Jeg har skrevet om vennskap, og en del av vennskap er å gå ut med vennene sine. Here's the problem -jeg er ikke spesielt glad i mye alkohol, ei heller overfylte utesteder.
Resultat: Jeg blir sjeldent invitert på fest fordi "jeg ikke drikker nok" eller "ikke vil være med ut likevel". La meg forklare litt...
Jeg har aldri vært noen stor fan av alkohol, heller aldri vært spesielt "vill og gal av meg" -selv ikke da jeg var mer ungdom enn jeg er i dag. Før jeg var atten drakk jeg jo slik alle andre tenåringer, men jeg kan med hånda på hjertet si at jeg nok kun drakk nok ganger til at det knapt rekker å bli talt på to hender -om ikke bare en.Så ja, jeg er KJEDELIG. Jeg ble ikke invitert på mange fester da heller. Det var vel strengt tatt ikke fordi jeg ikke "drakk nok", som det var at jeg rett og slett var hun "rare" datanerden som var god i matte. Wellwell...bygones er det ikke det det heter?
Videregående bytta jeg skole på andre året, og jeg var til og med NESTEN edruruss. Men jeg drakk på et par fester og ødela den streaken -although det skal sies jeg har en del bilder da min kjære samboer (en klassevenninne) står dritings i ei trapp mens jeg smiler edruelig og fint ved siden av, det var forøvrig også ganske greit å kunne være sjåfør. Jeg husker og å være ute uten leg før jeg ble 18 (full, med en finsk venninne så de slapp oss inn så de slapp snakke engelsk, samt jeg var jo med Stine -hun var 20). Jeg husker og å være DRITINGS på 18årsdagen min, hive alle ut klokka tolv fordi min daværende kjæreste flørta med en 16 åring (han var en dust/alkoholiker og forøvrig) og så heiv jeg telefonen i do og kasta opp på den etterpå (visstnok, jeg mener å huske jeg røska den UT av toalettet før jeg kasta opp, menmen). Oh good times.
Jeg gikk på høyskolen i Kristiansand et år -helligere sted skal du vel gjerne lete lenge etter, men drikke det kan dem. Jeg drakk vel litt der nede og, kan huske jeg ramla i land i Danmark etter en noe fuktig tur på danskebåten. Med påfølgende ramling inn og rett i seng når vi var vel hjemme i havn igjen (lord knows hvordan jeg kom meg til leiligheta den morningen). Men all in all, ikke spesielt store festetrangen der heller -det kan vel min gode venninne som jobbet/jobber i utelivsbransjen der nede skrive under på. Husker en spesiell hendelse en av de første gangene vi var ute der hvor en fyr var frekk i trynet mot meg. Ubehagelig opplevelse, men sånn setter seg... Jeg slo ham i trynet med knyttneven, så kom dama hans og skulle forsvare han, men det gadd jeg ikke så jeg snudde ryggen til og gikk. Hun kom ikke etter... hehe
Gjennom universitetstida så var det naturlig nok en del festing. Jeg var med på mange av dem, og jeg gikk til og med ut i Tromsø by av og til -men ikke spesielt ofte. Når jeg gjorde praksisen min nedi Oslo var det flere kvelder jeg og homoen min var ute på bl.a. Grand Baren Etoile, hvor vi ble bedre og bedre kjent med bartenderne. Han betalte, jeg var student, han var ca dobbelt så gammel som meg og hadde råd til det -og ville GJERNE at jeg skulle være litt mere utadvendt, fair enough.
Tilbake til Tromsø, skrive hovedfag, ende opp på en fest i Oslo der jeg tilfeldigvis traff mannen i mitt liv (en egen story for seg selv den festen gitt), og back to Oslo for godt fra sommeren 2009.
Såååå, det var en rask oppsummering av mitt "ville" festeliv fra da jeg var ung. Det har vært en del fester, det er mer enn det høres ut som i denne tråden, men poenget er hvordan situasjonen er i dag. I dag er det slik -jeg er ensom. Jeg føler jeg blir utelatt fra ting ofte av den årsak at jeg "ikke drikker meg full", eller "ikke blir med ut". Nå skal jeg være den første til å innrømme at ja, jeg sier ofte Nei til invitasjoner, eller backer ut i siste liten fordi jeg er trøtt og sliten. Men hvis du har lest noen av blogpostene mine fra tidligere, så har jeg hatt enkelte perioder der jeg ikke nødvendigvis har hatt det så greit. Jeg sliter fortsatt med depresjoner, tanker fra tidligere spiseforstyrrelser etc, og av og til blir det bare for mye med sosialt samvær i tillegg.
Noen mener at jeg "bare er sammen med typen". Men for å være ærlig så driter både han og jeg i om vi er sammen en fredag eller lørdag kveld -med mindre noen av oss har vært borte over en lengre periode. Han drar ofte på fest uten meg, så hvorfor i alle dager skal jeg ikke kunne dra på fest uten han? Catch my drift? Han er IKKE årsaken til at jeg ikke går ut, for å være ærlig gikk jeg SJELDNERE ut da jeg var singel og bodde alene, enn jeg gjør når jeg er i et trygt forhold.
