onsdag 9. november 2011

Why

Actually, that's a bad headline, strike that..

I am annoyed again. Annoyed because NRK once more has highlighted something completely USELESS, and which ruins a lot of peoples perception of the cosmetic industry. Let me first just get one thing straight. I don't mind that programs, TV-channels, Magazines or newspapers write about what we all do. I don't mind focus on important issues, or critique of things that might be dangerous. But here's the thing. When these things are taken out of context, and blow up to HUGE proportions.. Without it being fair at all -that's when I mind.

The other day NRK had another show focusing on "dangerous" substances in regular household items -meaning cosmetics/deodorants etc. They features pictures of a lot of our products, but also products at the food stores. The claim is that 40% of the products on the norwegian marked contain these "hormone disruptive substances".

I've written about this before, albeit in Norwegian. My conclusion to the question about parabens: They are not dangerous to humans, and have not been proven to have any hormone inducing or hormon disruptant effects in human beings. They are more likely to be out-compeeted (norwegian direct translation going on here) by normal estrogen in women, and probably also in men as estrogen is far more potent to trigger the receptors.The studies that I reffered to are using HIGH dosages, resulting in up towards having 75% of your skincarelotion packed with butylparabens. Imagine that.

The parabens that are used on the Norwegian marked is methyl-, ethyl-, propyl- and butylparaben. The allowed is 0,4%, and that is combined if you use combinations of the above mentioned. It is the most used preservative, and compared to a lot of others (preservatives) they are allowed all over the world. Parabens are one of the few preservatives that we know about that cause little allergies in regular persons. There are no studies to prove that it gives you cancer, and it is proven that if they penetrate the body they will be broken down and excreted.

What is also important to think about is that it isn't just parabens in cosmetics, there are also plenty of parabens in your food that you eat every day. The goverment, and the EU are focusing far more on those concentrations and effects than that of the skin care products. The amount that penetrates your skin is different compared to what you eat and digest, not that I have read anything on this.

Back to my point.. Yesterday a woman walked in to my pharmacy and said the following "I don't want a cream with anything toxic/poisionous in it". First of all, what do you mean by toxic, second -what the HELL? POISIONOUS? Do you think we sell stuff in a damn PHARMACY that will 1. kill you or 2. make you sick? Of course, a lot of things can make you sick, and yes, we do sell a bunch of weird shit, but WHAT THE HELL? The bad part about this was that one of our suppliers cream was unfairly put in the paraben category, when it clearly has none. 

My biggest issue again is, what the hell about all these NEW things that we put in stuff to preserve it? Do we know anything about these? Adverse reactions, long term effects...

WHY oh WHY NRK do you have to make everything super suspicious and horrible, and give people the wrong impression. We all know that things on NRK HAS to be a fact/true. With me you guys lost a lot of points...
 
Kudos for focusing on stuff, Non-kudos for fucking it up
XoXo
M

søndag 30. oktober 2011

Firehydrants

So I realize my last few posts have been somewhat depressing. I am sorry about that. But in all fairness that's been how I have been feeling. To brighten up the mood a bit, here's some pictures of firehydrants on the walk between cambrigde (MIT) and Harvard university.

enjoy.





Backstory: We had an hour and a half to kill before meeting someone and took a walk. The last one that looks kinda snotty is the harvard one -he's probably very well educated.
xoxo
M

søndag 23. oktober 2011

Vondt

Jeg sliter med å uttrykke meg.. kanskje ikke så mye fysisk, men mentalt. Ordene kommer liksom ikke alltid til sin rett, og ting blir veldig ofte veldig feil. Noe som alltid resulterer i masse tårer. Sambomannen skjønner ikke hvorfor jeg må være så deprimert hele tida, og når jeg i tillegg skylder på ham (vel, det faktum at han satt hjemme og slappa av en hel lørdag uten å "gjøre noe") så fører det til tårer og sinne og frustrasjon... litt fra begge parter skal sies.

Så jeg får skrive, prøve å knotre ned på virituelt papir hvorfor jeg har det vondt, selv om det ikke vil gi noen logikk det heller. For her kommer problemet. Jeg er lei meg fordi jeg ikke er ekstraordinær. Jeg er lei meg fordi jeg ikke kan alt, fordi jeg er helt normal, og usynlig... jeg vil være noen, jeg vil bety noe -og akkurat nå føler jeg at jeg ikke betyr noentingsomhelst... for noen (av og til ikke sambomannen engang).


