrem til barna sine. Sitat fra i dag var "Har dere ikke solkrem med lavere faktor, jeg tenkte sånn som 15 eller noe" til et barn på fire år.
Kjære søte snille foreldre, tenk på at barna dine skal leve med denne huden sin frem til de blir like gamle som deg selv, og gjerne 50 år til. Ønsker du ikke at de skal ha en sjanse til å beskytte seg så godt som mulig mot et sollys som stadig vekk øker i fare grunnet vår "fortynning" av ozonlaget? Smør barna dine, smør dem GODT, og gjenta smøringen hver 3 time. En barnehåndfull solkrem til en barnekropp, og en håndfull solkrem til din egen kropp. Så er vi alle beskyttet godt -og husk å ta pauser mellom kl 12-15, da er nemlig solen på sitt sterkeste.

Husk solvettreglene

• Ta hensyn til hudtype når du soler deg: Personer som blir lett solbrente bør være ekstra varsomme.
• Bruk solbeskyttende krem med faktor 15 eller høyere. Kremen bør beskytte mot både UVA- og UVB stråler, den bør tåle varme og vann og det er viktig å smøre seg godt og ofte.
• Huden bør også beskyttes med lette plagg.
• Ta pauser fra solen (spesielt mellom klokken 12-15) og unngå forbrenning.
• Barn og unge må være spesielt forsiktige i solen. Forbrenninger i barneårene er en risikofaktor for melanom senere i livet.
• Vær spesielt forsiktig i begynnelsen av sommeren, ved feriestart og etter lengre perioder med dårlig vær eller opphold i ferien, når huden er lys og ekstra følsom.
• Begrens bruk av solarier.

Med håp om en lang vakker sommer, og godt beskyttede voksne og barn
Xoxo
M

PS! Grønn hverdag tester kun om solkremer er "farlig" for naturen (eller deg, dog husk -parabenene led en unødvendig og skjedesløs død) -de tester IKKE solfilter og egenskaper til solkremer. Det skal sies at i år er alle solkremene til barn uten parabener, og de fleste også uten siloxaner. Men at det stod i et blad at den fikk terningkast 4 istedet for 6 pga en ingrediens, er ikke nødvendigvis reflekterende på hvor god solkremen faktisk er.

Om Blodgiving og sånn

Her om dagen skrev Lars Monsen dette på statusen sin på facebook
"Helsevesenet sier jeg ikke har Borreliose. Bilder av blodet mitt sier at det er stapp fullt av Borrelia-bakterier, faktisk noe av det mest infiserte forskerne har sett. Hva om en person som meg hadde vært blodgiver? Hvor mange blodgivere (som kanskje bare er litt "slappe og deprimerte", eller som kanskje bare har fått en "oppsamling av melkesyre") er infisert uten å vite det? Kan det være mulig at smitten spres på dette viset, rett foran nesa på Helsevesenet som sover så tungt i timen?"

Denne statusen har per tid fått over 8000 "likes" og 1837 stk har delt statusen. Deriblandt en av mine bekjente. Kommentarer under statusen går på "norsk helsevesen" og hvor håpløse og "i et nøtteskall" det er. Jeg jobber i det norske helsevesenet, og jeg er ikke alene.

Jeg skal innrømme -statusen er skummel, det er en tankevekker og en teori som forsåvidt ikke er "ukjent" når det gjelder blodgiving. Overføring av smittsomme sykdommer er en realitet når man overfører blod fra et menneske til et annet. Men...

I Norge er det utviklet et skjema for blodgivere som brukes ved alle landets blodbanker. På dette skjemaet fyller du ut kroniske sykdommer, åpne sår, sykdom siste tid, faste medisiner og diverse informasjon om sexualliv. Blant annet får ikke homofile lov å gi blod pga høyere risiko for HIV enn andre. Hva jeg mener om det skal jeg ikke gå inn på (syns det er en tullete regel, alle har karantene ved hver nye seksualpartner, og HIV test utføres ved første gangs giving -hva er forskjellen på en promiskuøs dame og en enslig/gift homofil mann egentlig?). Uansett..

Jeg fant ved hjelp av de to vanligste nettsidene for blodgiving (Røde kors og Blodbanken I Oslo) frem til litt ulike tester som tas i forbindelse med blodgiving og faktisk også informasjon om flåttbitt. I følge Røde Kors blir det i Norge funnet ca 150 nye tilfeller av borreliose i året. Nå skal jeg med en gang innrømme jeg ikke vet om dette tallet er oppdatert, og for å ha nevnt det baserer jeg tallene mine på dette, og har ikke undersøkt med FHI eller andre statistiske instanser for å sjekke det heller. Poenget er ikke hvor mange, poenget er at blodbanken har rutiner. Det testes for følgende ved første givning. (sitert direkte fra websiden til Blodbanken i Oslo):

• CMV (er vi så heldige å finne en blodgiver som er negativ på CMV, vil testen utføres ved hver blodgivning inntil et eventuelt omslag til positiv.)
• Syfilis
• HIV
• Hepatitt B og C
• Hepatitt A og Parvovirus utføres dersom plasma fra blodtappingen benyttes til fraksjonering
• Malaria- og chagastest utføres ved behov etter reise

Jeg er usikker på om disse retestes etter hvert partnerbytte eller liknende, men har en mistanke om at det er det som gjør utslaget når man eventuelt krysser av for dette i skjemaet. Som alle ser står ikke borreliose / Lyme disease på siden. Har du fått flåttbitt har blodbanken 4 ukers karantene så lenge det er et ukomplisert flåttbitt. Og det er her poenget mitt kommer. En hver pasient på linje med Lars Monsen, vil ikke ha hatt et ukomplisert flåttbitt. Lars Monsen innrømmer selv han er syk -og et av spørsmålet på dette berømmelige spørreskjemaet jeg stadig refererer til er om du har følt deg frisk siste 4 uker (de spør meg ofte om jeg har følt meg frisk siden siste blodgiving også). I tillegg må du krysse av for om du har fått behandling for noen sykdom eller vært innlagt på sykehus siste seks måneder.

For en person, igjen SOM Lars Monsen, vil dette spørsmålet automatisk føre til en avvisning av blodbanken. De fleste borreliosepasienter jeg har vært borti, eller pasienter med mistenkt borreliose vil IKKE ha følt seg frisk de siste fire uker - seks måneder. Mange har kanskje ikke oppdaget sitt flåttbitt, og mange blir ikke syke med en gang -dog som helsepersonell vil jeg mene at får du et komplisert utfall av bittet vil du merke det mellom hver blodgiversesjon (ca tre måneder avhengig av din Hb).

