Tomhet #2

Lite visste jeg da jeg skrev mitt forrige innlegg at verden skulle virke enda mer urettferdig, og enda mer grusom helgen 22.juli. Et angrep på vårt demokrati, på vår frihet og vårt nydelige vakre land har skjedd denne helgen, og jeg er tommere i kroppen en noen gang.

Med fare for å si noe feil, med redsel for å oppføre meg "galt" vil jeg ikke skrive så masse. Jeg har så vondt, jeg gråter og tårene trillet, og har trillet hele helgen siden bomben gikk av i Oslo sentrum mellom tre og fire fredag ettermiddag. Jeg fikk beskjeden rundt kl fire via facebook, jeg logga inn på twitter og dagbladet og fant fort ut at dette var mer enn en vanlig gassekplosjon. Jeg frykta for de vennene mine jeg visste jobba i området, heldigvis var journalisten sykemeldt, og regjeringsrådgiveren på ferie. Lite visste vi da at dette ikke egentlig var angrepet.

Massakren på Utøya begynte vi å få meldinger om først på Twitter.. Såvidt jeg vet var 112 og polititelefonene, samt generelt mobilnettverket var under høyt stress fra bombene, og at det var noe mer på gang kunne jo ingen vite. Redselen og meldingene på facebook og twitter om det som foregikk på øya er noe jeg aldri vil glemme -og jeg var ikke der. Når jeg la meg på kvelden på fredag var dødstallet 10, når jeg stod opp dagen etter -over 80... Jeg hadde ikke ord, jeg hadde grått hele fredag kveld, og lørdag skulle jeg stå fem timer på jobb.

Å gå til bussen morgenen etter, når du vet at gjerningsmannen er arrestert, men akkurat har lest at dødstallene har åttedoblet seg i løpet av natta var forferdelig, jeg følte som om jeg levde i et parallellt univers, som om min by, mitt land ikke var virkelig lengre. Etter 10 minutter med busstur og litt venting før åpning kom kundene inn døra. Merkelig nok var det relativt normalt. Folk var alvorstynga, ikke spesielt mye spøker, men samtidig skulle folk ha helt vanlige ting. Munnskyllevann, paracetamol, allergitabletter... Hverdagen på jobb stabiliserte meg, stabiliserte kroppen min, smerten min, empatien min... Det er merkelig hvordan verden beveger seg, sakte men sikkert videre etter en katastrofe.

Lørdag kveld hadde jeg to venninner over bare for å prate, og være sammen. Det var utrolig godt å ha noen fler i nærheten, da all min tid ellers ble brukt til nyhetssendinger og avisoverskrifter. En liten pustepause i alle tårene, i all smerten og grusomheten. I dag har det vært likedan, verden føles ikke normal lengre, alt er bare tåkete, grått og vondt. Jeg var ikke der, så vidt jeg vet er alle "mine" trygge og ingen var utsatt på Utøya heller. Men hjertet mitt blør for alle som har vært involvert, alle som savner noen og har mistet noen, eller som sårt venter på at legene skal redde de som er hardt skadd.

Kondolanser til alle som har mistet noen...

Maria Mena "vårt lille land" har vært spilt mye i det siste, og samholdet i dette landet -og jobben til politikere og kongehus er beundringsverdig. Aldri har jeg vært så stolt over mitt land, min nasjon og min by. Ta vare på hverandre...

I morgen står Norge stille kl 12.
xo
M