Jeg har aldri skjønt hvor denne trangen til å "være noen" kommer fra. Kanskje fordi etter at jeg flytta hjemmefra ble jeg liksom noen -jeg ble sett. Jeg tror noe av årsaken er at biodad aldri var tilstede mens jeg var ung, jeg følte dermed at jeg var "verdiløs" og uønsket og har vel strengt tatt slitt med det i veldig mange år. Grunnlaget for depresjonene og spiseforstyrrelsen kommer derfra. Og så alt vondtet... Når jeg har vondt gjør det så intenst vondt. Langt inni magen, bak magesekken og ribbeina, bak innerst øverst i ryggen der ingen kan se det, der gjør det vondt.

Noe av det er savn, jeg savner de jeg er glade i. Fordi når venner som flytter pga jobb, eller menn, eller kombinasjonen jobb/menn, eller bare studering plutselig befinner seg i andre land, og av og til i andre tidssoner, da gjør savnet vondt. Vi snakker ikke sammen, skriver ikke til hverandre fordi vi glemmer det. Og av og til føler jeg at vi ikke skriver til hverandre fordi alt er så tilgjengelig i dagens samfunn. Facebook, twitter, blogger, hvem tenker vel på mail lengre -let alone POST.

Jeg sier alltid jeg må bli flinkere å holde kontakten med folk, men så gjør jeg ingenting med det. Det er også noe som gjør meg trist, for da føler jeg meg enda mer håpløs -hvem klarer ikke ta vare på sine virituelle venner med all den tilgjengeligheten vi har i dag?

Og enn så glad jeg er i alle vennene mine, så føler jeg at de har det så mye bedre enn meg -de er så perfekte. Og dissa damene som blogger og utbroderer sine egne liv på nettet mer enn meg -DE er vakre de, og tøffe. Og så tenker jeg at jeg skulle ønske noen kunne se MEG også -men hvorfor skal folk se meg når det ikke er noe å se ?

Så til et paradoks.. Jeg vil ikke være noen bare for å være noen, jeg vil ikke bety noe for å overgå disse menneskene som jeg til daglig beundrer. Jeg vil være noen fordi jeg skulle ønske jeg kunne bety noe i noens liv. Beklager til mine venner som leser dette, selvsagt vet jeg at jeg betyr noe i deres liv... men.. dere skjønner det at Depressive M, sammen med Anorexi M (som spiser) -har vanskelig for å forstå disse tingene, hvorenn ulogiske de er.

Forskning har facinert meg i en periode, men så etter masteren så ble jeg ingen forsker, så nå føler jeg meg middelmådig på det feltet også. Klarte ikke det en gang hun der... å bli værende i et fag-miljø som GJØR noe. Igjen, skal sies at når jeg har en nervøs mor, eller far, eller generelt pasient stående foran meg i apoteket, og jeg sier noe som gjør at de føler seg trygge -da, da føler jeg at jeg betyr noe.

Hverdagslykke -hvor er du ? Når alt er så flott, hvorfor må alt være så vanskelig?
xo
M

When I am sad

I get sad -it's just the way things are.

When I am sad, and I tell you why I am sad I don't really appreciate the "There's something wrong with you"-direction.

Yes, there is something wrong with me. I have recovered from an eating disorder, I've been eating for the past 7 years.

6 years 11 months ago I lost the love of my life to death, which made me remember that all things in life are precious, and you should take care of what you have.

27 years ago my dad decided in one way or another not to have contact with me. If it was guilt from his parents, if it was he being sick for a while, or if it was him being a jerk -or a combination of all of the above it made me who I am. I am insecure, I have problems trusting people, I have problems seeing myself as worth anything but dirt. But I try.

I have talked to nurses, to drs, to psychiatrists and psychologists and different therapists about this. I know what is wrong with me, I know all my quirks, I know my problems.. I get sad sometimes.. I get sad when winter is coming, and when the darkness surrounds us. I have these problems, this is me...

I wish it wasn't like that, but it is not going to go away. And in all honesty the last thing I need is when my best friend and lover tells me there is something wrong with me. Because I know. I know you are tired of me being depressed, but I am. I am not going to medicate myself again, I don't like being on medication, and I really don't think I need it. Sometimes life just feels like its going against me, and I feel sad and down and dark. All I really need is for someone to listen. I know it is hard, I know it is a lot of work -and I respect if it is too hard to handle.

Just know that all I need most times is a hug -not to tell me that there's something wrong.

