Før jeg starter, jeg vil bare si at jeg forstår, og respekterer folks meninger. Jeg respekterer at aviser og tv skal selge artikler, og at folk vil gjøre hva som er best for seg selv, og ikke minst for barna sine.. MEN... Og dette er et SVÆRT MEN.
Parabener er IKKE farlige. La meg forklare, med utdrag fra en artikkel som det tok meg ca 30 sekunder å finne via PubMed. Det må nevnes at jeg fikk lest hele artikkelen hos Helsebiblioteket (en portal for helsepersonell for å finne artikler i forhold til alt mulig innen for feltet). Et google søk "parabener i matvarer" gav også følgende treff:
Fra en artikkel i mat og helse:
"- Misforståelsen baseres på noen feilaktig tolkede studier av samspillet mellom en deodorant med parabener og brystkreft. Resultatet har senere blitt dementert og parabener har gjennom flere rapporter vist seg å ha utmerkede egenskaper - men skaden er skjedd. I dag er hetsen mot de stakkars parabenene massiv, til tross for den utmerkede merittlisten og til tross for at mange av produsentene er enige i at det ikke finnes et sikrere og bedre konserveringsmiddel.
Personlig har jeg aldri møtt på et tryggere alternativ og jeg skulle aldri anbefale noen å bruke produkter uten konserveringsmidler. Nå har jeg faktisk også sluttet å helle produkter over på små reiseflasker, da jeg oppdaget hvor mange hundretusentalls bakterier som blir til bare under den prosessen.
Diane fortsetter: - Noen parabenfri tilværelse kommer vi nok ikke til å se. Mengder av matvarer inneholder disse betydningsfulle parabenene og de finnes jo også i naturen, eksempelvis i blåbær og jordbær."
Tilbake til artikkelen. "Personal care products and endocrine disruption: A
critical review of the literature" av Raphael J. Witorsch og John A. Thomas fra hhv.
Department of Physiology and Biophysics, School of Medicine, Virginia Commonwealth University, Richmond, Virginia og Department of Pharmacology and Toxicology, Indiana University School of Medicine, Indianapolis, Indiana, USA
Artikkelen anbefales forøvrig, og inneholder ikke bare informasjon og Parabener, men også om ftalater, uv-filtere og andre såkalt "skadelige" ingredienser i produkter i kosmetikkmarkedet i dag. Det skal sies at ikke alle data er positive, og det viser seg at andre produkter faktisk har høyere toksisitet enn de stakkars forhatte Parabenene. Tilbake til poenget.
Parabener er en gruppe molekyler blir brukt i kosmetisk industri som konserveringsmidler. De er kjent for deres baktericide (bakteriedrepende) og fungicide (soppdrepende) egenskaper, og finnes i sjampo, fuktighetskremer, barberkremer, medisinske kremer, solkremer, sminke og tannpasta. Det brukes også som matkonservering, noe media ikke virker å ha noe fokus på i det hele tatt forøvrig. (selv om jeg aldri sier det til studentene mine er dette hentet fra wikipedia, men også et sted som heter "my brain" - a site for common knowledge"). Parabenene har vært brukt i over 80 år som konservering i ulike produkter, og derfor er vår kjennskap til dem svært god.
Parabener som blir mest brukt er methyl og ethylparaben, da propyl- og butylparaben har vist høyere bindingsgrad til østrogene reseptorer (mottaker-molekyler) i kroppen. De større parabenene er også vanskeligere å løse i vann, og derfor er det vanskelig å konservere feks ansiktskremer med dette, da ansiktskremer ofte har mye vann pga ønsket om en "lett" konsistens. Selv om parabener har vist å ha østrogenliknende effekter, er disse molekylene alltid i konkurranse med kroppens naturlige østrogen. Det viser seg faktisk at kroppens reseptorer i veldig høy grad heller vil binde seg til naturlig østrogen enn noe syntetisk parabenliknende. Denne preferansen er såpass stor at effekten parabener har i kroppen er ikke-eksisterende.