Så ved spørsmålet "er det slik overføringen smittes i Norge rett under nesa på helsevernet" vil jeg si et klart og tydelig NEI det er faktisk ikke mulig. Med mindre du lyver på skjemaet og lar deg tappe blod hver tredje måned for å sabotere helsenorge -men det føler jeg igjen kanskje blir litt søkt. En pasient med flåttsykdom vil i de fleste tilfeller aldri bli, eller ønske og bli rekruttert til blodgiving! Ville Lars Monsen vært blodgiver slik tilstanden hans er i dag? Nei!

Jeg ble avvist av blodbanken, først da jeg var 18 (piercing i slimhinner), så da jeg var eldre (for ofte bytte mellom seksualpartnere -mine forhold varte ofte bare ett år av gangen), og nå sist fordi jeg hadde for lav blodprosent. De tar ingen sjanser. Jeg har også blitt avvist med en uke pga et åpent sår på en finger...

Hva tenker du? Tror du helsevesenet har oversikten? Eller spres denne skumle (og det kan jeg innrømme den er) sykdommen via blodbanken Norge?
Xoxo
M

PS: Dette er IKKE en faglig sterk, eller veldig godt gravd bloggpost. Det overlater jeg til Gunnar Tjomlid (han kan sine saker). Dette er en mening, fra en som blir litt frustrert over at alle skal klage sånn på detta helsevesenet -og som ikke ANER hva de snakker om.

Når du skriver, lever du

Jeg så på telefonen min, den hadde ikke blinket eller pepet på seks timer. Mange ville sikkert si at det er helt normalt, men det var stille, uvanlig stille.

Generelt sett får jeg ikke mange sms, men i det siste har jeg fått fler og fler. Dype samtaler, enkle gleder, bilder av folk og fe, natur. Vi deler egentlig alt, men nå, nå er det kveld, og jeg har ikke hørt noe på seks timer.

Klokka tikker et minutt videre, fortsatt stillhet.

Det er noe med det, når du har blitt vant til klikkelyden av en sms som kommer inn, eller blinkingen øverst i høyre hjørne -og den plutselig ikke er der lengre. Jeg savner det, lengter etter den lyden som betyr "jeg er her -jeg lever".

Før det ble stille var det mye kaos, vondt sårt kaos, som kom fra ingenting. "Greit, vi SNAKKES!" var det siste jeg leste. Jeg sendte en tilbake "ta vare på deg selv da, er her når du vil prate igjen".

På en måte føles det feil, det føltes ikke som om jeg egentlig hadde gjort noe som helst -verken galt eller godt. Jeg visste at det kunne bli stille lenge, jeg visste det var muligheter for at noe skikkelig ille -som jeg ikke hadde stoppet, kunne være i gjære. Det ble natt, det ble på tide og legge seg, men jeg klarte ikke sovne. Redselen for at noe galt hadde skjedd, for at det plutselig kom til å være stille for alltid gnaget i meg. jeg vet vel egentlig ikke når jeg sovnet den natta.

Morgenen etter var det fortsatt ingen blinking, bare stillhet. Jeg pussa tennene, fulgte morgenrutinen som vanlig, i halvsøvne. Jobbdagen starta fortsatt i mørket, i uvissheten. Da lunchen kom hadde jeg egentlig gitt opp håpet "jaja, kanskje det tar et par dager da..." tenkte jeg mens jeg smurte knekkebrød og trakta kaffe.

"klikk"

Lyden er en blanding av et tastetrykk og en som knipser med tunga. Jeg fikk vondt i magen, var dette lyden av -jeg er i live?

xoxo

M

Om å være syk -og frisk, og litt andre ting.

For noen måneder siden traff jeg en venninne på cafe. Litt bakgrunnsinfo, hun er lege, jeg er farmasøyt, naturlig nok blir det litt prat om sykdom, og pasienter (ikke enkelttilfeller -vi har taushetsplikt og tar den høyst alvorlig). Vi snakket om forhold mellom mennesker, pasienter/leger, kunder/pasienter/farmasøyter, menn/kvinner, kvinner/kvinner -som du ser, det aller meste.

Jeg har vært syk, det står flere ganger i bloggen min om min spiseforstyrrelse da jeg var 15, og om min depresjon og vanskeligheter med å takle det å ikke kjenne til sitt biologiske opphav. Likevel, sykdommen definerer ikke den jeg er, eller, rettere sagt, sykdommen definerte ikke hvem jeg var. Jeg var fortsatt meg, med alle mine gode -og dårlige sider.

Jeg har, og har hatt venner som er syke, mentalt syke. For meg definerer ikke det hvem de er. Jeg tror jeg har arvet denne egenskapen fra mamma. Empatien, måten og ikke definere mennesker ut fra hva de er, eller har vært. Mamma jobber i et privat firma med å få folk tilbake i arbeid når NAV ikke lengre klarer "håndtere" dem er vel retteste måten å si det på. Hun har en egen evne til å se mennesker for den de er, som menneske -en egenskap jeg beundrer veldig. For eksempel er det å sette opp et møte med noen som ruser seg en utfordring, både for oss i apoteket, men også for NAV. En som ruser seg på alkohol har kanskje dager de drikker seg opp mot (helger), samt dager de drikker seg ned igjen -så muligens er møtedagene best på tirsdag og onsdag, dagene du mest sannsynlig ikke drikker veldig mye. Spennende greier altså.

Uansett, det var ikke alkoholikere, eller narkomane, eller mamma for den del dette skulle handle om. Back to my train of thought.

Jeg har vært syk, og jeg har venner som fortsatt sliter med sykdom. Likevel føler jeg at å oppføre seg annerledes mot vennene mine som er syke vs. dem som ikke er syke blir helt feil. Jeg er den jeg er, og jeg kan være rett frem, og av og til så tråkker jeg fullstendig i salaten -men det er jo sånn jeg ER! Skal jeg liksom være "en annen" fordi jeg kan skape et problem? Ja, jeg er enig, man skal tråkke forsiktig i mineområder, men samtidig kan man ikke liste seg på tå rundt mennesker man er glad i. Noe av det som gjør at jeg er så glad i mine venner, er at jeg kan være meg selv med dem. Så lenge jeg kjenner mennesker godt nok, mener jeg at man tåler en liten tråkk i salaten eller fem.

Hva tror du?
xoxo
M

Om Døden

I går var jeg på GirlGeekDinner (#GGDO) sammen med en haug dyktige, og fantastiske damer (og et par menn også). Arrangert i samarbeid med Kreftforeningen, snakket vi om å bruke digitale medier i forbindelse med ulike tabuer -blant annet døden. Det var på en måte en opptakt til 15. januar, da kreftforeningen holder et diskusjonsfora om døden på Litteraturhuset. Det starter kl 18.00 for de som er interessert, men du bør nok være der litt før, for det er bare plass til 150-200 mennesker og de satser på stinn brakke.

