Meningsløst

Det føles så meningsløst å blogge. Nyhetene har fortsatt alt for mye grusomt i seg. Bloggene til jenter som har det vondt gjør at jeg blør i hjertet. Blør fordi jeg vet hvor vondt det er å miste noen -men ikke fordi jeg vet hvordan de har det. Blør fordi jeg skulle ønske jeg kunne ta smerten fra dem, bare for noen timer slik at de kunne få litt fred.

Å miste noen man er glad i er det værste i verden, og det er så mange rundt om kring som har mista noen, og det gjør meg så vondt og se dere ha det vondt. Mammer, pappaer, søstre, brødre, og alle alle andre.. Smerten går ikke bort, det TAR tid å hele sår, og ingen, absolutt ingen kan bestemme hvor lang tid det tar.

Jeg leste en kommentar der noen hadde sagt "men så greit om hun/han bare hadde dødd med en gang, så hadde de sluppet all den tiden med sykdom"... (noe i den duren, vet ikke hvor jeg fant det). Jeg husker noen sa en gang at de ikke kunne forstå hvorfor jeg hadde det så vondt så lenge fordi jeg tross alt bare hadde hatt min kjære i noen måneder som min kjære. Men hva med alle minnene vi ikke fikk ? Vet dere ikke at de er de værste ? Og alle minnene man har hatt, det er de mest hjertevarme og gode tingene man kan ha -sykdom eller ikke.

Mitt hjerte blør, og jeg skulle ønske jeg kunne gjøre noe, men jeg bare sitter her, og ser hjelpesløst inn i skjermen.

<3
xo
M

Sorg og Sorgprosesser

I det siste har det vært mye snakk om sorg (naturlig nok) og jeg vil fortelle litt om min egen sorgprosess fra 2004 og frem til i dag. Som dere sikkert har skjønt mistet jeg i November 2004 en jeg var veldig glad i. Bloggen min lå ute den gang, under et annet domene, og jeg har ingen kopi direkte lengre -noe som kanskje hadde vært interessant og hatt. Jeg har hatt lage perioder uten blogg, og med blogg. Bloggen er for det meste en dagbok for meg selv, selv om jeg gjerne ser at flere er innom og titter -det er koselig med kommentarer.

Uansett, tilbake til det med sorg... 23 november 2004 ramlet min verden s

ammen. Bakgrunnshistorien er at min da 3 måneder "nye kjæreste" døde fra meg i en skiulykke som egentlig bare var maks uflaks. Vi bodde i to ulike byer, 4 timer fra hverandre. Dette var en gutt jeg hadde kjent siden videregående, som etter ett år borte fra byen plutselig var blitt "mann" og ikke lengre gutt. Vi ble sammen noen måneder etter fascinasjonen startet, men holdt deg mest for oss selv siden det var såpass tidlig. Jeg var lykkelig, forelska, på høyden av alle følelser, høy på livet...

Så brått ble alt slutt. Jeg husker den kvelden enda, de første timene med "hva om han ikke husker meg når han våkner" -til, tro når jeg får en oppdatering.. til kl 03 på natta da jeg fikk beskjed om at kjæresten min lå i respirator, men var død, og at jeg måtte dra opp på sykehuset og si adjø. Jeg husker det absurde, som "hva skal jeg ha på meg når jeg drar på sykehuset", eller værre "hva skal jeg ha på meg når jeg skal gå i kjæresten min sin begravelse". Jeg møtte mamman hans på dødsleiet, og dagen etter hele familien -både mor sin side og far sin side. Dagene ble fylt med masse tårer, med forberedelser til begravelse, begravelse.. og så stillhet.

Jeg husker ikke mye av denne perioden. Jeg vet jeg dro hjem til mamman min, jeg vet jeg reiste tilbake til studiene og jobb -og hvordan jeg stod der, i bokhandlerkjeden min og nærmest fortalte kundene mine at det ble ingen god jul -fordi kjæresten min var død. Stakkars kunder, jeg burde jo aldri vært på jobb. Jeg husker en konfrontasjon med sjefen min angående en ferie for neste år -for mamma ville ha meg med til Mallorca for å få tankene mine med på noe annet. Det jeg hadde uttalt var at om jeg ikke fikk fri kom jeg bare til å sykemelde meg. Da lært

e jeg at for å reise utenlands må du faktisk ha tillatelse fra arbeidsgiver/lege i sykemeldingsperioden. Nyttig kunnskap forøvrig...

26 desember 2004 skjedde nok en tragisk hendelse. Et underjordisk jordskjelv førte til en tsunami den moderne verden ikke hadde sett før, og mange hundre tusen mennesker mistet livet. I følge artikkelen ble over 1,5 millioner mennesker hjemløse... Byer ble ødelagt, familier revet vekk fra hverandre. Jeg husker det ikke like godt som alle andre. Det jeg husker, er at julen 2004 satt jeg og så på TV -bølger på over 10-30 m som skylte over land som en ødeleggende vegg og følte ingenting. Jeg klarte ikke ta det inn over meg, jeg klarte ikke forstå, jeg hadde nok med å takle mine egne sorger.