I love you, with all my heart.
M

torsdag 20. oktober 2011

Insane and sleepless

So I can't sleep... I'm in my bed, and have been for the last two hours it seems, and still no sleep... I'm thinking about all the things I shouldn't be. The usual as in: How my weight is still the same, how my work out routine still hasn't starter, how my damn foot is hurting so much I don't want to sign up for Crossfit before I can actually get my 925 NOK worth of training in there.. As of before operation = None. Operation time: who the freak knows...
"Man with wheelchairs at CDG"

Since my very very bad last blog I have been in the US for two weeks..We flew through Paris, a good experience over, bad one back home. Icelandair for the win, and even if it costs me more I am pretty sure I will chose them over anyone else no matter 200USD here or there...
"To New York I say"

I visited NY for my second time -and dropped by Magnolia bakery at grand central for some DELICIOUS cupcakes (Peanutbutter for the win). It was great fun with great friends, and we couldn't have hoped for a better day as the weather was splendid. In this blog post is some pics from the trip.
"Definetly not Low Carb Diet"

Back to my thoughts... I'm sad we didn't get the apartment we viewed and bid on right before leaving. I am also sad I can't seem to find any good ones for sale, and that the price of things is ridiculous. I hate it. Another sad fact.. I feel like I fail at life, that I am no good at anything (but my job) and that everyone else are living these fantastic great lives and accomplish all sorts of stuff... All I do is sit on my ass and make money... Useless much? Wtf is wrong with me, I should be allowed to let myself be happy, no?
"Lego blocks at Lego store"

Last rant of the night:
Then everyone seems to be debating low carb diets. First of all, what annoys me the most is all the controversy. There is no 100% right answer when it comes to dieting, nor is that my point of this statement, -Find a diet that suits you. NOT for the losing weight part, but for the feeling good about your self part. "Carbs" are not bad for you, but everyone should know by now that half processed, and full processed food is 1. often full of different sugar (eq. carbs), and 2. not very good for you. If you can cook your own food from scratch, and eat it in ok amounts, you're golden. Now if you have any disease, allergy, or want to lose weight -that's a different matter all together. I've found living without pasta/rice and other semi-processed stuff is actually quite nice. My intestinal system is doing just dandy (too much information) and I feel pretty much awake (well, except for when I do things like now, blog in the middle of the night). Whatever works for you, do it.. I will write a more medical view on it all later (after some article searches).

Frustrated and sleepless in Oslo
xoxo
M

onsdag 28. september 2011

99 things

99 ting, stjålet fra bl.a. @speilvendt.

SIST:
1. Siste du drakk: Vann. Og kjenner jeg er mer tørst nå
2.
Siste telefonsamtale: Mamma.
3.
Siste mottatte sms: Biodad
4.
Siste sangen du hørte på: There's a place for everyone (husker ikke sangen, den er på Glee)
5.
Sist du gråt: Forrige lørdag? Etter at samboern tråkket på veska mi som inneholdt en stk nå ødelagt kindle... Gråt forresten også av latter i går når jeg innrømte at jeg måtte by 2,9 millioner på en leilighet uten samboers tillatelse (og ikke hadde turt å innrømme det på noen timer). Vi fikk den ikke, men jeg fikk i alle fall ro i sjelen av å vite jeg hadde gått så langt jeg kunne.

JA ELLER NEI:

6.
Ville du hatt en med samme kjønn som kjæreste: jeg vet ikke, hun måtte vært veldig spesiell i så fall (men er ikke alle jentene "mine" spesielle da?)
7.
Har du noen gang vært utro: Nei.
8.
Har du tatt noe fra dine foreldre uten at de vet det: Det har jeg helt sikkert, men er generelt ganske ærlig av meg.
9.
Har du spist noe som er giftig: Ikke sånn ordentlig giftig nei.

ENTEN ELLER:

10. Dansing eller synging: Synging, jeg nynner hele tida.
11.
Cola eller Pepsi Max: Pepsi Max, liker ikke sukkerlaget på tunga etter Cola.
12.
Jordbær eller bringebær: Jordbær, men bringebær er også deilicious.
13.
Facebook eller nettby: Facebook.
14.
Svart eller hvit: Svart, alltid.

DETTE ÅRET:

15. Har du fått nye venner i år: Jepps, noen må jeg da ha møtt DETTE året.. eller.
16. Sluttet å være forelsket: Nei, jeg har bare blitt mer forelska.
17.
Ledd til du har begynt å gråte: Det skjedde som sagt i går.
18.
Møtt noen som har forandret deg: Ingen, I don't change for people.
19.
Funnet ut hvem dine virkelige venner er: Nei, ikke hatt noen situasjoner som krever det.
20.
Funnet ut at noen har snakket om deg bak din rygg: Ikke funnet det ut, men alle prater om alle, det er bare sånn det er. Hvis du påstår du ikke gjør det se deg selv i speilet.
21. Kysset noen fra din top friends liste: ? Quote Kari "Lillesmurf" "Top friend-liste? Vet ikke hva det er en gang jeg…Er dette et tegn på at jeg begynner å bli gammel?"