Desverre får jeg ikke gått på dette selv, da jeg overtar leiligheten min (den aller første jeg noen gang har kjøpt) på tirsdag kl 19.00. Jeg håper at mesteparten av den to timer lange seasen legges ut på nett, slik at vi som ikke kan komme (eller som ikke får plass) kan få med oss diskusjonen likevel. Er du i Oslo på tirsdag kl 18? Dra på litteraturhuset, det vil garantert være verd turen.

Uansett, døden og digitale medier. Da kjæresten min døde i 2004 hadde jeg -og såvidt jeg vet de fleste av mine venner enda ikke fått Facebook. Jeg mener å huske vi starta med facebook på tredje året på farmasi, noe som tilsvarer 2006. Jeg har (desverre) opplevd at flere unge mennesker i min bekjentskapskrets har gått bort, og de siste årene er både Facebookprofiler gjort om til minnesider, samt egne minnesider dukket opp på både Facebook og internett generelt. Dette er noe jeg føler litt på etter gårsdagens møte.

Jeg nevnte det ikke i går, kanskje fordi det er så lenge siden, det er ikke klint over ansiktet mitt at jeg har mistet en jeg er glad i nå nylig -for det har tross alt gått åtte år. Men hver 18 april, hver 23 november, så tenker jeg litt på han jeg var sammen med som forlot meg alt for alt for tidlig. Jeg har flere blogposter om det i historikken, så jeg trenger ikke si så mye mer enn det. Bloggen min har jeg alltid hatt, men jeg har aldri hatt mange lesere. Jeg vet ikke, bloggen min er for meg, og hvis noen oppdager den av en tilfeldighet og gjerne vil følge meg er det selvsagt hyggelig. Jeg har aldri hatt som mål å ha over ti lesere en gang, så noen rosablogger, eller poppis blogger -det er jeg garantert ikke.

Jeg starta å blogge i 2001 tror jeg, da under pseudonymet |-_MG_-|, eller senre Shy^. Jeg husker gamlekjæresten min koda siden, som var enkel html men verdens fineste blåfarge. Jeg skulle gitt mye for å vite F-koden til den blåfargen i dag, jeg savner den. Bloggen kan jeg heller ikke finne, men jeg syns å huske den var litt som denne her, den lever av og til, og så sover den ganske så ofte. Jeg fortsatte å blogge på andre plattformer, egne servere (som desverre har gått tapt) da under en noe mørkere fase (sort webside, mørkt bilde på toppen). Jeg skrev mye om smerte, om anorexi, om depresjon, selv om jeg syns å huske jeg dekket over det (som man jo ofte gjør). Når han døde ble alt tomt. Jeg tror jeg blogga om det, og skulle gitt mye for å lese de tekstene igjen, men samtidig er jeg glad for at det var min private sfære og skrive ut tanker og følelser på.

Hvis det hadde skjedd i dag, hvis jeg var 20 i dag, og min daværende 23 årige kjæreste døde, så hadde det nok vært både en facebook profilside, en facebook minneside, og masse bilder over alt med kanskje til og med oss. Når v var sammen, i 2004, hadde vi ikke et eneste bilde av oss sammen før han lå i sykesengen -hjernedød. Det gjorde vondt, det gjør vondt, å vite at jeg aldri får ha et bilde av OSS, med det VI var. Jeg hadde digitalkamera, det hadde forsåvidt han også, men man brukte ikke digitalkamera som man gjør i dag. Man hadde bilder på telefonen -jeg husker særlig ett av han i bar overkropp (hehe) -som jeg nok en gang må innrømme jeg aldri tok backup av, og ikke aner hvor er.

Så hva gjør dette med meg...? Jeg vet ikke, på en side skulle jeg kanskje ønske jeg hadde alle disse minnene på nett. Jeg skulle kanskje ønske at folk husket meg også på dødsdagen hans...(er det egoistisk?). Jeg skulle ønske beviset for at han var min da han døde var der, slik at ingen kunne betvile forholdet vårt da han gikk bort. Samtidig, så er jeg veldig glad for at det IKKE gjør det. For at jeg ikke må minnes, for at jeg ikke kan sitte å dvele, eller å lese noe helt tilfeldig en dag, og så dukker det opp et åtte år gammelt bilde av en jeg elsket som jeg mistet. Ja -jeg vil minnes han, ja jeg vil hedre han, men på min måte, ikke på grunnlag av hva alle andre mener -gjør, og poster på face.

Uff, dette ble mange rotete tanker og refleksjoner på en gang.

Takk for at du fortsatt leser.

Hva tenker du om å miste noen, og om internetts reaksjon på det?

xoxo

M

Bullshit Detector

Reading blogs you have to go through a lot of rough material to find something that is actually worth reading. To be fair with you, most stuff doesn't seem to be worth reading at all -but then I read it anyway. I've mentioned before that I liked unfiltered perception -mainly for his determination to pop wholes in some of peoples obsessions -like the flu, or healthy chocolate or others. Now he might write about some topics that I don't necessarily agree with, and he might have views that are outside my "norm" -but then again, some of the point of talking to people are differences of opinion, and that's a good thing. A healthy discussion never killed anyone.

Some of the reasons why I like this blog, is that it has facts, which good sources of quality information. I can trust that what he claims are closer to the truth, than hoax sites trying to sell you shit -or people who have a strong belief vegetarianism works for everyone (it doesn't, we don't have enough plants for it to work -secondly, if we eat all the plants, what will the animals eat?). Also, if you read about the onion on Facebook lately, and how it will keep you healthy, think again -read this. Basically he writes everything I want to write, but never take the time to do research on. I love it.

I saw someone posting about ecological food on Facebook, and probiotics for pregnant women and the unborn child -and this got me thinking, how good is my bullshit detector? Because even though I don't doubt that this women who wrote this blog post has done her research, there is something about her blog (design wise) and writing that doesn't appeal to me the same way a scientific article, or the way it is described in other blogs do. Yes, I do think we should eat more ecological, and organic and what not. But what does organic really mean -do YOU know?


"To be certified organic, products must be grown and manufactured in a manner that adheres to standards set by the country they are sold in" (wikipedia). 

Which technically means that whatever your government says is organic, is organic. It can mean, in extreme cases that certain pesticides are allowed -as long as they are approved by the government in that nation to be "organic". Wikipedia also states (without citation) "Organic farms do not consume or release synthetic pesticides into the environment although organic pesticides are as damaging to the environment as synthetic pesticides.".

So where is my bullshit detector at? I don't know to be honest. If it's on Wikipedia it doesn't make it true, and never use Wikipedia as a source is one of the first things we were told about the internet back in the day. Both in high school and in university that was applicable for me. Now, to be honest I'm not quite sure. If you need information about something, looking it up on Wikipedia is actually the first step. Most times, what you find there, and the citations will give you all the info that you need. Is it so that Wikipedia has become the modern day encyclopedia. Do we need a bullshit detector on Wikipedia too?