Ja, det har blitt vist at konsentrasjoner LANGT over det du får via hud/inntak via munnen vil påvirke reseptorer. Men, man må fortsatt tenke på det faktum at østrogen som naturlig er i kroppen alltid vil konkurere ut slike substanser. Konsentrasjoner funnet i blod og urin er minst 1000 ganger lavere enn konsentrasjoner man må opp i for å få effekt på kroppen.
Konklusjonen er at parabenene ikke viser å ha noen effekt hos mennesker på verken reproduksjonssystemet, eller i relasjon til brystkreft. Det som er verd å merke seg er at vi nå ender opp med produkter som enten er konservert med nyere, mer ukjente konserveringsmidler, eller at vi har produkter som ikke inneholder konservering, og derfor etter 1-2 uker vil ha bakterievekst i seg. Alle produkter som inneholder vann (ofte den største andelen ingrediens i kremer etc.) vil alltid har mulighet for bakterievekst. På et eller annet vis må vi sørge for at disse produktene ikke har bakterier i seg, SÆRLIG om vi skal bruke dem på våre barn. Per tid vet vi lite om de nyere konserveringene, og i tillegg er det ingen sertifisering for såkalte "økologiske" og "rene" produkter.
Mitt største sukk er at vår statskanal i beste sendetid, til småbarnsmødre og familier sender påstander som at "bransjen" ikke har motbevist skadelighetene av parabener. Det tok meg som sagt 30 sekunder å finne en artikkel som motbeviste nettopp dette. Det faktum at methylparaben er funnet i blod/urin hos 99% av testede amerikanere i 05 og 06 skal man ikke underbevise. Man skal heller ikke påstå at parabener ikke kommer ut i naturen via vår kropp. Men, man kan heller ikke påstå at bransjen prøver å lure småbarnsforeldre, eller at kosmetikkindustrien er slemme og bare vil tjene penger. Mye av grunnen til at parabener fortsatt er i en god del kosmetiske produkter er fordi vi ikke har noe bedre alternativ -og fordi parabenene beviselig ikke har noen skadelig effekt verken på voksne eller barn.
Jeg vet denne artikkelen er litt knotete skrevet, men jeg er så sint, og så trist, fordi det er så mange der ute som tror "de vet best". Jeg sier ikke at jeg vet best, jeg sier bare at man må lese seg opp før man påstår at noe som i realiteten er det tryggeste alternativet i konserveringsmarkedet er "farlig" og "skadelig".
Jeg hater at min bransje blir sett på med smale øyne fordi vi lyver og "lurer" folk, når det faktisk ikke er sant. Vi gjør vårt beste, vi informerer og vi leser. Og vi er i aller høyeste grad ærlig med hvem enn som måtte spørre. Mitt tips, gå til apoteket, spør farmasøyten om han/henne kan forklare og hjelpe deg med eventuelle ingredienser eller ting du lurer på. Om du ikke får et svar der og da, så kan vi i mange tilfeller finne det ut for deg.. Det tar som sagt ofte bare 30 sekunder.
lørdag 24. september 2011
lørdag 20. august 2011
I got you - Leona Lewis
I Got You lyrics
Songwriters: Birgisson, Arnthor; Kotecha, Savan; Sandberg, Martin Karl;
A place to crash, I got you
No need to ask, I got you
Just get on the phone, I got you
Come and pick you up if I have to
What's weird about it is we're right at the end
I'm mad about it, just figured it out in my head
I'm proud to say I got you
Go ahead and say goodbye, I'll be alright
Go ahead and make me cry, I'll be alright
And when you need a place to run to
For better, for worse I got you, I got you
Ain't falling apart or bitter
Let's be bigger than that and remember
The cooling outdoor when you're all alone
Won't survive it, no drama, no need for a show
Just wanna say I got you
Go ahead and say goodbye, I'll be alright
Go ahead and make me cry, I'll be alright
And when you need a place to run to
For better, for worse I got you
Go ahead and say goodbye, I'll be alright
Go ahead and make me cry, I'll be alright
And when you need a place to run to
For better, for worse, I got you
'Cause this is love and life
And nothing we can both control
And if it don't feel right
You're not losing me by letting me know
Go ahead and say goodbye, I'll be alright
Go ahead and make me cry, I'll be alright
And when you need a place to run to
For better, for worse I got you
Go ahead and say goodbye, I'll be alright
Go ahead and make me cry, I'll be alright
And when you need a place to run to
For better, for worse I got you
A place to crash, I got you
No need to ask, I got you
Can't stop humming this song...