Sett tilbake var dette kaldt, merkelig, følelsesløst ? Poenget mitt er, at etter en traumatisk hendelse så er man ikke seg selv. Jeg husker knapt noe av våren 2005, jeg tror jeg kom tilbake til verden rundt august/september 2005, men enda er noe av den perioden også ganske vag. Eksamensresultatene var preget av sorgen min, og hele studiet ble nok preget av den starten det fikk -men jeg kom meg gjennom, med gode karakterer -jeg innbiller meg at de ville vært bedre hadde det ikke vært for traumen jeg gikk igjennom. Har det noe å si i dag? Egentlig ikke, men jeg er fortsatt litt opphengt i det...

Når landet vårt, regjeringen vår og våre ungdommer som skulle ha en lysende fremtid innen politikken nå har blitt revet vekk fra oss er det mange som er inne i en sorgprosess. Det er enda tidlig, det er bare to små uker siden vi har opplevd noe av det mest rystende i moderne tid (sett bort fra krigshandlinger). Det er så meningsløst, og vondt, og skummelt og vanskelig og trist alt på en gang. Jeg gråter for mine medmennesker som har mistet noen. For landet mitt som for evig kommer til å være forandret siden denne hendelsen -jeg håper til det bedre.

(bildelink)

Jeg vil at alle skal vite at det er lov å sørge akkurat som du sørger. Det er lov å være glad igjen, men det kommer alltid til å være tider med tårer. Selv mange år etter kommer tårene fortsatt ukontrollert. Av og til føles alt så meningsløst, men så noen sekunder etterpå er alt i orden. Er det normalt? Ja -definitivt. Alt er normalt innenfor sorg, på et eller annet vis klarer mennesket å kravle seg tilbake til livet. Det er vanskelig, det er tøft, det er grusomt -men på et eller annet vis, går verden videre -både når man vil det, og når man ikke vil.

Jeg sørger med dere kjære venner. Ta den tiden dere trenger, vi er her.

Mitt kjære lille land, kjære mine medborgere, pass på hverandre, ta vare -del ut en ekstra klem. Si til folk at du er glad i dem, du vet aldri når det er for sent.

xoxo

M

My love

I visited you today... I still miss you, even though its been all these years.

Love you -always

xoxo
M

Things that make me smile these days...

The kids make me smile these days. Their care-free jumps on the trampolines, the joy in their eyes. The playing with dolls and their shrieks of joy.
Some pictures from the last few days.

Kvalm

Det har snart gått en uke. Jeg har vært syk en uke, og jeg har vært hjemme mesteparten av dagene og ettermiddagene.. Siden forrige onsdag var jeg syk, og fredag i forrige uke, 22juli, da hele landet vårt falt sammen -men reiste seg enda sterkere i neste øyeblikk var jeg hjemme.

Siden fredag 22 juli har jeg hele helgen vært klistra til TV-apparatet som jeg ikke eier.. (dvs nrk.no). Jeg har sett, grått, sjekka aviser, lest blogger, twitter -generelt alt jeg kunne komme over. Men nå orker jeg ikke mer... Jeg klarer ikke sitte her lengre, og bare se ut i lufta av nyheter og grusomheter. Og så får jeg dårlig samvittighet, fordi jeg føler jeg skylder dem at vi ser dem, de som er døde, de som er levende -de som savner.

Dette er ikke min sorg, det er så uendelig uendelig mange andres -og jeg gråter for alle dem som har mistet. Mitt kjære land, min vakre by har blitt omvendt fra et katastrofeområde til et kjærlighetssted. Vi tar vare på hverandre, vi passer på hverandre og vi gir hverandre klemmer. Vi sender hverandre snille meldinger over twitter og facebook, passer på og si vi er glade i hverandre mens vi enda kan -for er det noe vi har lært er det at verden, og livet er skjørt.

Jeg går mellom å være sint, og trist, og glad, og hverdagslig, til å igjen være sint. Jeg våkner opp av vonde drømmer -av filmliknende bilder beskrevet av folk som "var der". Av bomber som går av i Oslo sentrum mens noen av mine kjære er på jobb. Jeg sover dårlig, jeg spiser dårlig, men jeg jobber. Hverdagslivet på jobb er det som holder meg oppe, og det er så uendelig godt å ha en jobb å gå til.