Boyfriend has the annoying quality that he has a great BS-detector. He just knows shit, random shit, about any kind of topic, and he can call BS and explain why without even checking Wikipedia, Google, or PubMed, because he already checked it two years ago. It's one of the most annoying, but handy qualities of this man I live with.

I guess I will make 2013 the year I learn to use my bullshit detector. The year I use the internet for what is it best used for, information. Which means, stop using hours and hours on hitting refresh on the stupid facebook button -because guess what, it gives you close to no real information, with no relevance to anything of interest.

Do YOU have a good bullshit detector?
xoxo
M

2013

Inspirert av vakreste Ingvild så tenkte jeg at når jeg først "åpner" bloggen min igjen, så kunne det være for noe hyggelig. Noe kanskje litt personlig? (then again, de fleste blogginnleggene mine er vel personlige) -noe fremtidsrettet?

La meg like gjerne si det først som sist, jeg har ikke tenkt å bli noen stor blogger i 2013 heller. Selv om det selvfølgelig hadde vært hyggelig med både flere (noen) lesere og kanskje litt mer inspirerende tekster fra min egen side. Det er jo ikke det at jeg IKKE liker å være kreativ, det er bare det at når jeg faktisk setter meg ned for å gjøre det, så bare... daffer det liksom ut i ingenting. Jaja, enough about that. Vi får se hvor mange blogginnlegg det blir -jeg satser på ca 12, ett per måned, med noen måneder med to, kanskje tre, og et par tre måneder uten noen ting som helst.

Men hva vil jeg gjøre i 2013 når jeg ikke skal blogge? Vel, for det første så har jeg i mitt 28årige liv endelig kjøpt noe skikkelig dyrt noe. Nærmere bestemt nesten 3 hele millioner kr dyrt. Det er litt spesielt. Å tenke på at jeg -som er SÅ kjip, har brukt så masse penger på en gang. I hjemkommunen hadde jeg nok fått et digert svært HUS for de pengene, men i Oslo er det ca nok til en 71 kvadrats leilighet mellom Kiellands Plass og St. Hanshaugen. Jeg tror det blir bra. Badet er lite, soverom 2 også, men then again, soverom to er jo enten for gjester, eller for små mennesker -så strengt tatt er vel ikke det et stort problem. Og å vaske et lite bad er jo ikke å forakte, så jeg skal ikke klage (selv om jeg er litt bekymret for over ti år med dusj på badegulv i forhold til membran etc, menmen hva vet vel jeg!).

I 2013 skal jeg altså flytte inn i min egen (ja okei, og samboeren da) leilighet. I tillegg til denne forandringen, har jeg i løpet av de siste månedene flytta alle pengene mine fra Skandiabanken til DnB. Det var rart det, etter over ti år hos Skandia og plutselig skulle bytte til store skumle slemme DnB. Nåja, nå er de kanskje verke slemme eller skumle, men, de er store, og det føles litt som å forlate en kjær gammel tante, for en bedriftsleder av et eller annet slag. Jaja... Og som om det ikke var nok med disse to "nye" tingene, så har jeg jaggu meg sagt opp jobben min og. ANGST!

Jeg hadde faktisk en liten mental breakdown her for noen uker siden. Bytte av bank, bytte av bolig, bytte av jobb (1.Mars forøvrig), fullstendig BYTTEangst fikk jeg. Men det gikk over, hvertfall sånn litt. Det som er så skummelt med å bytte jobb er jo ikke det at jeg må inn i et nytt apotek. Problemet er nemlig at jeg må inn i en ny apotekkjede. Og selv om for de fleste er et apotek et apotek, så er produktene "der ute" mye mer annerledes enn dere tror. Og det å bli kjent med slike ting tar litt tid, så jeg gruer meg litt, men tror det kommer til å gå greit likevel -det er jo STORT sett det samme.

I tillegg sliter jeg med det å bytte ting, for der jeg følte at Skandiabanken er en god gammeltante, er liksom Vitusapotek nesten hjemmet mitt i apotekbransjen. Det er det Notabene en gang var i bokbransjen for meg, hjemmet mitt, der jeg hører hjemme, der jeg har lært meg å være den jeg er -og jaggu har det ikke blitt noe bra ut av det også! Men nå skal jeg altså til Apotek 1 -de største. Det blir litt skummelt, litt bra, litt alt på en gang! Jeg får i hvertfall være min egen sjef igjen, og det blir utrolig befriende, for sånn der halvsjefing fungerer ikke helt for min del. 

Ja nei, nå har jeg vel blogga nok for en stund (2-3 måneder vel). Og hvis du er ny her, JA jeg bruker engelske uttrykk her og der, og JA, jeg skriver mye vas, men hey, if you don't like it -don't read it.

Klem
Xoxo
M

Edit: ja også dette da, jeg skal ta meg tid. Tid til venner som Trine, Lise, Ida, Julie, Martine, og alle de andre som IKKE er bloggere (selv om mange av dem var venner før de var bloggere)
-og forhåpentligvis også Ingvild etterhvert -for napoleonskake :).

Sitat

Verdens mest fantastiske sitat, fra Little Bee -en bok som ikke har noe med arr å gjøre, annet enn sjelelige arr. Les den

"Og jeg tenkte at det også kunne være pent, og jeg ber deg vennligst om å være med meg på at et arr aldri er stygt. For det er dèt de som påfører oss arrene vil ha oss til å tro. Men du og jeg, vi må inngå en avtale om å trosse dem. Vi må se på alle arr som vakre. Greit? Dette skal være vår hemmelighet. Et arr danner seg nemlig ikke på døende. Et arr betyr: "Jeg overlevde".

Om et par åndedrag kommer jeg til å fortelle deg noe som er litt trist. Men du må lytte til det på samme måte som vi er blitt enige om å se på arrene. Triste fortellinger er også vakre. En trist fortelling betyr: Denne fortelleren er i live."

 

Losing you

Texts I feel like posting, without it being very reflective of my mood on this particular Sunday.
Also, they are two separate pieces..

Please don't do it...

I look up at you, begging...

Your mood lately has changed, into something I can recognize but don't want to realize. 

I'm scared it might be too late, that they have won 

-and we, the others, have lost.

Please don't leave me...

I look up, begging.

My eyes are filled to the brim with tears

They flow over, as they always do..

Please don't leave me

I scream...

Please...

"People always leave"

XoXo

M

Pain

I don't know what's going on these days. I won't even try to explain why I don't blog any more. Maybe I just have no need to, maybe my constant texting with a (relatively) new friend makes me get all my worries out ? I don't know. I just know I'm not inspired to write... Because there are so many others out there doing it for me. So many others writing the funny texts I wish I wrote. So many writing the emotional, hurtful things I wish I could write. And so the days go by, and I don't write..

The other day I was riding the tram, and I saw that "Extremely loud and incredibly close" was out on BluRay.... I decided to give it a shot. You'll need some back story to understand this. The book this movie is based on was the book I finished reading 8 months after I lost my boyfriend. It was the book that got me to move forward in life after he had died. It was kind of the book that brought me back to life.