SANNHET:

23. Hvor mange barn vil du ha: To, helst en av hver. Samboern har navn på to jenter klar allerede så vi får nå se (han vil ha tre)
24.
Har du kjæledyr: Nei, men katten min Casper bor hjemme hos mamma i Nord Norge.
25.
Vil du forandre navnet ditt: Tja, vet ikke om det hadde blitt så masse bedre.
26.
Hvordan feiret du din siste bursdag: Jeg spiste middag i Tyrkia (husmorferie) med min beste venninne som desverre bor for langt unna. Så hadde jeg en liten fest her hjemme der halvparten av de som skulle komme ikke kom pga forkjølelse.. FAIL
27. Når våknet du i dag: 07:59 første gang, 8:20 andre gang, kokte to egg, hoppa i dusjen og var på jobb innen 08:55
28.
Hva gjorde du midnatt i går: Sov, var altfor sliten til å holde meg oppe.
29.
Nevn noe du IKKE kan vente på: Reise til USA i morgen og stikke innom NY på onsdag.
30.
Sist gang du så pappan din: Biodad: i går, faktisk "pappa" (stefar) -lenge siden...
31.
Hva ville du forandret i livet ditt: Ikke mye, men jeg skulle ønske jobben gav meg LITT mer utfordring.. funderer på å forske igjen.
32. Hva hører du på akkurat nå: Glee sesong 3 episode 2.
33. Har du noensinne pratet med en person som heter Victoria: Gud vet om det var med C eller ei men jeg har vel det ja.
34.
Hva går deg på nervene akkurat nå: All klesvasken som må brettes, samt det faktum at jeg må pakke til USA for to uker.
36. Hva er ditt virkelige navn: Det deler jeg ikke på bloggen, dere som kjenner meg vet det, og dere som ikke kjenner meg finner det nok ut. (Er ikke veldig vanskelig)
37.
Sivilstatus: Samboer på 2,5te året.
38.
Stjernetegn: Jomfru
39.
Gutt eller jente: Jente
40.
Alder: 27, pain....
41.
Ungdomskole: Øksnes
42.
Videregående: Narvik
43.
Hårfarge: Typisk norsk -askeblond
43.
Langt eller kort hår: Mellomlangt, har bob
45.
Høyde: 167, målt til en gang tidlig på 2000 tallet, jeg innbiller meg at det er rett
46.
Er du betatt av noen: Veldig mange, merkelig nok er de fleste jenter (samt sambo da)
48.
Piercinger: Pr tid bare i ørene, har hatt i tunga og under leppa før
49.
Tatovering: Jepp, tramp stampa i 18åra -bad decision
50.
Høyre- eller venstrehendt: Høyre

VILLE DU:

51.
Kysset kjæresten til din bestevenninne: Aldri i verden
52.
Sovet alene under åpen himmel: Jeg er en stor pingle, så det tviler jeg på.
53.
Dumpet en venn framfor kjæresten: Jeg tror ikke det, de vennene kjæresten ikke kommer overens med får jeg vel treffe uten han om så.
54.
Ha sprunget naken ut på en fotballbane bare for å komme på tv: Hvorfor i alle dager skulle jeg gjort det?!
55.
Brukt en hel dag på shopping: Ikke egentlig, jeg er ingen shopper
57.
Tatt på puppene/brystet til en av samme kjønn: ja, det skjer jo hele tida
58. Blottet deg for en du er glad i på web: nja, det tviler jeg vel på i dag, sku spurt meg når jeg var yngre :P
59. Ha oppkalt barnet ditt etter deg: Nopes, enda jeg bor med en amerikaner er det uaktuelt for meg
60. Springet 1 mil bare for å se noen du er glad i: Jeg har ikke kondis, men jeg ville gått mange mil for å se de jeg er glade i

AKKURAT NÅ:

61. Spiser: Akkurat blitt ferdig med middagen
62.
Drikker: Vann
63.
Nå skal jeg: Rydde og pakke
64.
Venter på: At sambo skal komme hjem fra trening.
65.
Hører på: Glee (var ikke denne her i ste og?)

FRAMTIDEN DIN:

66. Lyst på barn: jepps, begynner å kjenne det kiler i eggstokkene
67.
Lyst til å gifte deg: Merkelig nok ja, det hadde jeg ikke trodd for 2 år siden.

HVA ER BEST MED DET MOTSATTE KJØNN?