Jeg hater at byen vår er forvandlet til noe skjørt, om enn så vakkert i alle rosene. Jeg har ikke hatt tid til å dra ned til byen og ta bilder, og håper rosehavet fortsetter slik at jeg også kan få sitte der, i stillhet og se på. Enhvert tordenbrak, og enhver sterk lyd som kommer fra gata er "skremmende". Ikke at jeg/vi innerst inne tror det kommer til å skje noe, men det er noe med det som har skjedd som gjør en mer "skvetten" enn vanlig. Biler som kjører litt for hardt i svingene -og ambulanse og brannsirener rundt leiligheten vekker meg en gang i halvtimen virker det sånn. Slik blir det vel når man bor så nærme stasjoner og sykehus. Per i dag skulle jeg ønske vi bodde et annet sted. Helikopterne som flyr over oss minner meg om fredagens helikoptre -og det var mange...Hvordan gå tilbake -hvordan ta tilbake hverdagen ? Ved å stå sammen, uten frykt, i forsoning.

xoxo
M
PS: Bildet er lånt fra twitter @teisam

PS2: her er mine nattlige bilder av det samme.

Tomhet #2

Lite visste jeg da jeg skrev mitt forrige innlegg at verden skulle virke enda mer urettferdig, og enda mer grusom helgen 22.juli. Et angrep på vårt demokrati, på vår frihet og vårt nydelige vakre land har skjedd denne helgen, og jeg er tommere i kroppen en noen gang.

Med fare for å si noe feil, med redsel for å oppføre meg "galt" vil jeg ikke skrive så masse. Jeg har så vondt, jeg gråter og tårene trillet, og har trillet hele helgen siden bomben gikk av i Oslo sentrum mellom tre og fire fredag ettermiddag. Jeg fikk beskjeden rundt kl fire via facebook, jeg logga inn på twitter og dagbladet og fant fort ut at dette var mer enn en vanlig gassekplosjon. Jeg frykta for de vennene mine jeg visste jobba i området, heldigvis var journalisten sykemeldt, og regjeringsrådgiveren på ferie. Lite visste vi da at dette ikke egentlig var angrepet.

Massakren på Utøya begynte vi å få meldinger om først på Twitter.. Såvidt jeg vet var 112 og polititelefonene, samt generelt mobilnettverket var under høyt stress fra bombene, og at det var noe mer på gang kunne jo ingen vite. Redselen og meldingene på facebook og twitter om det som foregikk på øya er noe jeg aldri vil glemme -og jeg var ikke der. Når jeg la meg på kvelden på fredag var dødstallet 10, når jeg stod opp dagen etter -over 80... Jeg hadde ikke ord, jeg hadde grått hele fredag kveld, og lørdag skulle jeg stå fem timer på jobb.

Å gå til bussen morgenen etter, når du vet at gjerningsmannen er arrestert, men akkurat har lest at dødstallene har åttedoblet seg i løpet av natta var forferdelig, jeg følte som om jeg levde i et parallellt univers, som om min by, mitt land ikke var virkelig lengre. Etter 10 minutter med busstur og litt venting før åpning kom kundene inn døra. Merkelig nok var det relativt normalt. Folk var alvorstynga, ikke spesielt mye spøker, men samtidig skulle folk ha helt vanlige ting. Munnskyllevann, paracetamol, allergitabletter... Hverdagen på jobb stabiliserte meg, stabiliserte kroppen min, smerten min, empatien min... Det er merkelig hvordan verden beveger seg, sakte men sikkert videre etter en katastrofe.

Lørdag kveld hadde jeg to venninner over bare for å prate, og være sammen. Det var utrolig godt å ha noen fler i nærheten, da all min tid ellers ble brukt til nyhetssendinger og avisoverskrifter. En liten pustepause i alle tårene, i all smerten og grusomheten. I dag har det vært likedan, verden føles ikke normal lengre, alt er bare tåkete, grått og vondt. Jeg var ikke der, så vidt jeg vet er alle "mine" trygge og ingen var utsatt på Utøya heller. Men hjertet mitt blør for alle som har vært involvert, alle som savner noen og har mistet noen, eller som sårt venter på at legene skal redde de som er hardt skadd.

Kondolanser til alle som har mistet noen...

Maria Mena "vårt lille land" har vært spilt mye i det siste, og samholdet i dette landet -og jobben til politikere og kongehus er beundringsverdig. Aldri har jeg vært så stolt over mitt land, min nasjon og min by. Ta vare på hverandre...

I morgen står Norge stille kl 12.
xo
M

Tomhet

Etter siste post og andre innlegg jeg har lest på nettet i det siste er jeg helt tom invendig. Jeg tenker mye på Kim. På tiden etter han døde, tiden på sykehuset etc etc... Det er snart sju år siden, men jeg husker mange av tingene enda som om det var forrige uke. Det er rart hvordan du ikke vet du er i sjokk før du er i sjokk og har kommet gjennom det...At verden gikk i slow-motion er definitivt sant...

Kim.. jeg savner deg... innvendig vil det alltid være en tomhet, og en hva hvis etter deg...
kommer og besøker deg snart...
M