It's odd, this book is so, STRANGE... it's so odd half of the time I was wondering what the hell this book was.. But I got through it, and with it I got through my pain somehow... It felt easier afterwards. I remember I finished reading it at a loft in Turkey, where we were on a 2 day stay from vacationing in Greece. The other day I started watching the movie but could only finish 40% of it. To be honest I can understand why people don't like it. It's about as odd as the book, only when it comes to movies you can't make your own story or images in your head. You don't get the same explanations and you don't understand the story in the same way when there's images on a screen. I started crying when I had reached that 40% and I couldn't finish.. I won't finish for a while, I need time to digest this... I still miss him, it's been almost eight years since he died and it still hurts... Insane amounts of hurt, shards of pain trough my heart, and my head everytime I think of him...

So the reason why I am writing this blogpost. I have no choice... Yesterday I read this, and I can't get it out of my head. What hit me the hardest was that suddenly a friends name showed up in the text.. Simen, this kid that was a year under me in high school. He was the goofy kid everyone loved. I remember when we were seniors and "Russ" we used to joke around with him all the time. He kind of became our mascot, this small boy, all skin and bones. Apparently that changed.

27th of June 2010 - I came to the US the night before. I turn my computer on at 6am in the morning and see Simens face staring back at me... Him and three others have been killed by a roadside bomb in Afghanistan. I can't believe it, I just stare blankly at the monitor in front of me. My boyfriend asks "whats wrong?" and the tears just stream down my face.. I can't believe this kid, this boy I used to have fun with and joke around with is GONE.... gone... I didn't even know he was a soldier.

I hadn't talked to him in 7 years. After I finished high school I moved away and didn't really think about it. The people you move away from are just there, back "home"... You never really think that one day you will open the newspaper and see their face -annoucing that they died..

I've been crying on and off since yesterday too. It just feels so unfair that young people just die, for no reason...(I know it was a war, it still feels useless). I'm happy he was rewarded the Armed Forces Medal for Heroic Deeds after his death.. but it doesn't help... He's still gone, like the others.. I do find some comfort however, in the fact that he saved someones life... He was a hero, the ones you read about in stories. And I will forever remember him that way.

Rest in Peace
Xoxo
M

Disappointments

I've written a post like this before. On how I was disappointed with my grade after my thesis. I think I also mentioned how I was disappointed I didn't get the managing position I had applied for two years ago. And now it has happened again, another managing potion -another one made for me, meant to be "inherited" by me -and I get a no. This time it's not the experience time lacking that makes the Norwegian Government get grumpy. This time it is all about politics, all about letting the man be in charge, and about letting someone with two more years of pharmacist experience be put in instead of me. I am disappointed, I am actually so disappointed and sad that I have now twice broken completely down in front of boyfriend.

Both times he asked "how much wine did you have today?". The alcohol enhances the feeling of miserable. But it doesn't mean the alcohol makes me miserable. It just brings out things that are in there, emotions that I have and that are filled inside me and just happen to come out when I've had a few glasses too much. 

It always seem to amaze me how bad I feel. How much longing and hurting and pain there is inside my little body. I have problems breathing, I have problems seeing myself as a valuable human being -because of these small little things that doesn't even matter in the "big" world out there.

Sometimes I have to remember how lucky we are -how incredibly lucky we are to be born in to this country where we are safe and nothing bad happens -at least not very often. It's hard to forget every now and then how lucky I am to have my job, to live life, to not stress out and just live...

Sometimes it just hurts SO much I don't know how to bare it..

How do you get through it all?

xoxo

M

Hvorfor blir du aldri full?

Jeg har skrevet om vennskap, og en del av vennskap er å gå ut med vennene sine. Here's the problem -jeg er ikke spesielt glad i mye alkohol, ei heller overfylte utesteder.

Resultat: Jeg blir sjeldent invitert på fest fordi "jeg ikke drikker nok" eller "ikke vil være med ut likevel". La meg forklare litt...

Jeg har aldri vært noen stor fan av alkohol, heller aldri vært spesielt "vill og gal av meg" -selv ikke da jeg var mer ungdom enn jeg er i dag. Før jeg var atten drakk jeg jo slik alle andre tenåringer, men jeg kan med hånda på hjertet si at jeg nok kun drakk nok ganger til at det knapt rekker å bli talt på to hender -om ikke bare en.Så ja, jeg er KJEDELIG. Jeg ble ikke invitert på mange fester da heller. Det var vel strengt tatt ikke fordi jeg ikke "drakk nok", som det var at jeg rett og slett var hun "rare" datanerden som var god i matte. Wellwell...bygones er det ikke det det heter?

Videregående bytta jeg skole på andre året, og jeg var til og med NESTEN edruruss. Men jeg drakk på et par fester og ødela den streaken -although det skal sies jeg har en del bilder da min kjære samboer (en klassevenninne) står dritings i ei trapp mens jeg smiler edruelig og fint ved siden av, det var forøvrig også ganske greit å kunne være sjåfør. Jeg husker og å være ute uten leg før jeg ble 18 (full, med en finsk venninne så de slapp oss inn så de slapp snakke engelsk, samt jeg var jo med Stine -hun var 20). Jeg husker og å være DRITINGS på 18årsdagen min, hive alle ut klokka tolv fordi min daværende kjæreste flørta med en 16 åring (han var en dust/alkoholiker og forøvrig) og så heiv jeg telefonen i do og kasta opp på den etterpå (visstnok, jeg mener å huske jeg røska den UT av toalettet før jeg kasta opp, menmen). Oh good times.

Jeg gikk på høyskolen i Kristiansand et år -helligere sted skal du vel gjerne lete lenge etter, men drikke det kan dem. Jeg drakk vel litt der nede og, kan huske jeg ramla i land i Danmark etter en noe fuktig tur på danskebåten. Med påfølgende ramling inn og rett i seng når vi var vel hjemme i havn igjen (lord knows hvordan jeg kom meg til leiligheta den morningen). Men all in all, ikke spesielt store festetrangen der heller -det kan vel min gode venninne som jobbet/jobber i utelivsbransjen der nede skrive under på. Husker en spesiell hendelse en av de første gangene vi var ute der hvor en fyr var frekk i trynet mot meg. Ubehagelig opplevelse, men sånn setter seg... Jeg slo ham i trynet med knyttneven, så kom dama hans og skulle forsvare han, men det gadd jeg ikke så jeg snudde ryggen til og gikk. Hun kom ikke etter... hehe

Gjennom universitetstida så var det naturlig nok en del festing. Jeg var med på mange av dem, og jeg gikk til og med ut i Tromsø by av og til -men ikke spesielt ofte. Når jeg gjorde praksisen min nedi Oslo var det flere kvelder jeg og homoen min var ute på bl.a. Grand Baren Etoile, hvor vi ble bedre og bedre kjent med bartenderne. Han betalte, jeg var student, han var ca dobbelt så gammel som meg og hadde råd til det -og ville GJERNE at jeg skulle være litt mere utadvendt, fair enough.

