Lite visste jeg da jeg skrev mitt forrige innlegg at verden skulle virke enda mer urettferdig, og enda mer grusom helgen 22.juli. Et angrep på vårt demokrati, på vår frihet og vårt nydelige vakre land har skjedd denne helgen, og jeg er tommere i kroppen en noen gang.
Med fare for å si noe feil, med redsel for å oppføre meg "galt" vil jeg ikke skrive så masse. Jeg har så vondt, jeg gråter og tårene trillet, og har trillet hele helgen siden bomben gikk av i Oslo sentrum mellom tre og fire fredag ettermiddag. Jeg fikk beskjeden rundt kl fire via facebook, jeg logga inn på twitter og dagbladet og fant fort ut at dette var mer enn en vanlig gassekplosjon. Jeg frykta for de vennene mine jeg visste jobba i området, heldigvis var journalisten sykemeldt, og regjeringsrådgiveren på ferie. Lite visste vi da at dette ikke egentlig var angrepet.
Massakren på Utøya begynte vi å få meldinger om først på Twitter.. Såvidt jeg vet var 112 og polititelefonene, samt generelt mobilnettverket var under høyt stress fra bombene, og at det var noe mer på gang kunne jo ingen vite. Redselen og meldingene på facebook og twitter om det som foregikk på øya er noe jeg aldri vil glemme -og jeg var ikke der. Når jeg la meg på kvelden på fredag var dødstallet 10, når jeg stod opp dagen etter -over 80... Jeg hadde ikke ord, jeg hadde grått hele fredag kveld, og lørdag skulle jeg stå fem timer på jobb.
Å gå til bussen morgenen etter, når du vet at gjerningsmannen er arrestert, men akkurat har lest at dødstallene har åttedoblet seg i løpet av natta var forferdelig, jeg følte som om jeg levde i et parallellt univers, som om min by, mitt land ikke var virkelig lengre. Etter 10 minutter med busstur og litt venting før åpning kom kundene inn døra. Merkelig nok var det relativt normalt. Folk var alvorstynga, ikke spesielt mye spøker, men samtidig skulle folk ha helt vanlige ting. Munnskyllevann, paracetamol, allergitabletter... Hverdagen på jobb stabiliserte meg, stabiliserte kroppen min, smerten min, empatien min... Det er merkelig hvordan verden beveger seg, sakte men sikkert videre etter en katastrofe.
Lørdag kveld hadde jeg to venninner over bare for å prate, og være sammen. Det var utrolig godt å ha noen fler i nærheten, da all min tid ellers ble brukt til nyhetssendinger og avisoverskrifter. En liten pustepause i alle tårene, i all smerten og grusomheten. I dag har det vært likedan, verden føles ikke normal lengre, alt er bare tåkete, grått og vondt. Jeg var ikke der, så vidt jeg vet er alle "mine" trygge og ingen var utsatt på Utøya heller. Men hjertet mitt blør for alle som har vært involvert, alle som savner noen og har mistet noen, eller som sårt venter på at legene skal redde de som er hardt skadd.
Kondolanser til alle som har mistet noen...
Maria Mena "vårt lille land" har vært spilt mye i det siste, og samholdet i dette landet -og jobben til politikere og kongehus er beundringsverdig. Aldri har jeg vært så stolt over mitt land, min nasjon og min by. Ta vare på hverandre...
I morgen står Norge stille kl 12.
xo
M
søndag 24. juli 2011
torsdag 14. juli 2011
Tomhet
Etter siste post og andre innlegg jeg har lest på nettet i det siste er jeg helt tom invendig. Jeg tenker mye på Kim. På tiden etter han døde, tiden på sykehuset etc etc... Det er snart sju år siden, men jeg husker mange av tingene enda som om det var forrige uke. Det er rart hvordan du ikke vet du er i sjokk før du er i sjokk og har kommet gjennom det...At verden gikk i slow-motion er definitivt sant...