69. Lepper eller øyne: Øyne.
70.
Kyss eller klem: Kos...
71.
Høyere eller lavere: Høyere, men med sambo er det bare LITT.
72.
Eldre eller yngre: Helst eldre.
73.
Romantisk eller spontan: Romantisk, men han er nok mer spontan.
74.
Fin mage eller fine armer: Armer
75.
Tatovering eller piercing: Tatovering
76.
Voldsom eller forsiktig: Forsiktig
77.
Forhold eller bare lek: Forhold, ferdig med leking. Hvem sier at ikke forholdet kan være en lek?
78.
Bråkmaker eller tilbakeholden: Tilbakeholden.

HAR DU NOENSINNE:

79. Kysset en fremmed: Ja
81. Mista brillene/linsene: Mistet brillene og ødelagt dem, check
83.
Knust noens hjerte: Ja
84.
Fått ditt eget hjerte knust: Definitivt
85.
Blitt arrestert: Nei, det ekke helt min greie.
86.
Takket nei til en invitasjon til date: Føler egentlig at jeg aldri har vært på date... har du?
87. Grått når noen har dødd: Altfor mange tårer... de kommer av og til fortsatt.
88.
Likt en venn som er gutt: hehe, mange av dem. :)

TROR DU PÅ:

89.
Deg selv: Lite på noen områder, mye på andre.
90.
Mirakler: Nei
91.
Engler: Jeg tror ikke egentlig, men ønsker de fantes.. Jeg skulle så gjerne ønske de døde som vi var glade i passet på oss...
92.
Himmelen: Nei
93.
Nissen: Ja, han er koselig
94.
Kyssing på første date: Lett
95.
Kjærlighet ved første blikk: Ikke kjærlighet, men betatthet ja

SVAR HELT ÆRLIG:

96. Er det en person du har lyst til å være sammen med akkurat nå: Jepps, hvem som helst (ensom)
97. Hatt mer enn en kjæreste av gangen: Går det an?
98.
Tror du det er mulig og være trofast for alltid: Ja, det tror jeg, man må være ærlig med hverandre.
99. Hva er den ene tingen du ikke kan leve uten: vann

Phew, tok kortere tid enn jeg trodde.
Jeg får vel pakke snippsekken og brette litt klær...

lørdag 24. september 2011

Parabener et.al.

Før jeg starter, jeg vil bare si at jeg forstår, og respekterer folks meninger. Jeg respekterer at aviser og tv skal selge artikler, og at folk vil gjøre hva som er best for seg selv, og ikke minst for barna sine.. MEN... Og dette er et SVÆRT MEN.

Parabener er IKKE farlige. La meg forklare, med utdrag fra en artikkel som det tok meg ca 30 sekunder å finne via PubMed. Det må nevnes at jeg fikk lest hele artikkelen hos Helsebiblioteket (en portal for helsepersonell for å finne artikler i forhold til alt mulig innen for feltet). Et google søk "parabener i matvarer" gav også følgende treff:

Fra en artikkel i mat og helse:
"- Misforståelsen baseres på noen feilaktig tolkede studier av samspillet mellom en deodorant med parabener og brystkreft. Resultatet har senere blitt dementert og parabener har gjennom flere rapporter vist seg å ha utmerkede egenskaper - men skaden er skjedd. I dag er hetsen mot de stakkars parabenene massiv, til tross for den utmerkede merittlisten og til tross for at mange av produsentene er enige i at det ikke finnes et sikrere og bedre konserveringsmiddel.
Personlig har jeg aldri møtt på et tryggere alternativ og jeg skulle aldri anbefale noen å bruke produkter uten konserveringsmidler. Nå har jeg faktisk også sluttet å helle produkter over på små reiseflasker, da jeg oppdaget hvor mange hundretusentalls bakterier som blir til bare under den prosessen.
Diane fortsetter: - Noen parabenfri tilværelse kommer vi nok ikke til å se. Mengder av matvarer inneholder disse betydningsfulle parabenene og de finnes jo også i naturen, eksempelvis i blåbær og jordbær."

Tilbake til artikkelen. "Personal care products and endocrine disruption: A
critical review of the literature" av Raphael J. Witorsch og John A. Thomas fra hhv.
Department of Physiology and Biophysics, School of Medicine, Virginia Commonwealth University, Richmond, Virginia og Department of Pharmacology and Toxicology, Indiana University School of Medicine, Indianapolis, Indiana, USA

Artikkelen anbefales forøvrig, og inneholder ikke bare informasjon og Parabener, men også om ftalater, uv-filtere og andre såkalt "skadelige" ingredienser i produkter i kosmetikkmarkedet i dag. Det skal sies at ikke alle data er positive, og det viser seg at andre produkter faktisk har høyere toksisitet enn de stakkars forhatte Parabenene. Tilbake til poenget.