Songwriters: Birgisson, Arnthor; Kotecha, Savan; Sandberg, Martin Karl;
A place to crash, I got you
No need to ask, I got you
Just get on the phone, I got you
Come and pick you up if I have to
What's weird about it is we're right at the end
I'm mad about it, just figured it out in my head
I'm proud to say I got you
Go ahead and say goodbye, I'll be alright
Go ahead and make me cry, I'll be alright
And when you need a place to run to
For better, for worse I got you, I got you
Ain't falling apart or bitter
Let's be bigger than that and remember
The cooling outdoor when you're all alone
Won't survive it, no drama, no need for a show
Just wanna say I got you
Go ahead and say goodbye, I'll be alright
Go ahead and make me cry, I'll be alright
And when you need a place to run to
For better, for worse I got you
Go ahead and say goodbye, I'll be alright
Go ahead and make me cry, I'll be alright
And when you need a place to run to
For better, for worse, I got you
'Cause this is love and life
And nothing we can both control
And if it don't feel right
You're not losing me by letting me know
Go ahead and say goodbye, I'll be alright
Go ahead and make me cry, I'll be alright
And when you need a place to run to
For better, for worse I got you
Go ahead and say goodbye, I'll be alright
Go ahead and make me cry, I'll be alright
And when you need a place to run to
For better, for worse I got you
A place to crash, I got you
No need to ask, I got you
Can't stop humming this song...
torsdag 18. august 2011
Meningsløst
Det føles så meningsløst å blogge. Nyhetene har fortsatt alt for mye grusomt i seg. Bloggene til jenter som har det vondt gjør at jeg blør i hjertet. Blør fordi jeg vet hvor vondt det er å miste noen -men ikke fordi jeg vet hvordan de har det. Blør fordi jeg skulle ønske jeg kunne ta smerten fra dem, bare for noen timer slik at de kunne få litt fred.
Å miste noen man er glad i er det værste i verden, og det er så mange rundt om kring som har mista noen, og det gjør meg så vondt og se dere ha det vondt. Mammer, pappaer, søstre, brødre, og alle alle andre.. Smerten går ikke bort, det TAR tid å hele sår, og ingen, absolutt ingen kan bestemme hvor lang tid det tar.
Jeg leste en kommentar der noen hadde sagt "men så greit om hun/han bare hadde dødd med en gang, så hadde de sluppet all den tiden med sykdom"... (noe i den duren, vet ikke hvor jeg fant det). Jeg husker noen sa en gang at de ikke kunne forstå hvorfor jeg hadde det så vondt så lenge fordi jeg tross alt bare hadde hatt min kjære i noen måneder som min kjære. Men hva med alle minnene vi ikke fikk ? Vet dere ikke at de er de værste ? Og alle minnene man har hatt, det er de mest hjertevarme og gode tingene man kan ha -sykdom eller ikke.
Mitt hjerte blør, og jeg skulle ønske jeg kunne gjøre noe, men jeg bare sitter her, og ser hjelpesløst inn i skjermen.
<3
xo
M
Å miste noen man er glad i er det værste i verden, og det er så mange rundt om kring som har mista noen, og det gjør meg så vondt og se dere ha det vondt. Mammer, pappaer, søstre, brødre, og alle alle andre.. Smerten går ikke bort, det TAR tid å hele sår, og ingen, absolutt ingen kan bestemme hvor lang tid det tar.