Kim.. jeg savner deg... innvendig vil det alltid være en tomhet, og en hva hvis etter deg...
kommer og besøker deg snart...
M
Kim.. jeg savner deg... innvendig vil det alltid være en tomhet, og en hva hvis etter deg...
kommer og besøker deg snart...
M
søndag 10. juli 2011
When words are not enough
Noen ganger på blogghimmelen leser man innlegg som gjør at du fryser. At du blir sittende med tårene rennende nedover kinnene og uten forståelse for hvorfor verden må være så ond som den av og til er. Hvem velger om vi lever eller dør? Hvorfor blir de som minst fortjener det valgt bort fra oss ?
Life just ain't far sometimes...
...and no words are ever going to be enough...
<3
Tenker på de som har det vondt i disse dager, og som en av mange kondolerer jeg Martine for lille Felix som aldri fikk leve her ute med oss.
<3
xo
M
Life just ain't far sometimes...
...and no words are ever going to be enough...
<3
Tenker på de som har det vondt i disse dager, og som en av mange kondolerer jeg Martine for lille Felix som aldri fikk leve her ute med oss.
<3
xo
M
tirsdag 5. juli 2011
Helsepersonell
Ingeborg har nettopp skrevet ett inlegg om helsenorge og bakblogging. Om hva som er akseptabelt og hva som er uakseptabelt. Om de hemmelige bloggerne, de veldig extroverte bloggerne som "alle" vet hvem er. Jeg er vel ærlig talt mer en av de første. Grunnen til at jeg ønsker å være anonym er fordi jeg av og til kan si ting som jeg ikke vil min mor skal dumpe borti (angående biologisk far og masse issues). Eller fordi jeg tidligere har nevt frustrasjoner med medstudenter, og eller medarbeidere som jeg virkelig ikke ønsker å henge ut. Ingen av dem er gjenkjennelige, men hvis du kjenner meg, så vet du fort hvem disse personene eller hvilke steder dette er.
Jeg tror dermed at jeg ikke har krysset grensa for hva som er "lov" av baksnakking på nettet. Bloggen har for det meste handlet om meg selv, om MINE issues, og mine problemer -minst mulig om andre mennesker.
Som helsepersonell, om enn "bare" som farmasøyt, skal man være forsiktig med hva man blogger. Er man for personlig blir det og nevne jobb helt feil, er man anonym bør man huske at man fortsatt kan skrive gjenkjennelige "historier" om man vil kalle det dèt. Nå skal det sies at jeg aldri har gjenfortalt apotekhverdagshistorier, det er noe jeg kun deler med mine kollegaer, og også aldri utenfor taushetspliktens rammer. Det er utallige mange morsomme situasjoner som lett kunne vært delt med alle, men det er bare noe med yrket mitt, og med personligheten min kombinert som gjør at jeg ikke ønsker å være så åpen om min hverdag på jobben.
Tilbake til fenomenet blogging, og gjerne psykisk blogging. Fordi veldig mange bruker bloggen sin som en dagbok over psykdom. Jeg gjorde dette i mange år, jeg gjør fortsatt det -om enn i litt mindre grad. Jeg elsker å lese bloggene til disse vakre jentene, som bretter ut følelseslivet, psyken, humoren og verdenen rundt seg i bloggene sine -men jeg innser mine begrensninger. Min tidligere psykdom (anorexi) gjør at jeg sliter veldig med å lese disse jentene (eller guttenes) historier. Det gjør vondt langt inni sjelen, tårene spretter frem, noe ved alt dette er så utrolig gjenkjennelig. Jeg slapp så utrolig billig unna, og av og til lurer jeg på om jeg kan få lov å kalle meg selv tidligere psyk -fordi jeg har det jo egentlig bra.. eller?