Parabener er en gruppe molekyler blir brukt i kosmetisk industri som konserveringsmidler. De er kjent for deres baktericide (bakteriedrepende) og fungicide (soppdrepende) egenskaper, og finnes i sjampo, fuktighetskremer, barberkremer, medisinske kremer, solkremer, sminke og tannpasta. Det brukes også som matkonservering, noe media ikke virker å ha noe fokus på i det hele tatt forøvrig. (selv om jeg aldri sier det til studentene mine er dette hentet fra wikipedia, men også et sted som heter "my brain" - a site for common knowledge"). Parabenene har vært brukt i over 80 år som konservering i ulike produkter, og derfor er vår kjennskap til dem svært god.

Parabener som blir mest brukt er methyl og ethylparaben, da propyl- og butylparaben har vist høyere bindingsgrad til østrogene reseptorer (mottaker-molekyler) i kroppen. De større parabenene er også vanskeligere å løse i vann, og derfor er det vanskelig å konservere feks ansiktskremer med dette, da ansiktskremer ofte har mye vann pga ønsket om en "lett" konsistens. Selv om parabener har vist å ha østrogenliknende effekter, er disse molekylene alltid i konkurranse med kroppens naturlige østrogen. Det viser seg faktisk at kroppens reseptorer i veldig høy grad heller vil binde seg til naturlig østrogen enn noe syntetisk parabenliknende. Denne preferansen er såpass stor at effekten parabener har i kroppen er ikke-eksisterende.

Ja, det har blitt vist at konsentrasjoner LANGT over det du får via hud/inntak via munnen vil påvirke reseptorer. Men, man må fortsatt tenke på det faktum at østrogen som naturlig er i kroppen alltid vil konkurere ut slike substanser. Konsentrasjoner funnet i blod og urin er minst 1000 ganger lavere enn konsentrasjoner man må opp i for å få effekt på kroppen.

Konklusjonen er at parabenene ikke viser å ha noen effekt hos mennesker på verken reproduksjonssystemet, eller i relasjon til brystkreft. Det som er verd å merke seg er at vi nå ender opp med produkter som enten er konservert med nyere, mer ukjente konserveringsmidler, eller at vi har produkter som ikke inneholder konservering, og derfor etter 1-2 uker vil ha bakterievekst i seg. Alle produkter som inneholder vann (ofte den største andelen ingrediens i kremer etc.) vil alltid har mulighet for bakterievekst. På et eller annet vis må vi sørge for at disse produktene ikke har bakterier i seg, SÆRLIG om vi skal bruke dem på våre barn. Per tid vet vi lite om de nyere konserveringene, og i tillegg er det ingen sertifisering for såkalte "økologiske" og "rene" produkter.

Mitt største sukk er at vår statskanal i beste sendetid, til småbarnsmødre og familier sender påstander som at "bransjen" ikke har motbevist skadelighetene av parabener. Det tok meg som sagt 30 sekunder å finne en artikkel som motbeviste nettopp dette. Det faktum at methylparaben er funnet i blod/urin hos 99% av testede amerikanere i 05 og 06 skal man ikke underbevise. Man skal heller ikke påstå at parabener ikke kommer ut i naturen via vår kropp. Men, man kan heller ikke påstå at bransjen prøver å lure småbarnsforeldre, eller at kosmetikkindustrien er slemme og bare vil tjene penger. Mye av grunnen til at parabener fortsatt er i en god del kosmetiske produkter er fordi vi ikke har noe bedre alternativ -og fordi parabenene beviselig ikke har noen skadelig effekt verken på voksne eller barn.

Jeg vet denne artikkelen er litt knotete skrevet, men jeg er så sint, og så trist, fordi det er så mange der ute som tror "de vet best". Jeg sier ikke at jeg vet best, jeg sier bare at man må lese seg opp før man påstår at noe som i realiteten er det tryggeste alternativet i konserveringsmarkedet er "farlig" og "skadelig".