Tilbake til Tromsø, skrive hovedfag, ende opp på en fest i Oslo der jeg tilfeldigvis traff mannen i mitt liv (en egen story for seg selv den festen gitt), og back to Oslo for godt fra sommeren 2009.

Såååå, det var en rask oppsummering av mitt "ville" festeliv fra da jeg var ung. Det har vært en del fester, det er mer enn det høres ut som i denne tråden, men poenget er hvordan situasjonen er i dag. I dag er det slik -jeg er ensom. Jeg føler jeg blir utelatt fra ting ofte av den årsak at jeg "ikke drikker meg full", eller "ikke blir med ut". Nå skal jeg være den første til å innrømme at ja, jeg sier ofte Nei til invitasjoner, eller backer ut i siste liten fordi jeg er trøtt og sliten. Men hvis du har lest noen av blogpostene mine fra tidligere, så har jeg hatt enkelte perioder der jeg ikke nødvendigvis har hatt det så greit. Jeg sliter fortsatt med depresjoner, tanker fra tidligere spiseforstyrrelser etc, og av og til blir det bare for mye med sosialt samvær i tillegg.

Noen mener at jeg "bare er sammen med typen". Men for å være ærlig så driter både han og jeg i om vi er sammen en fredag eller lørdag kveld -med mindre noen av oss har vært borte over en lengre periode. Han drar ofte på fest uten meg, så hvorfor i alle dager skal jeg ikke kunne dra på fest uten han? Catch my drift? Han er IKKE årsaken til at jeg ikke går ut, for å være ærlig gikk jeg SJELDNERE ut da jeg var singel og bodde alene, enn jeg gjør når jeg er i et trygt forhold.

Så det store spørsmålet "hvorfor drikker jeg ikke?" og "hvorfor blir du aldri med ut" eller det mer reelle "men hvorfor blir du aldri full, du MÅ jo bli full i dag, lover du?".
1. Jeg drikker, jeg drikker gjerne to flasker vin på en kveld om jeg vil. Som oftest blir det bare en, og jeg er ofte beruset etter bare to glass vin.
2. Jeg blir ikke med ut fordi jeg ikke liker å gå ut. Jeg liker vorspiel, jeg liker fester som går over i nachspiel -men må innrømme at med mindre jeg har stått opp klokken to på en lørdag, så er jeg ganske "beat" når klokka blir to tre på natta (av og til også ett). Jeg LIKER å være med mennesker, og jeg har ingenting i mot en god fest (Julie kan faktisk bekrefte at jeg ved en anledning var en av de siste som gikk fra en av hennes fester -skjer sjeldent, men aldri si ALDRI!)
3. Jeg blir ikke full på den tradisjonelle måten nei. Beklager å måtte skuffe deg/dere, men jeg liker ikke å rave rundt og å være vill og gal. Dette svaret har flere elementer, la oss ta det over i et eget avsnitt.

3a. Jeg liker ikke å "dumme meg ut", jeg har ALDRI vært noe glad i å stå på en scene, holde en tale, gjøre noe som helst for å få oppmerksomhet. At jeg i tillegg har slitt med Anorexi i mange år, og forsåvidt av og til fortsatt gjør det hjelper heller ikke på tanken å "være foran et stort publikum". Jeg har aldri danset på ungdomsklubb, og er ikke spesielt glad i å danse på utesteder heller -jeg føler meg VELDIG ukomfortabel og keitete. Jeg sitter gjerne i en brun pub og snakker, men da vil jeg gjerne det skal spilles musikk som gjør at man kan snakke, og slipper å rope.
3bI. Jeg liker å ha kontrollen. Det er noe med den kontrollen som du mister når du drikker alkohol jeg ikke liker. Jeg har aldri hatt blackout i hele mitt liv, og håper jeg aldri får det. Forresten, jeg har EN hendelse der jeg ikke helt husker hva som skjedde i hvilket tidsperspektiv, men da drakk jeg og SABLA mye på veldig kort tid og ble insanely full (se der ja, jeg har vært full en gang eller fem). Dess mer jeg drikker dess mer bevisst blir jeg på at jeg har drukket, aka, dess mer jeg drikker dess "mindre" full blir jeg. Det høres helt psycho ut, men det er sånn det er -det er meg.
3bII. La meg spesifisere, hvis en venninne PLUTSELIG blir dårlig eller gjør noe dumt, så blir jeg edru ved et knips, om jeg har drukket to glass eller to flasker. Jeg liker ikke trøbbel, jeg tar vare på folk og bryr meg.
3c. Ikke vær redd for at jeg husker hva dumt du har gjort eller sagt -jeg driter i hva du gjør eller sier når du er full, det er hva du sier når du er edru som betyr noe. Jeg skulle ønske folk bare kunne forstå at jeg ikke er ute etter å "ta noen" fordi jeg "ikke drikker" (som jeg jo har stadfestet at jeg gjør), bare fordi jeg virker edru ovenfor/i forhold til dem.Jeg hater forøvrig hvordan folk kan snakke om vanskelige ting når de er fulle og ikke når de er edrue... Hvorfor kan vi ikke bare snakke sammen om det vanskelige når vi er edrue? (jeg gjør det selv også etter to glass vin altså!)
3d. Som jeg nevnte litt lengre opp her har jeg vært sammen med en alkoholiker. I ca to år var vi faktisk sammen, og det henger enda i litt at alkohol = dårlige greier. Jeg liker ikke måten mennesker blir på med for mye alkohol, og jeg liker heller ikke presset det er på å drikke alkohol. Jeg liker å ta et glass vin eller to, ferdig med det. Jeg drikker ikke for å bli overstadig beruset.

Anyways... Dette er bare noen tanker skrevet ned og ikke lest igjennom... Jeg vil bare så gjerne være "med på festen" selv om jeg er meg... Kan jeg få lov å være meg selv?

xoxo
M

PS: Ja jeg går hjem tidlig, og ja jeg går heller hjem enn å bli med ut -men jeg LIKER det sånn. Er det ikke bedre for alle andre at jeg gjør det JEG liker i stedet for å skulle dra ut, bruke penger jeg ikke vil, for å stå og se på at andre har det gøy mens jeg egentlig har det vondt inni meg? Har dere det ikke mer gøy uten meg? (selv om per tid er dere vel så fulle at strengt tatt har dere vel glemt meg der borti hjørnet eller?).

Lost

I'm scared I've lost you...

In fact I'm more scared I have hurt you by trying to be real.

You see, in my world, there is black and white -with shades of grey.

In yours -every color of the universe.