Hvor går grensen, har jeg lov å være "psyk" selv om jeg er frisk ? Jeg har vært klinisk frisk i snart sju år. Helt siden min daværende kjæreste døde i en skiulykke og jeg lovte at jeg aldri skulle gå tilbake -ALDRI. Jeg gjorde aldri det fysisk, mentalt sett har det vært en kamp. Tankene river og sliter fortsatt, jeg hater kroppen min, intenst og nytteløst. Det er godt over 10 år siden jeg var på min "idealvekt", sikkert ca 12 siden jeg var på den ideale ana-vekta mi. Det betyr jo at jeg er "frisk" -men ofte, veldig veldig ofte føler jeg meg ikke frisk.
Samboeren har verdens største skuldre. Alle tårene, alle følelsene og tankene som bare renner over hele tiden, skuldrene er der alltid. Det har ofte vært på grensen av hva forholdet har tålt, og fortsatt er det sånn. Av og til forstår jeg ikke hva han gjør med meg, og da kommer tankene enda mer frem inn i en ond sirkel av smerter. Så er jeg frisk?
I just don't always know.
xoxo
M
PS: Plutselig ble et saklig innlegg om til et "psykisk". Jeg er litt vinglete -beklager det, men jeg tror det er derfor noen av mine venner liker meg og... <3
Jeg tror dermed at jeg ikke har krysset grensa for hva som er "lov" av baksnakking på nettet. Bloggen har for det meste handlet om meg selv, om MINE issues, og mine problemer -minst mulig om andre mennesker.
Som helsepersonell, om enn "bare" som farmasøyt, skal man være forsiktig med hva man blogger. Er man for personlig blir det og nevne jobb helt feil, er man anonym bør man huske at man fortsatt kan skrive gjenkjennelige "historier" om man vil kalle det dèt. Nå skal det sies at jeg aldri har gjenfortalt apotekhverdagshistorier, det er noe jeg kun deler med mine kollegaer, og også aldri utenfor taushetspliktens rammer. Det er utallige mange morsomme situasjoner som lett kunne vært delt med alle, men det er bare noe med yrket mitt, og med personligheten min kombinert som gjør at jeg ikke ønsker å være så åpen om min hverdag på jobben.
Tilbake til fenomenet blogging, og gjerne psykisk blogging. Fordi veldig mange bruker bloggen sin som en dagbok over psykdom. Jeg gjorde dette i mange år, jeg gjør fortsatt det -om enn i litt mindre grad. Jeg elsker å lese bloggene til disse vakre jentene, som bretter ut følelseslivet, psyken, humoren og verdenen rundt seg i bloggene sine -men jeg innser mine begrensninger. Min tidligere psykdom (anorexi) gjør at jeg sliter veldig med å lese disse jentene (eller guttenes) historier. Det gjør vondt langt inni sjelen, tårene spretter frem, noe ved alt dette er så utrolig gjenkjennelig. Jeg slapp så utrolig billig unna, og av og til lurer jeg på om jeg kan få lov å kalle meg selv tidligere psyk -fordi jeg har det jo egentlig bra.. eller?
Hvor går grensen, har jeg lov å være "psyk" selv om jeg er frisk ? Jeg har vært klinisk frisk i snart sju år. Helt siden min daværende kjæreste døde i en skiulykke og jeg lovte at jeg aldri skulle gå tilbake -ALDRI. Jeg gjorde aldri det fysisk, mentalt sett har det vært en kamp. Tankene river og sliter fortsatt, jeg hater kroppen min, intenst og nytteløst. Det er godt over 10 år siden jeg var på min "idealvekt", sikkert ca 12 siden jeg var på den ideale ana-vekta mi. Det betyr jo at jeg er "frisk" -men ofte, veldig veldig ofte føler jeg meg ikke frisk.
Samboeren har verdens største skuldre. Alle tårene, alle følelsene og tankene som bare renner over hele tiden, skuldrene er der alltid. Det har ofte vært på grensen av hva forholdet har tålt, og fortsatt er det sånn. Av og til forstår jeg ikke hva han gjør med meg, og da kommer tankene enda mer frem inn i en ond sirkel av smerter. Så er jeg frisk?