Jeg leste en kommentar der noen hadde sagt "men så greit om hun/han bare hadde dødd med en gang, så hadde de sluppet all den tiden med sykdom"... (noe i den duren, vet ikke hvor jeg fant det). Jeg husker noen sa en gang at de ikke kunne forstå hvorfor jeg hadde det så vondt så lenge fordi jeg tross alt bare hadde hatt min kjære i noen måneder som min kjære. Men hva med alle minnene vi ikke fikk ? Vet dere ikke at de er de værste ? Og alle minnene man har hatt, det er de mest hjertevarme og gode tingene man kan ha -sykdom eller ikke.
Mitt hjerte blør, og jeg skulle ønske jeg kunne gjøre noe, men jeg bare sitter her, og ser hjelpesløst inn i skjermen.
<3
xo
M
lørdag 6. august 2011
Sorg og Sorgprosesser
I det siste har det vært mye snakk om sorg (naturlig nok) og jeg vil fortelle litt om min egen sorgprosess fra 2004 og frem til i dag. Som dere sikkert har skjønt mistet jeg i November 2004 en jeg var veldig glad i. Bloggen min lå ute den gang, under et annet domene, og jeg har ingen kopi direkte lengre -noe som kanskje hadde vært interessant og hatt. Jeg har hatt lage perioder uten blogg, og med blogg. Bloggen er for det meste en dagbok for meg selv, selv om jeg gjerne ser at flere er innom og titter -det er koselig med kommentarer.
Uansett, tilbake til det med sorg... 23 november 2004 ramlet min verden s
ammen. Bakgrunnshistorien er at min da 3 måneder "nye kjæreste" døde fra meg i en skiulykke som egentlig bare var maks uflaks. Vi bodde i to ulike byer, 4 timer fra hverandre. Dette var en gutt jeg hadde kjent siden videregående, som etter ett år borte fra byen plutselig var blitt "mann" og ikke lengre gutt. Vi ble sammen noen måneder etter fascinasjonen startet, men holdt deg mest for oss selv siden det var såpass tidlig. Jeg var lykkelig, forelska, på høyden av alle følelser, høy på livet...
Så brått ble alt slutt. Jeg husker den kvelden enda, de første timene med "hva om han ikke husker meg når han våkner" -til, tro når jeg får en oppdatering.. til kl 03 på natta da jeg fikk beskjed om at kjæresten min lå i respirator, men var død, og at jeg måtte dra opp på sykehuset og si adjø. Jeg husker det absurde, som "hva skal jeg ha på meg når jeg drar på sykehuset", eller værre "hva skal jeg ha på meg når jeg skal gå i kjæresten min sin begravelse". Jeg møtte mamman hans på dødsleiet, og dagen etter hele familien -både mor sin side og far sin side. Dagene ble fylt med masse tårer, med forberedelser til begravelse, begravelse.. og så stillhet.
Jeg husker ikke mye av denne perioden. Jeg vet jeg dro hjem til mamman min, jeg vet jeg reiste tilbake til studiene og jobb -og hvordan jeg stod der, i bokhandlerkjeden min og nærmest fortalte kundene mine at det ble ingen god jul -fordi kjæresten min var død. Stakkars kunder, jeg burde jo aldri vært på jobb. Jeg husker en konfrontasjon med sjefen min angående en ferie for neste år -for mamma ville ha meg med til Mallorca for å få tankene mine med på noe annet. Det jeg hadde uttalt var at om jeg ikke fikk fri kom jeg bare til å sykemelde meg. Da lært
e jeg at for å reise utenlands må du faktisk ha tillatelse fra arbeidsgiver/lege i sykemeldingsperioden. Nyttig kunnskap forøvrig...
26 desember 2004 skjedde nok en tragisk hendelse. Et underjordisk jordskjelv førte til en tsunami den moderne verden ikke hadde sett før, og mange hundre tusen mennesker mistet livet. I følge artikkelen ble over 1,5 millioner mennesker hjemløse... Byer ble ødelagt, familier revet vekk fra hverandre. Jeg husker det ikke like godt som alle andre. Det jeg husker, er at julen 2004 satt jeg og så på TV -bølger på over 10-30 m som skylte over land som en ødeleggende vegg og følte ingenting. Jeg klarte ikke ta det inn over meg, jeg klarte ikke forstå, jeg hadde nok med å takle mine egne sorger.
