To a friend

And you know what, that is exactly what I needed to hear... Thank you so much for telling me.

Life

I've never been much of a girl-y-girl. Never did any good with make-up, or hair for that matter. Never dressed up -mainly just down. I love my jeans, and I hate wearing heels -in addition to that I NEVER wanted to get married. Let me clarify the fact that I don't/didn't want to get married by the information that my mom is happily married to my stepfather and has been since I was 6, now being 27 -that is over 20 years of happily ever after to draw inspiration from.

I just finished reading this book -this very simple book about a baker. It's a full on chick lit, where you know the whole story-line before it even begins. But it moved me, it made me want to have a wedding too. To have a best friend standing by my side, not necessary a white dress or a hundred guests... But just this one moment in time where the one I love, and me are the only things that matter in the world.

I feel somewhat selfish to think this... As if we aren't the only things/people that matter in the world in other situations? It's all about cherishing the moments in life, all the moments, big and small.

I had my best friend stay over for a few nights. She lives in Turkey... I hate the fact that my two best friends, her and my other friend living in damn Canada are so far away. What the hell, you find good friends and they leave you here in the `#¤#%%&/? cold Norway. Okay fine, I like Norway -I think I might actually love Norway, and the safety that is our social economy and way things work. It worries me that we are moving closer and closer towards the american system... Privatized healthcare is not the way to go guys.

Anyway, back to the moments, my most cherished part of this visit was the two of us, snuggled on each end of the couch drinking buckets of tea... Literally -they are buckets.. (well fine, they might not hold more than 4dl of water, but still). We've been calling them buckets ever since 2005 when we had our second shared apartment together. I can't begin to count how many times we have snuggled up under a blanket, watched crappy TV and just enjoyed each others company -small things, big differences.

I'm all alone on my couch now -but I cherish these three days more than most things that has happened lately. The perfection of having silence together, of just working together, functioning together in an environment is awesome. Me and her has always had that, we move around each ocher in the kitchen like we were an old married couple -I have my chores, she has hers. Boyfriend even comments sometimes how ridiculously well we seem to fit.

Yet another ramling post.. When am I ever going to sit down and actually write something that makes sense?

Today I'm thankful for old friends, and new -I love you all to bits.

xoxo
M

And yes, I will start posting pictures again -just... eventually

Hvem er jeg?

Hvem er du? Du spør kanskje det når du finner veien inn til bloggen min -eller kanskje ikke. Uansett, jeg kan svare for deg hvis du vil.

Det skremmer meg hvordan facebook kobles opp mot alt mulig. Twitter, pinterest (som jeg ikke har prøvd enda), og en million spill og random greier på nettet. Nå skal det sies facebook er en kjempegunstig måte å promotere feks spill på -og jeg regner med at det ikke kommer til å avta med det første. Men nå var det ikke facebook denne posten skulle handle om da.

Poenget mitt med å nevne facebook er at jeg vil helst at facebook -altså mitt "privatliv" og min twitter/blogg helst ikke har så mye til felles. Mange av "jentene mine" blogger under fullt navn (Lise, Ida, Trine) og de har til og med facebook sider for bloggene sine som gjør det enkelt å følge med på når de oppdaterer. Men for meg, for meg så var bloggen alltid noe personlig, en dagbok på nett som jeg kanskje en dag drømte om skulle fatte noens interesse.

Men så kom alle disse koblingene da, og smartphones -og ja, jeg endte opp med en smartphone jeg og. Og så var jeg så "smart" at jeg kobla mobilnr mitt mot twitter kontoen min. Så en dag så poppa det opp "frk blablabla" (la oss kalle henne det) følger deg på twitter. Og jeg FREAKA ut. Det viste seg å være tante til mine små kusiner, som hadde opprettet twitter konto for gøy -og selvsagt fant meg via kontaktene sine i telefonlista. Dette endte da opp med at jeg sletta hele denne bloggen, flytta alt over til WP for å ha en kopi, la alt tilbake hit igjen -selekterte en del poster og reposta dem. Fortsatt ligger det ikke spesielt mye her.. Det var jo liksom min private dagbok -og ja, jeg ønsket jo at NOEN skulle lese det, men ikke DE... Ingen av familien.. dette er MIN boble.. (naiv super -jezz)

Så hvem er jeg? Jeg er M, jeg er Anintua, jeg er / var Shy^. En gang var jeg til og med noe så avansert som |-_MG_-| ! Jeg er meg, jeg er 27, jeg er samboer, jeg er farmasøyt, jeg er profesjonell -men desverre ingen skribent. Jeg er hun som fikk en C på masteroppgaven når alle trodde hun skule få en A (So much for å velge noe utfordrende) (PS; fortsatt skuffa over den C'en). Jeg er hun som stalker andre mennesker på twitter og blogger, men strengt tatt ikke kommenterer så mye. Jeg er hun som ønske hun kunne, som ønsket hun gjorde men aldri gjorde.

I dag innså jeg plutselig hva det er jeg skulle ØNSKE jeg kunne si med en blogg, hva jeg EGENTLIG kunne tenke meg og gjøre -men som jeg føler jeg ikke helt vet hvor jeg skal begynne med. DETTE. Seriøst -jeg tror jeg kan sitte og lese disse artiklene i timesvis. Kan jeg kalle dem artikler? For de er jo det. Hvorfor i alle dager har jeg ikke sett disse før?