I just don't always know.
xoxo
M
PS: Plutselig ble et saklig innlegg om til et "psykisk". Jeg er litt vinglete -beklager det, men jeg tror det er derfor noen av mine venner liker meg og... <3
tirsdag 28. juni 2011
Skrivesperre
I motsetning til min gode venninne forfatteren, som stadig vekk har skrivesperre -eller min venninne journalisten, som per tid ikke kan skrive pga en senebetennelse er det sjeldent et PROBLEM at jeg har skrivesperre. Jeg har forøvrig følt at det ER et problem i det siste, fordi jeg gjerne vil produsere noe, men bare sitter her og stirrer tomt inn i skjermen.
Det er mulig jeg tidligere har nevnt at jeg ønsker å bety noe. Nå har jeg redigert denne bloggen en del siden den først kom ut, litt pga min egen del, litt pga andres -så jeg er ikke sikker på om den posten er her. Uansett, her sitter jeg nå, med skrivesperra mi og titter inn i skjermen. Har sett fire episoder av Masterchef i dag, og blir som vanlig sulten av å se på. Forrige gang lagde jeg ostekake, siden da har jeg spist ostekake, drukket vin, og besøkt mormor. Resultat - opp fire kg. Det hjalp selvsagt ikke at jeg knapt sov forrige uke, noe som gjør at kroppen overhodet ikke ønsker å miste noe energi.
Jeg er sur, sur på meg selv for at jeg ikke får sove, men det er jo strengt tatt ikke mye jeg får gjort med det. Sur på meg selv fordi jeg gikk 4kg opp, i stedet for to ned. Jeg har siste arbeidsdag i jobben min i morgen, og bytter offisielt til nytt apotek fra og med Mandag. Det festlige er at min nye sjef akkurat fikk en sønn, og jeg kommer til tomt lokale -vel, ikke helt, han bare er ikke den første eller de to første ukene mine. Kroppen min har vondt OVERALT, jeg har en betent skulder, en høyre fot som ikke fungerer og jeg tror det bare er pga stress... Jeg kan ikke beskrive (I can't describe -SUG for norsken min) hvor godt det skal bli å bytte jobb.
That being said (jada, norsken ja), så er jeg litt i "kanskje-jeg-skal-jobbe-i-en-annen-bransje-modus". Som sagt gav foredrag om digitale medier på GirlGeekDinnersOslo meg en ny fascinasjon for bokbransjen, og jeg innså hvor mye jeg savner det. Økonomien kan vel gå litt nedover hvis jeg går tilbake, men hey! it's about being happy isn't it ?
I sommer skal jeg bare jobbe, sløve, drikke hvitvin på verandan og fundere over livet. Så hvis du er i Oslo og vil ha et glass vin, call me :) I'll leave you to it now, dette ble jo bare fjas og vas -sorry, jeg skylder på skrivesperra.
xoxo
M
Det er mulig jeg tidligere har nevnt at jeg ønsker å bety noe. Nå har jeg redigert denne bloggen en del siden den først kom ut, litt pga min egen del, litt pga andres -så jeg er ikke sikker på om den posten er her. Uansett, her sitter jeg nå, med skrivesperra mi og titter inn i skjermen. Har sett fire episoder av Masterchef i dag, og blir som vanlig sulten av å se på. Forrige gang lagde jeg ostekake, siden da har jeg spist ostekake, drukket vin, og besøkt mormor. Resultat - opp fire kg. Det hjalp selvsagt ikke at jeg knapt sov forrige uke, noe som gjør at kroppen overhodet ikke ønsker å miste noe energi.
That being said (jada, norsken ja), så er jeg litt i "kanskje-jeg-skal-jobbe-i-en-annen-bransje-modus". Som sagt gav foredrag om digitale medier på GirlGeekDinnersOslo meg en ny fascinasjon for bokbransjen, og jeg innså hvor mye jeg savner det. Økonomien kan vel gå litt nedover hvis jeg går tilbake, men hey! it's about being happy isn't it ?