It's part of what I admire about you, the colors.

I wish I could comfort you,

tell you everything would be okay

-but like I said

I can't.

The shades of grey won't let me.

We all try our best to make things black and white,

but in all fairness life slaps you in the face more often than you'd think.

Believe me when I say things will be okay though.

It's not that I am retracting my first sentence

It's just the reality.

It will be OK.

But there will be bumps

Together we can climb every mountain

Just hold my hand

Trust me

(Imagelink)

Xoxo

M

Gut feeling

All of the sudden I got this horrible gut feeling. You know -the feeling that you get when someone you know die, or to be less dramatic -get sick. Sad to say I only really think about the first option -having experienced it in the past, but anywho..

I just suddenly got this feeling at nine thirty on an ordinary wednesday. The worst part is I can't seem to shake it off either. I'm just hoping everyone I love is ok.

My gut feeling is also affected by the fact that I started thinking about our economy. Now to have this settled, we are WELL off.. We are two adults, with two decent paying jobs (I mean, I have a master of Pharmacy -kind of hard to get a low pay, and I'm good -which means not only do I get paid ok -I demand a good salary). But despise this fact, I still feel we aren't "saving enough".. When I say we, I mean I -however I do save a good decent chunk of money each month -in fact certain months is as much as 40% of my earnings.. Realisticly (with vacation money being spent a few months a head etc) we can say maybe 20 per cent of my income is savings. You would think I would be happy about that right?

Well I am not. However much money I seem to manage to save up -nothing, I mean nothing seems to be enough to buy a house in this damn city. By house I mean two bedroom apartments. And by having enough, I mean more than 3 million kroner. And yes -I do realize going further away from the city centre, or even pushing it further towards the socioeconomic "lower" areas of the city -but I don't want that... (making myself sound like a spoilt five year old here -you don't have to point it out, I am well aware).

I LIKE my area of the city, I feel safe here -for instance last time I was downtown and took the bus home around midnight -a guy with a gun walked on the bus (supposedly! I didn't actually see a gun, and no shots were fired). Scary. Now it must be mentioned I was taking the bus HOME, so technically I guess even taking the bus home where I do feel safe is dangerous enough in it self. The guy weren't actually taking the bus though, he was being chased by some other guys. -Enough about this.

So my reasoning?  I want a place that is close enough to the city so I won't feel like it's a hassle to go downtown. I wan't it to be cosy and nice, and not too far away from a local supermarked/store. I must admit the fruit store downstairs -which is more of a small local supermarked really is spoiling us with availability and descent prices too. I want a place that is close enough to work so I don't have to spend more than 30 minutes getting there -and I guess that's where the kicker is. Where we live now is perfect that way... Not too far, not too short (long enough for me to validate having a bus pass).

So that gut feeling? It's still bad, I feel horrible about not knowing what the future holds.. I am also scared someone I love is in trouble, or hurt, or sad, or worst case scenario -dead. If they read this however, it means they are not dead -which is good.

How was your day?
Xoxo
M

To a friend

And you know what, that is exactly what I needed to hear... Thank you so much for telling me.

Life

I've never been much of a girl-y-girl. Never did any good with make-up, or hair for that matter. Never dressed up -mainly just down. I love my jeans, and I hate wearing heels -in addition to that I NEVER wanted to get married. Let me clarify the fact that I don't/didn't want to get married by the information that my mom is happily married to my stepfather and has been since I was 6, now being 27 -that is over 20 years of happily ever after to draw inspiration from.

I just finished reading this book -this very simple book about a baker. It's a full on chick lit, where you know the whole story-line before it even begins. But it moved me, it made me want to have a wedding too. To have a best friend standing by my side, not necessary a white dress or a hundred guests... But just this one moment in time where the one I love, and me are the only things that matter in the world.

I feel somewhat selfish to think this... As if we aren't the only things/people that matter in the world in other situations? It's all about cherishing the moments in life, all the moments, big and small.

I had my best friend stay over for a few nights. She lives in Turkey... I hate the fact that my two best friends, her and my other friend living in damn Canada are so far away. What the hell, you find good friends and they leave you here in the `#¤#%%&/? cold Norway. Okay fine, I like Norway -I think I might actually love Norway, and the safety that is our social economy and way things work. It worries me that we are moving closer and closer towards the american system... Privatized healthcare is not the way to go guys.

Anyway, back to the moments, my most cherished part of this visit was the two of us, snuggled on each end of the couch drinking buckets of tea... Literally -they are buckets.. (well fine, they might not hold more than 4dl of water, but still). We've been calling them buckets ever since 2005 when we had our second shared apartment together. I can't begin to count how many times we have snuggled up under a blanket, watched crappy TV and just enjoyed each others company -small things, big differences.

I'm all alone on my couch now -but I cherish these three days more than most things that has happened lately. The perfection of having silence together, of just working together, functioning together in an environment is awesome. Me and her has always had that, we move around each ocher in the kitchen like we were an old married couple -I have my chores, she has hers. Boyfriend even comments sometimes how ridiculously well we seem to fit.

Yet another ramling post.. When am I ever going to sit down and actually write something that makes sense?

Today I'm thankful for old friends, and new -I love you all to bits.

xoxo
M

And yes, I will start posting pictures again -just... eventually

Hvem er jeg?

Hvem er du? Du spør kanskje det når du finner veien inn til bloggen min -eller kanskje ikke. Uansett, jeg kan svare for deg hvis du vil.

Det skremmer meg hvordan facebook kobles opp mot alt mulig. Twitter, pinterest (som jeg ikke har prøvd enda), og en million spill og random greier på nettet. Nå skal det sies facebook er en kjempegunstig måte å promotere feks spill på -og jeg regner med at det ikke kommer til å avta med det første. Men nå var det ikke facebook denne posten skulle handle om da.

Poenget mitt med å nevne facebook er at jeg vil helst at facebook -altså mitt "privatliv" og min twitter/blogg helst ikke har så mye til felles. Mange av "jentene mine" blogger under fullt navn (Lise, Ida, Trine) og de har til og med facebook sider for bloggene sine som gjør det enkelt å følge med på når de oppdaterer. Men for meg, for meg så var bloggen alltid noe personlig, en dagbok på nett som jeg kanskje en dag drømte om skulle fatte noens interesse.