Sååååå det var litt om meg -hvem jeg er, men kanskje mer hvem jeg vil være. Samtidig vil jeg være morsom som frk.plosiv, flink som AstridVU og bare rett og slett fantastisk som alle disse andre menneskene jeg ser på nett.. Jeg vil ta bildene til ZooPayne også må nevnes...

Til alle dere jeg har nevnt, dere inspirerer meg. Til alle dere jeg har glemt -dere også.
Takk
xoxo
M

Jar of Hearts

I know I can't take one more step towards you
Cause all that's waiting is regret
And don't you know I'm not your ghost anymore?
You lost the love I loved the most

I learned to live, half-alive
And now you want me one more time

And who do you think you are?
Runnin' 'round leaving scars
Collecting your jar of hearts
And tearing love apart

You're gonna catch a cold
From the ice inside your soul
So don't come back for me
Who do you think you are?

I hear you're asking all around
If I am anywhere to be found
I have grown too strong
To ever fall back in your arms

I've learned to live, half-alive
Now you want me one more time

Who do you think you are?
Runnin' 'round leaving scars
Collecting your jar of hearts
And tearing love apart

You're gonna catch a cold
From the ice inside your soul
So don't come back for me
Who do you think you are?

Dear, it took so long
Just to feel alright
Remember how to put back
The light in my eyes

I wish I had missed
The first time that we kissed
'Cause you broke all your promises
And now you're back you don't get to get me back

Who do you think you are?
Runnin' 'round leaving scars
Collecting your jar of hearts
And tearing love apart

You're gonna catch a cold
From the ice inside your soul
So don't come back for me
Don't come back at all

And who do you think you are?
Runnin' 'round leaving scars
Collecting your jar of hearts
And tearing love apart

You're gonna catch a cold
From the ice inside your soul
Don't come back for me
Don't come back at all

Who do you think you are?
Who do you think you are?
Who do you think you are?

This is an amazing song, and I just can't get it out of my head..
Enjoy
xoxo
M

Love in 400 words (or less?)

A while back someone sent me a link to Love in 400 words, a competition of sorts online about writing the best tale in four hundred words. Now I don't think I ever got to four hundred. I even think this text is in dire need of some work, but I can't quite wrap my head around it, so for now.. this is it.

"The day I realized I had fallen in love with you I was sold. I didn't know what had happened, but it was something. Maybe the way your body grew in to your face during the last year. Later I've come to realize that all men go through this metamorphosis when they come of age.

The night of my birthday I realized my fascination had turned in to a crush. The way you moved, stood, looked. The smile on your whole face not just your mouth. How do you approach the unapproachable?

A month after that I realized that I could. Snuck my way in to your heart and your bed. It was the most amazing time I ever had. That's the night I started loving your chest. That's the second lesson I learned about men -the chest is the best pillow in the world.

The few months we had together was incredible. I remember planning our future when reality slammed me in the face.

You died.

You disappeared out of my life with a bang.

I've never hurt so much in my life, not before, not after.

And the chest... They opened the chest -and I hated it."


Let me know if you like it.
xoxo
M

Bekymret

Jeg er bekymret -for alt og allting. Jeg tror jeg har vært sånn lenge, at jeg bekymrer meg mer enn jeg burde. Det er vel strengt tatt ikke bare en antagelse, jeg VET at jeg bekymrer meg mer enn jeg burde. Bekymringene er feks småting som at jeg er for stor, eller at jeg er for ubetydelig (okei, kanskje det ikke er småting forresten).  Bekymrer meg for at jeg ødelegger mitt eget forhold med å bekymre meg for mye (!), for at vennskapene mine ikke varer fordi jeg er så dårlig og holde kontakt.

Bekymrer meg for hva jeg sier, hva jeg gjør, hvordan jeg ser ut, hva jeg har på meg... Strengt tatt bekymrer jeg meg for alt i hele verden! Til og med ting jeg overhodet ikke har noen kontroll på. I dag har feks svigermor bestilt billetter fra USA til Norge for å hilse på oss i sommer. Samtidig feirer min egen mor 50 årsdag noe som vil si at vi skal til Italia. Siden min samboer er av italiensk opprinnelse skal da svigermor dit også. Dette gjør at billettene for det første fra USA (pga sein bestilling?) er nå på 5600kr, og så er billettene til Italia ca 3000kr. Dette er noe vi gir henne i jul/bursdagsgave -so far so good, men så har hun bestemt seg at hun skal ta med seg søstera til samboer, og da bekymrer jeg meg....

Første bekymring, svigermor har ingen jobb, er vel over femti -og har da ikke nødvendigvis verdens gunstigste økonomi. Hun har de siste tre årene prøvd å selge huset sitt, uten suksess. Andre bekymring, søster til sambo er litt egosentrisk. Kommer hun overhodet til å ha det greit på denne turen? Strengt tatt kommer vi ikke særlig godt overens heller, men then again, vi sees jo heller sjeldent så det er vel ikke verdens største problem. Third problem -kommer vi virkelig til å overleve fire dager i Italia oppå hverandre, familier i alle retninger og ikke noe privatliv? Det blir hyggelig altså, ikke misforstå meg -men gud jeg tror jeg skal være glad når den helga er over i Juli....

jaja, bekymringer -de er ikke så veldig store lengre når jeg ser "Ingen Grenser"
Ble fort bråstopp på denne blogposten (smør på flesk)

xoxo
M