Sett tilbake var dette kaldt, merkelig, følelsesløst ? Poenget mitt er, at etter en traumatisk hendelse så er man ikke seg selv. Jeg husker knapt noe av våren 2005, jeg tror jeg kom tilbake til verden rundt august/september 2005, men enda er noe av den perioden også ganske vag. Eksamensresultatene var preget av sorgen min, og hele studiet ble nok preget av den starten det fikk -men jeg kom meg gjennom, med gode karakterer -jeg innbiller meg at de ville vært bedre hadde det ikke vært for traumen jeg gikk igjennom. Har det noe å si i dag? Egentlig ikke, men jeg er fortsatt litt opphengt i det...
Når landet vårt, regjeringen vår og våre ungdommer som skulle ha en lysende fremtid innen politikken nå har blitt revet vekk fra oss er det mange som er inne i en sorgprosess. Det er enda tidlig, det er bare to små uker siden vi har opplevd noe av det mest rystende i moderne tid (sett bort fra krigshandlinger). Det er så meningsløst, og vondt, og skummelt og vanskelig og trist alt på en gang. Jeg gråter for mine medmennesker som har mistet noen. For landet mitt som for evig kommer til å være forandret siden denne hendelsen -jeg håper til det bedre.

Jeg vil at alle skal vite at det er lov å sørge akkurat som du sørger. Det er lov å være glad igjen, men det kommer alltid til å være tider med tårer. Selv mange år etter kommer tårene fortsatt ukontrollert. Av og til føles alt så meningsløst, men så noen sekunder etterpå er alt i orden. Er det normalt? Ja -definitivt. Alt er normalt innenfor sorg, på et eller annet vis klarer mennesket å kravle seg tilbake til livet. Det er vanskelig, det er tøft, det er grusomt -men på et eller annet vis, går verden videre -både når man vil det, og når man ikke vil.
Jeg sørger med dere kjære venner. Ta den tiden dere trenger, vi er her.
Mitt kjære lille land, kjære mine medborgere, pass på hverandre, ta vare -del ut en ekstra klem. Si til folk at du er glad i dem, du vet aldri når det er for sent.
xoxo
M
tirsdag 2. august 2011
Things that make me smile these days...
torsdag 28. juli 2011
Kvalm
Det har snart gått en uke. Jeg har vært syk en uke, og jeg har vært hjemme mesteparten av dagene og ettermiddagene.. Siden forrige onsdag var jeg syk, og fredag i forrige uke, 22juli, da hele landet vårt falt sammen -men reiste seg enda sterkere i neste øyeblikk var jeg hjemme.
Siden fredag 22 juli har jeg hele helgen vært klistra til TV-apparatet som jeg ikke eier.. (dvs nrk.no). Jeg har sett, grått, sjekka aviser, lest blogger, twitter -generelt alt jeg kunne komme over. Men nå orker jeg ikke mer... Jeg klarer ikke sitte her lengre, og bare se ut i lufta av nyheter og grusomheter. Og så får jeg dårlig samvittighet, fordi jeg føler jeg skylder dem at vi ser dem, de som er døde, de som er levende -de som savner.
Dette er ikke min sorg, det er så uendelig uendelig mange andres -og jeg gråter for alle dem som har mistet. Mitt kjære land, min vakre by har blitt omvendt fra et katastrofeområde til et kjærlighetssted. Vi tar vare på hverandre, vi passer på hverandre og vi gir hverandre klemmer. Vi sender hverandre snille meldinger over twitter og facebook, passer på og si vi er glade i hverandre mens vi enda kan -for er det noe vi har lært er det at verden, og livet er skjørt.
Jeg går mellom å være sint, og trist, og glad, og hverdagslig, til å igjen være sint. Jeg våkner opp av vonde drømmer -av filmliknende bilder beskrevet av folk som "var der". Av bomber som går av i Oslo sentrum mens noen av mine kjære er på jobb. Jeg sover dårlig, jeg spiser dårlig, men jeg jobber. Hverdagslivet på jobb er det som holder meg oppe, og det er så uendelig godt å ha en jobb å gå til.
