Vondt

Jeg sliter med å uttrykke meg.. kanskje ikke så mye fysisk, men mentalt. Ordene kommer liksom ikke alltid til sin rett, og ting blir veldig ofte veldig feil. Noe som alltid resulterer i masse tårer. Sambomannen skjønner ikke hvorfor jeg må være så deprimert hele tida, og når jeg i tillegg skylder på ham (vel, det faktum at han satt hjemme og slappa av en hel lørdag uten å "gjøre noe") så fører det til tårer og sinne og frustrasjon... litt fra begge parter skal sies.

Så jeg får skrive, prøve å knotre ned på virituelt papir hvorfor jeg har det vondt, selv om det ikke vil gi noen logikk det heller. For her kommer problemet. Jeg er lei meg fordi jeg ikke er ekstraordinær. Jeg er lei meg fordi jeg ikke kan alt, fordi jeg er helt normal, og usynlig... jeg vil være noen, jeg vil bety noe -og akkurat nå føler jeg at jeg ikke betyr noentingsomhelst... for noen (av og til ikke sambomannen engang).


Jeg har aldri skjønt hvor denne trangen til å "være noen" kommer fra. Kanskje fordi etter at jeg flytta hjemmefra ble jeg liksom noen -jeg ble sett. Jeg tror noe av årsaken er at biodad aldri var tilstede mens jeg var ung, jeg følte dermed at jeg var "verdiløs" og uønsket og har vel strengt tatt slitt med det i veldig mange år. Grunnlaget for depresjonene og spiseforstyrrelsen kommer derfra. Og så alt vondtet... Når jeg har vondt gjør det så intenst vondt. Langt inni magen, bak magesekken og ribbeina, bak innerst øverst i ryggen der ingen kan se det, der gjør det vondt.

Noe av det er savn, jeg savner de jeg er glade i. Fordi når venner som flytter pga jobb, eller menn, eller kombinasjonen jobb/menn, eller bare studering plutselig befinner seg i andre land, og av og til i andre tidssoner, da gjør savnet vondt. Vi snakker ikke sammen, skriver ikke til hverandre fordi vi glemmer det. Og av og til føler jeg at vi ikke skriver til hverandre fordi alt er så tilgjengelig i dagens samfunn. Facebook, twitter, blogger, hvem tenker vel på mail lengre -let alone POST.

Jeg sier alltid jeg må bli flinkere å holde kontakten med folk, men så gjør jeg ingenting med det. Det er også noe som gjør meg trist, for da føler jeg meg enda mer håpløs -hvem klarer ikke ta vare på sine virituelle venner med all den tilgjengeligheten vi har i dag?

Og enn så glad jeg er i alle vennene mine, så føler jeg at de har det så mye bedre enn meg -de er så perfekte. Og dissa damene som blogger og utbroderer sine egne liv på nettet mer enn meg -DE er vakre de, og tøffe. Og så tenker jeg at jeg skulle ønske noen kunne se MEG også -men hvorfor skal folk se meg når det ikke er noe å se ?

Så til et paradoks.. Jeg vil ikke være noen bare for å være noen, jeg vil ikke bety noe for å overgå disse menneskene som jeg til daglig beundrer. Jeg vil være noen fordi jeg skulle ønske jeg kunne bety noe i noens liv. Beklager til mine venner som leser dette, selvsagt vet jeg at jeg betyr noe i deres liv... men.. dere skjønner det at Depressive M, sammen med Anorexi M (som spiser) -har vanskelig for å forstå disse tingene, hvorenn ulogiske de er.

Forskning har facinert meg i en periode, men så etter masteren så ble jeg ingen forsker, så nå føler jeg meg middelmådig på det feltet også. Klarte ikke det en gang hun der... å bli værende i et fag-miljø som GJØR noe. Igjen, skal sies at når jeg har en nervøs mor, eller far, eller generelt pasient stående foran meg i apoteket, og jeg sier noe som gjør at de føler seg trygge -da, da føler jeg at jeg betyr noe.

Hverdagslykke -hvor er du ? Når alt er så flott, hvorfor må alt være så vanskelig?
xo
M