Så det store spørsmålet "hvorfor drikker jeg ikke?" og "hvorfor blir du aldri med ut" eller det mer reelle "men hvorfor blir du aldri full, du MÅ jo bli full i dag, lover du?".
1. Jeg drikker, jeg drikker gjerne to flasker vin på en kveld om jeg vil. Som oftest blir det bare en, og jeg er ofte beruset etter bare to glass vin.
2. Jeg blir ikke med ut fordi jeg ikke liker å gå ut. Jeg liker vorspiel, jeg liker fester som går over i nachspiel -men må innrømme at med mindre jeg har stått opp klokken to på en lørdag, så er jeg ganske "beat" når klokka blir to tre på natta (av og til også ett). Jeg LIKER å være med mennesker, og jeg har ingenting i mot en god fest (Julie kan faktisk bekrefte at jeg ved en anledning var en av de siste som gikk fra en av hennes fester -skjer sjeldent, men aldri si ALDRI!)
3. Jeg blir ikke full på den tradisjonelle måten nei. Beklager å måtte skuffe deg/dere, men jeg liker ikke å rave rundt og å være vill og gal. Dette svaret har flere elementer, la oss ta det over i et eget avsnitt.
3a. Jeg liker ikke å "dumme meg ut", jeg har ALDRI vært noe glad i å stå på en scene, holde en tale, gjøre noe som helst for å få oppmerksomhet. At jeg i tillegg har slitt med Anorexi i mange år, og forsåvidt av og til fortsatt gjør det hjelper heller ikke på tanken å "være foran et stort publikum". Jeg har aldri danset på ungdomsklubb, og er ikke spesielt glad i å danse på utesteder heller -jeg føler meg VELDIG ukomfortabel og keitete. Jeg sitter gjerne i en brun pub og snakker, men da vil jeg gjerne det skal spilles musikk som gjør at man kan snakke, og slipper å rope.
3bI. Jeg liker å ha kontrollen. Det er noe med den kontrollen som du mister når du drikker alkohol jeg ikke liker. Jeg har aldri hatt blackout i hele mitt liv, og håper jeg aldri får det. Forresten, jeg har EN hendelse der jeg ikke helt husker hva som skjedde i hvilket tidsperspektiv, men da drakk jeg og SABLA mye på veldig kort tid og ble insanely full (se der ja, jeg har vært full en gang eller fem). Dess mer jeg drikker dess mer bevisst blir jeg på at jeg har drukket, aka, dess mer jeg drikker dess "mindre" full blir jeg. Det høres helt psycho ut, men det er sånn det er -det er meg.
3bII. La meg spesifisere, hvis en venninne PLUTSELIG blir dårlig eller gjør noe dumt, så blir jeg edru ved et knips, om jeg har drukket to glass eller to flasker. Jeg liker ikke trøbbel, jeg tar vare på folk og bryr meg.
3c. Ikke vær redd for at jeg husker hva dumt du har gjort eller sagt -jeg driter i hva du gjør eller sier når du er full, det er hva du sier når du er edru som betyr noe. Jeg skulle ønske folk bare kunne forstå at jeg ikke er ute etter å "ta noen" fordi jeg "ikke drikker" (som jeg jo har stadfestet at jeg gjør), bare fordi jeg virker edru ovenfor/i forhold til dem.Jeg hater forøvrig hvordan folk kan snakke om vanskelige ting når de er fulle og ikke når de er edrue... Hvorfor kan vi ikke bare snakke sammen om det vanskelige når vi er edrue? (jeg gjør det selv også etter to glass vin altså!)
3d. Som jeg nevnte litt lengre opp her har jeg vært sammen med en alkoholiker. I ca to år var vi faktisk sammen, og det henger enda i litt at alkohol = dårlige greier. Jeg liker ikke måten mennesker blir på med for mye alkohol, og jeg liker heller ikke presset det er på å drikke alkohol. Jeg liker å ta et glass vin eller to, ferdig med det. Jeg drikker ikke for å bli overstadig beruset.
Anyways... Dette er bare noen tanker skrevet ned og ikke lest igjennom... Jeg vil bare så gjerne være "med på festen" selv om jeg er meg... Kan jeg få lov å være meg selv?
xoxo
M
PS: Ja jeg går hjem tidlig, og ja jeg går heller hjem enn å bli med ut -men jeg LIKER det sånn. Er det ikke bedre for alle andre at jeg gjør det JEG liker i stedet for å skulle dra ut, bruke penger jeg ikke vil, for å stå og se på at andre har det gøy mens jeg egentlig har det vondt inni meg? Har dere det ikke mer gøy uten meg? (selv om per tid er dere vel så fulle at strengt tatt har dere vel glemt meg der borti hjørnet eller?).