Jeg hater at byen vår er forvandlet til noe skjørt, om enn så vakkert i alle rosene. Jeg har ikke hatt tid til å dra ned til byen og ta bilder, og håper rosehavet fortsetter slik at jeg også kan få sitte der, i stillhet og se på. Enhvert tordenbrak, og enhver sterk lyd som kommer fra gata er "skremmende". Ikke at jeg/vi innerst inne tror det kommer til å skje noe, men det er noe med det som har skjedd som gjør en mer "skvetten" enn vanlig. Biler som kjører litt for hardt i svingene -og ambulanse og brannsirener rundt leiligheten vekker meg en gang i halvtimen virker det sånn. Slik blir det vel når man bor så nærme stasjoner og sykehus. Per i dag skulle jeg ønske vi bodde et annet sted. Helikopterne som flyr over oss minner meg om fredagens helikoptre -og det var mange...
Hvordan gå tilbake -hvordan ta tilbake hverdagen ? Ved å stå sammen, uten frykt, i forsoning.
xoxo
M
PS: Bildet er lånt fra twitter @teisam
PS2: her er mine nattlige bilder av det samme.
Siden fredag 22 juli har jeg hele helgen vært klistra til TV-apparatet som jeg ikke eier.. (dvs nrk.no). Jeg har sett, grått, sjekka aviser, lest blogger, twitter -generelt alt jeg kunne komme over. Men nå orker jeg ikke mer... Jeg klarer ikke sitte her lengre, og bare se ut i lufta av nyheter og grusomheter. Og så får jeg dårlig samvittighet, fordi jeg føler jeg skylder dem at vi ser dem, de som er døde, de som er levende -de som savner.
Dette er ikke min sorg, det er så uendelig uendelig mange andres -og jeg gråter for alle dem som har mistet. Mitt kjære land, min vakre by har blitt omvendt fra et katastrofeområde til et kjærlighetssted. Vi tar vare på hverandre, vi passer på hverandre og vi gir hverandre klemmer. Vi sender hverandre snille meldinger over twitter og facebook, passer på og si vi er glade i hverandre mens vi enda kan -for er det noe vi har lært er det at verden, og livet er skjørt.
Jeg går mellom å være sint, og trist, og glad, og hverdagslig, til å igjen være sint. Jeg våkner opp av vonde drømmer -av filmliknende bilder beskrevet av folk som "var der". Av bomber som går av i Oslo sentrum mens noen av mine kjære er på jobb. Jeg sover dårlig, jeg spiser dårlig, men jeg jobber. Hverdagslivet på jobb er det som holder meg oppe, og det er så uendelig godt å ha en jobb å gå til.
Jeg hater at byen vår er forvandlet til noe skjørt, om enn så vakkert i alle rosene. Jeg har ikke hatt tid til å dra ned til byen og ta bilder, og håper rosehavet fortsetter slik at jeg også kan få sitte der, i stillhet og se på. Enhvert tordenbrak, og enhver sterk lyd som kommer fra gata er "skremmende". Ikke at jeg/vi innerst inne tror det kommer til å skje noe, men det er noe med det som har skjedd som gjør en mer "skvetten" enn vanlig. Biler som kjører litt for hardt i svingene -og ambulanse og brannsirener rundt leiligheten vekker meg en gang i halvtimen virker det sånn. Slik blir det vel når man bor så nærme stasjoner og sykehus. Per i dag skulle jeg ønske vi bodde et annet sted. Helikopterne som flyr over oss minner meg om fredagens helikoptre -og det var mange...
Hvordan gå tilbake -hvordan ta tilbake hverdagen ? Ved å stå sammen, uten frykt, i forsoning.M
PS: Bildet er lånt fra twitter @teisam
PS2: her er mine nattlige bilder av det samme.

Abonner på:
Innlegg (Atom)






