tirsdag 5. juli 2011

Helsepersonell

Ingeborg har nettopp skrevet ett inlegg om helsenorge og bakblogging. Om hva som er akseptabelt og hva som er uakseptabelt. Om de hemmelige bloggerne, de veldig extroverte bloggerne som "alle" vet hvem er. Jeg er vel ærlig talt mer en av de første. Grunnen til at jeg ønsker å være anonym er fordi jeg av og til kan si ting som jeg ikke vil min mor skal dumpe borti (angående biologisk far og masse issues). Eller fordi jeg tidligere har nevt frustrasjoner med medstudenter, og eller medarbeidere som jeg virkelig ikke ønsker å henge ut. Ingen av dem er gjenkjennelige, men hvis du kjenner meg, så vet du fort hvem disse personene eller hvilke steder dette er.

Jeg tror dermed at jeg ikke har krysset grensa for hva som er "lov" av baksnakking på nettet. Bloggen har for det meste handlet om meg selv, om MINE issues, og mine problemer -minst mulig om andre mennesker.

Som helsepersonell, om enn "bare" som farmasøyt, skal man være forsiktig med hva man blogger. Er man for personlig blir det og nevne jobb helt feil, er man anonym bør man huske at man fortsatt kan skrive gjenkjennelige "historier" om man vil kalle det dèt. Nå skal det sies at jeg aldri har gjenfortalt apotekhverdagshistorier, det er noe jeg kun deler med mine kollegaer, og også aldri utenfor taushetspliktens rammer. Det er utallige mange morsomme situasjoner som lett kunne vært delt med alle, men det er bare noe med yrket mitt, og med personligheten min kombinert som gjør at jeg ikke ønsker å være så åpen om min hverdag på jobben.

Tilbake til fenomenet blogging, og gjerne psykisk blogging. Fordi veldig mange bruker bloggen sin som en dagbok over psykdom. Jeg gjorde dette i mange år, jeg gjør fortsatt det -om enn i litt mindre grad. Jeg elsker å lese bloggene til disse vakre jentene, som bretter ut følelseslivet, psyken, humoren og verdenen rundt seg i bloggene sine -men jeg innser mine begrensninger. Min tidligere psykdom (anorexi) gjør at jeg sliter veldig med å lese disse jentene (eller guttenes) historier. Det gjør vondt langt inni sjelen, tårene spretter frem, noe ved alt dette er så utrolig gjenkjennelig. Jeg slapp så utrolig billig unna, og av og til lurer jeg på om jeg kan få lov å kalle meg selv tidligere psyk -fordi jeg har det jo egentlig bra.. eller?

Hvor går grensen, har jeg lov å være "psyk" selv om jeg er frisk ? Jeg har vært klinisk frisk i snart sju år. Helt siden min daværende kjæreste døde i en skiulykke og jeg lovte at jeg aldri skulle gå tilbake -ALDRI. Jeg gjorde aldri det fysisk, mentalt sett har det vært en kamp. Tankene river og sliter fortsatt, jeg hater kroppen min, intenst og nytteløst. Det er godt over 10 år siden jeg var på min "idealvekt", sikkert ca 12 siden jeg var på den ideale ana-vekta mi. Det betyr jo at jeg er "frisk" -men ofte, veldig veldig ofte føler jeg meg ikke frisk.

Samboeren har verdens største skuldre. Alle tårene, alle følelsene og tankene som bare renner over hele tiden, skuldrene er der alltid. Det har ofte vært på grensen av hva forholdet har tålt, og fortsatt er det sånn. Av og til forstår jeg ikke hva han gjør med meg, og da kommer tankene enda mer frem inn i en ond sirkel av smerter. Så er jeg frisk?

I just don't always know.
xoxo
M

PS: Plutselig ble et saklig innlegg om til et "psykisk". Jeg er litt vinglete -beklager det, men jeg tror det er derfor noen av mine venner liker meg og... <3

4 kommentarer:

Ingeborg sa...

Jeg liker at du flyter fra det ene til det andre -å være svart hvitt er da ikke godt for noen =)

liseliten.com sa...

Godt skrevet. Sykdom sitter i hodet, og det er det mange som ikke skjønner. Man kan ha det vondt selv om man ikke er undevektig eller har arr, f.eks. Jeg undrer meg om jeg kanskje må komme til å slite med f.eks selvskadingstrang i årevis selv etter jeg skulle bli "frisk", slik du kanskje gjør med sf-tanker selv om du er "frisk"?

Ingeborg sitt innlegg er bra og treffende! Jeg "synder" på mange risikable områder, f.eks jeg snakker om jobben min (sted), behandlere, rå sykdom i tillegg til at jeg står frem med navn og bilde osv. Men jeg håper og tror at jeg holder meg unna de største syndene, at jeg har noen sunne grenser. Det går vel an, selv om man er så åpen og ærlig?

Ingeborg sa...

Svar på det siste Lise: Jeg tror bloggen din i seg selv er et eneste stort JA til at akkurat det går an =)=)

Anintua sa...

Dere er så søte. Takk Ingeborg, du har så rett i at ikke alle "må være A4". Og takk Lise, fordi du sier noe som får meg til å føle at ja, jeg har faktisk lov å være syk selv om jeg er klinisk "frisk".

<3