Jeg hater at min bransje blir sett på med smale øyne fordi vi lyver og "lurer" folk, når det faktisk ikke er sant. Vi gjør vårt beste, vi informerer og vi leser. Og vi er i aller høyeste grad ærlig med hvem enn som måtte spørre. Mitt tips, gå til apoteket, spør farmasøyten om han/henne kan forklare og hjelpe deg med eventuelle ingredienser eller ting du lurer på. Om du ikke får et svar der og da, så kan vi i mange tilfeller finne det ut for deg.. Det tar som sagt ofte bare 30 sekunder.

lørdag 20. august 2011

I got you - Leona Lewis

I Got You lyrics
Songwriters: Birgisson, Arnthor; Kotecha, Savan; Sandberg, Martin Karl;

A place to crash, I got you
No need to ask, I got you
Just get on the phone, I got you
Come and pick you up if I have to

What's weird about it is we're right at the end
I'm mad about it, just figured it out in my head
I'm proud to say I got you

Go ahead and say goodbye, I'll be alright
Go ahead and make me cry, I'll be alright
And when you need a place to run to
For better, for worse I got you, I got you

Ain't falling apart or bitter
Let's be bigger than that and remember
The cooling outdoor when you're all alone
Won't survive it, no drama, no need for a show
Just wanna say I got you

Go ahead and say goodbye, I'll be alright
Go ahead and make me cry, I'll be alright
And when you need a place to run to
For better, for worse I got you

Go ahead and say goodbye, I'll be alright
Go ahead and make me cry, I'll be alright
And when you need a place to run to
For better, for worse, I got you

'Cause this is love and life
And nothing we can both control
And if it don't feel right
You're not losing me by letting me know

Go ahead and say goodbye, I'll be alright
Go ahead and make me cry, I'll be alright
And when you need a place to run to
For better, for worse I got you

Go ahead and say goodbye, I'll be alright
Go ahead and make me cry, I'll be alright
And when you need a place to run to
For better, for worse I got you

A place to crash, I got you
No need to ask, I got you

Can't stop humming this song...

torsdag 18. august 2011

Meningsløst

Det føles så meningsløst å blogge. Nyhetene har fortsatt alt for mye grusomt i seg. Bloggene til jenter som har det vondt gjør at jeg blør i hjertet. Blør fordi jeg vet hvor vondt det er å miste noen -men ikke fordi jeg vet hvordan de har det. Blør fordi jeg skulle ønske jeg kunne ta smerten fra dem, bare for noen timer slik at de kunne få litt fred.

Å miste noen man er glad i er det værste i verden, og det er så mange rundt om kring som har mista noen, og det gjør meg så vondt og se dere ha det vondt. Mammer, pappaer, søstre, brødre, og alle alle andre.. Smerten går ikke bort, det TAR tid å hele sår, og ingen, absolutt ingen kan bestemme hvor lang tid det tar.

Jeg leste en kommentar der noen hadde sagt "men så greit om hun/han bare hadde dødd med en gang, så hadde de sluppet all den tiden med sykdom"... (noe i den duren, vet ikke hvor jeg fant det). Jeg husker noen sa en gang at de ikke kunne forstå hvorfor jeg hadde det så vondt så lenge fordi jeg tross alt bare hadde hatt min kjære i noen måneder som min kjære. Men hva med alle minnene vi ikke fikk ? Vet dere ikke at de er de værste ? Og alle minnene man har hatt, det er de mest hjertevarme og gode tingene man kan ha -sykdom eller ikke.

Mitt hjerte blør, og jeg skulle ønske jeg kunne gjøre noe, men jeg bare sitter her, og ser hjelpesløst inn i skjermen.

<3
xo
M

lørdag 6. august 2011

Sorg og Sorgprosesser

I det siste har det vært mye snakk om sorg (naturlig nok) og jeg vil fortelle litt om min egen sorgprosess fra 2004 og frem til i dag. Som dere sikkert har skjønt mistet jeg i November 2004 en jeg var veldig glad i. Bloggen min lå ute den gang, under et annet domene, og jeg har ingen kopi direkte lengre -noe som kanskje hadde vært interessant og hatt. Jeg har hatt lage perioder uten blogg, og med blogg. Bloggen er for det meste en dagbok for meg selv, selv om jeg gjerne ser at flere er innom og titter -det er koselig med kommentarer.

Uansett, tilbake til det med sorg... 23 november 2004 ramlet min verden s
ammen. Bakgrunnshistorien er at min da 3 måneder "nye kjæreste" døde fra meg i en skiulykke som egentlig bare var maks uflaks. Vi bodde i to ulike byer, 4 timer fra hverandre. Dette var en gutt jeg hadde kjent siden videregående, som etter ett år borte fra byen plutselig var blitt "mann" og ikke lengre gutt. Vi ble sammen noen måneder etter fascinasjonen startet, men holdt deg mest for oss selv siden det var såpass tidlig. Jeg var lykkelig, forelska, på høyden av alle følelser, høy på livet...