Men så kom alle disse koblingene da, og smartphones -og ja, jeg endte opp med en smartphone jeg og. Og så var jeg så "smart" at jeg kobla mobilnr mitt mot twitter kontoen min. Så en dag så poppa det opp "frk blablabla" (la oss kalle henne det) følger deg på twitter. Og jeg FREAKA ut. Det viste seg å være tante til mine små kusiner, som hadde opprettet twitter konto for gøy -og selvsagt fant meg via kontaktene sine i telefonlista. Dette endte da opp med at jeg sletta hele denne bloggen, flytta alt over til WP for å ha en kopi, la alt tilbake hit igjen -selekterte en del poster og reposta dem. Fortsatt ligger det ikke spesielt mye her.. Det var jo liksom min private dagbok -og ja, jeg ønsket jo at NOEN skulle lese det, men ikke DE... Ingen av familien.. dette er MIN boble.. (naiv super -jezz)

Så hvem er jeg? Jeg er M, jeg er Anintua, jeg er / var Shy^. En gang var jeg til og med noe så avansert som |-_MG_-| ! Jeg er meg, jeg er 27, jeg er samboer, jeg er farmasøyt, jeg er profesjonell -men desverre ingen skribent. Jeg er hun som fikk en C på masteroppgaven når alle trodde hun skule få en A (So much for å velge noe utfordrende) (PS; fortsatt skuffa over den C'en). Jeg er hun som stalker andre mennesker på twitter og blogger, men strengt tatt ikke kommenterer så mye. Jeg er hun som ønske hun kunne, som ønsket hun gjorde men aldri gjorde.

I dag innså jeg plutselig hva det er jeg skulle ØNSKE jeg kunne si med en blogg, hva jeg EGENTLIG kunne tenke meg og gjøre -men som jeg føler jeg ikke helt vet hvor jeg skal begynne med. DETTE. Seriøst -jeg tror jeg kan sitte og lese disse artiklene i timesvis. Kan jeg kalle dem artikler? For de er jo det. Hvorfor i alle dager har jeg ikke sett disse før?

Sååååå det var litt om meg -hvem jeg er, men kanskje mer hvem jeg vil være. Samtidig vil jeg være morsom som frk.plosiv, flink som AstridVU og bare rett og slett fantastisk som alle disse andre menneskene jeg ser på nett.. Jeg vil ta bildene til ZooPayne også må nevnes...

Til alle dere jeg har nevnt, dere inspirerer meg. Til alle dere jeg har glemt -dere også.
Takk
xoxo
M

Jar of Hearts

I know I can't take one more step towards you
Cause all that's waiting is regret
And don't you know I'm not your ghost anymore?
You lost the love I loved the most

I learned to live, half-alive
And now you want me one more time

And who do you think you are?
Runnin' 'round leaving scars
Collecting your jar of hearts
And tearing love apart

You're gonna catch a cold
From the ice inside your soul
So don't come back for me
Who do you think you are?

I hear you're asking all around
If I am anywhere to be found
I have grown too strong
To ever fall back in your arms

I've learned to live, half-alive
Now you want me one more time

Who do you think you are?
Runnin' 'round leaving scars
Collecting your jar of hearts
And tearing love apart

You're gonna catch a cold
From the ice inside your soul
So don't come back for me
Who do you think you are?

Dear, it took so long
Just to feel alright
Remember how to put back
The light in my eyes

I wish I had missed
The first time that we kissed
'Cause you broke all your promises
And now you're back you don't get to get me back

Who do you think you are?
Runnin' 'round leaving scars
Collecting your jar of hearts
And tearing love apart

You're gonna catch a cold
From the ice inside your soul
So don't come back for me
Don't come back at all

And who do you think you are?
Runnin' 'round leaving scars
Collecting your jar of hearts
And tearing love apart

You're gonna catch a cold
From the ice inside your soul
Don't come back for me
Don't come back at all

Who do you think you are?
Who do you think you are?
Who do you think you are?

This is an amazing song, and I just can't get it out of my head..
Enjoy
xoxo
M

Love in 400 words (or less?)

A while back someone sent me a link to Love in 400 words, a competition of sorts online about writing the best tale in four hundred words. Now I don't think I ever got to four hundred. I even think this text is in dire need of some work, but I can't quite wrap my head around it, so for now.. this is it.

"The day I realized I had fallen in love with you I was sold. I didn't know what had happened, but it was something. Maybe the way your body grew in to your face during the last year. Later I've come to realize that all men go through this metamorphosis when they come of age.

The night of my birthday I realized my fascination had turned in to a crush. The way you moved, stood, looked. The smile on your whole face not just your mouth. How do you approach the unapproachable?

A month after that I realized that I could. Snuck my way in to your heart and your bed. It was the most amazing time I ever had. That's the night I started loving your chest. That's the second lesson I learned about men -the chest is the best pillow in the world.

The few months we had together was incredible. I remember planning our future when reality slammed me in the face.

You died.

You disappeared out of my life with a bang.

I've never hurt so much in my life, not before, not after.

And the chest... They opened the chest -and I hated it."


Let me know if you like it.
xoxo
M

Bekymret

Jeg er bekymret -for alt og allting. Jeg tror jeg har vært sånn lenge, at jeg bekymrer meg mer enn jeg burde. Det er vel strengt tatt ikke bare en antagelse, jeg VET at jeg bekymrer meg mer enn jeg burde. Bekymringene er feks småting som at jeg er for stor, eller at jeg er for ubetydelig (okei, kanskje det ikke er småting forresten).  Bekymrer meg for at jeg ødelegger mitt eget forhold med å bekymre meg for mye (!), for at vennskapene mine ikke varer fordi jeg er så dårlig og holde kontakt.

Bekymrer meg for hva jeg sier, hva jeg gjør, hvordan jeg ser ut, hva jeg har på meg... Strengt tatt bekymrer jeg meg for alt i hele verden! Til og med ting jeg overhodet ikke har noen kontroll på. I dag har feks svigermor bestilt billetter fra USA til Norge for å hilse på oss i sommer. Samtidig feirer min egen mor 50 årsdag noe som vil si at vi skal til Italia. Siden min samboer er av italiensk opprinnelse skal da svigermor dit også. Dette gjør at billettene for det første fra USA (pga sein bestilling?) er nå på 5600kr, og så er billettene til Italia ca 3000kr. Dette er noe vi gir henne i jul/bursdagsgave -so far so good, men så har hun bestemt seg at hun skal ta med seg søstera til samboer, og da bekymrer jeg meg....

Første bekymring, svigermor har ingen jobb, er vel over femti -og har da ikke nødvendigvis verdens gunstigste økonomi. Hun har de siste tre årene prøvd å selge huset sitt, uten suksess. Andre bekymring, søster til sambo er litt egosentrisk. Kommer hun overhodet til å ha det greit på denne turen? Strengt tatt kommer vi ikke særlig godt overens heller, men then again, vi sees jo heller sjeldent så det er vel ikke verdens største problem. Third problem -kommer vi virkelig til å overleve fire dager i Italia oppå hverandre, familier i alle retninger og ikke noe privatliv? Det blir hyggelig altså, ikke misforstå meg -men gud jeg tror jeg skal være glad når den helga er over i Juli....

jaja, bekymringer -de er ikke så veldig store lengre når jeg ser "Ingen Grenser"
Ble fort bråstopp på denne blogposten (smør på flesk)

xoxo
M