I sommer skal jeg bare jobbe, sløve, drikke hvitvin på verandan og fundere over livet. Så hvis du er i Oslo og vil ha et glass vin, call me :) I'll leave you to it now, dette ble jo bare fjas og vas -sorry, jeg skylder på skrivesperra.
xoxo
M
lørdag 11. juni 2011
Karriere
Jeg har jobbet i bokbransjen i fem år, og i farmasiens verden i ca like mange på dette tidspunktet. Selvsagt har det vært deltidsjobber, da jeg i hele perioden har klart å utdanne meg til en Master I Farmasi. For meg derimot var ikke en deltidsjobb noe jeg gjorde for å få penger "fordi jeg trengte det". Min deltidsjobb var min "passion" (in lack of a better word), og min måte og slappe av på etter lange dager med studier. Nå skal det sies at da jeg slutta i bokbransjen (Notabene) og begynte å jobbe i apotek (Vitusapotek/Apotek1) så ble avslapningsfaktoren noe redusert. Apotekarbeid er ikke akkurat noe man tar lett på, siden man faktisk ikke bare kan gi dem feil medisin og hvis de kommer tilbake si "å, så synd du ikke likte den sjangeren, kanskje jeg kan gi deg noe annet".
Etter torsdagens treff hos CappelenDamm der diskusjonen gitt rundt digitale medier som lesebrett og nye Ordflyt (lydbøker i Spotify form) innså jeg hvor mye jeg savner bokbransjen. Å jobbe med bøker, i bohandel skal nevnes, var gøy, og jeg leste bøker i alle former og varianter. Kundemøtet i apotek og kundemøtet i bokhandel er noe forskjellig, men i utgangspunktet vil jo alle ha det samme -god service, og noe som gjør dem fornøyde med hensyn på bok, medisin, eller mer relevant -hud og diverse velværeartikler.
Det nærmeste jeg kommer bokbransjen i dag er når jeg surfer på amazon (også kjent som diktaturet) for nye bøker og legge inn på min kjære kindle. Jeg skal gjenta meg selv her, og reposte et bilde, for kindle er "all sorts of KOS".
På grunn av nettopp dette, de begrensninger jeg føler jeg har i min nåværende karriere savner jeg bokbransjen. Bokbransjen er spennende, den er engasjerende, det skjer noe hele tiden, og høsten er jo et bad av nye titler som ramler mot oss. For ikke å snakke om jula, som jo er en fest i seg selv med alle gavene som skal pakkes. Et lite tips, bøker er det enkleste i verden å pakke, så hvis du ønsker deg deltidsjobb -hva med å søke som pakkehjelp i en bokhandel ?
Jeg skal slutte å whine, mer angående farmasøyters begrensninger kommer. Hvis du har noen ideer til hvordan vi kan stikke oss mer frem, kommenter for all del!
xoxo
M
fredag 10. juni 2011
Problem solved
I solved the problem about my blog, at least for now. If you are any of my old friends, or you are just curious in general you can let me know and I will let you in on the secret. But to be quite honest there is no big secret. Fact of the matter is I wanted to start over, and now I have. All of my old posts are still around, just not on this platform. So that is my first little annoyance about Blogger -it doesn't let you lock or hide posts.
So here I am, blank pages and some language problems -but good to go. I know it isn't possible to be anonymous online, and that was not the reason why I removed my old posts. My reasons was because I was a different person writing those posts, and it was very private. I want this blog to be a way of ranting, without ranting out certain people or places. Well -at least people or places where I am currently residing.
Have a good one guys. Be on the lookout for more posts.
xoxo
M
Edit: Just realized I did want some of my personal/ old posts back. Boy do we at least love the import/export option in blogger
Abonner på:
Innlegg (Atom)