Så brått ble alt slutt. Jeg husker den kvelden enda, de første timene med "hva om han ikke husker meg når han våkner" -til, tro når jeg får en oppdatering.. til kl 03 på natta da jeg fikk beskjed om at kjæresten min lå i respirator, men var død, og at jeg måtte dra opp på sykehuset og si adjø. Jeg husker det absurde, som "hva skal jeg ha på meg når jeg drar på sykehuset", eller værre "hva skal jeg ha på meg når jeg skal gå i kjæresten min sin begravelse". Jeg møtte mamman hans på dødsleiet, og dagen etter hele familien -både mor sin side og far sin side. Dagene ble fylt med masse tårer, med forberedelser til begravelse, begravelse.. og så stillhet.

Jeg husker ikke mye av denne perioden. Jeg vet jeg dro hjem til mamman min, jeg vet jeg reiste tilbake til studiene og jobb -og hvordan jeg stod der, i bokhandlerkjeden min og nærmest fortalte kundene mine at det ble ingen god jul -fordi kjæresten min var død. Stakkars kunder, jeg burde jo aldri vært på jobb. Jeg husker en konfrontasjon med sjefen min angående en ferie for neste år -for mamma ville ha meg med til Mallorca for å få tankene mine med på noe annet. Det jeg hadde uttalt var at om jeg ikke fikk fri kom jeg bare til å sykemelde meg. Da lært
e jeg at for å reise utenlands må du faktisk ha tillatelse fra arbeidsgiver/lege i sykemeldingsperioden. Nyttig kunnskap forøvrig...

26 desember 2004 skjedde nok en tragisk hendelse. Et underjordisk jordskjelv førte til en tsunami den moderne verden ikke hadde sett før, og mange hundre tusen mennesker mistet livet. I følge artikkelen ble over 1,5 millioner mennesker hjemløse... Byer ble ødelagt, familier revet vekk fra hverandre. Jeg husker det ikke like godt som alle andre. Det jeg husker, er at julen 2004 satt jeg og så på TV -bølger på over 10-30 m som skylte over land som en ødeleggende vegg og følte ingenting. Jeg klarte ikke ta det inn over meg, jeg klarte ikke forstå, jeg hadde nok med å takle mine egne sorger.

Sett tilbake var dette kaldt, merkelig, følelsesløst ? Poenget mitt er, at etter en traumatisk hendelse så er man ikke seg selv. Jeg husker knapt noe av våren 2005, jeg tror jeg kom tilbake til verden rundt august/september 2005, men enda er noe av den perioden også ganske vag. Eksamensresultatene var preget av sorgen min, og hele studiet ble nok preget av den starten det fikk -men jeg kom meg gjennom, med gode karakterer -jeg innbiller meg at de ville vært bedre hadde det ikke vært for traumen jeg gikk igjennom. Har det noe å si i dag? Egentlig ikke, men jeg er fortsatt litt opphengt i det...

Når landet vårt, regjeringen vår og våre ungdommer som skulle ha en lysende fremtid innen politikken nå har blitt revet vekk fra oss er det mange som er inne i en sorgprosess. Det er enda tidlig, det er bare to små uker siden vi har opplevd noe av det mest rystende i moderne tid (sett bort fra krigshandlinger). Det er så meningsløst, og vondt, og skummelt og vanskelig og trist alt på en gang. Jeg gråter for mine medmennesker som har mistet noen. For landet mitt som for evig kommer til å være forandret siden denne hendelsen -jeg håper til det bedre.
Jeg vil at alle skal vite at det er lov å sørge akkurat som du sørger. Det er lov å være glad igjen, men det kommer alltid til å være tider med tårer. Selv mange år etter kommer tårene fortsatt ukontrollert. Av og til føles alt så meningsløst, men så noen sekunder etterpå er alt i orden. Er det normalt? Ja -definitivt. Alt er normalt innenfor sorg, på et eller annet vis klarer mennesket å kravle seg tilbake til livet. Det er vanskelig, det er tøft, det er grusomt -men på et eller annet vis, går verden videre -både når man vil det, og når man ikke vil.

Jeg sørger med dere kjære venner. Ta den tiden dere trenger, vi er her.
Mitt kjære lille land, kjære mine medborgere, pass på hverandre, ta vare -del ut en ekstra klem. Si til folk at du er glad i dem, du vet aldri når det er for sent.
xoxo
M

tirsdag 2. august 2011

My love

I visited you today... I still miss you, even though its been all these years.
Love you -always
xoxo
M

Things that make me smile these days...

The kids make me smile these days. Their care-free jumps on the trampolines, the joy in their eyes. The playing with dolls and their shrieks of joy.
Some pictures from the last few days.

torsdag 28. juli 2011

Kvalm

Det har snart gått en uke. Jeg har vært syk en uke, og jeg har vært hjemme mesteparten av dagene og ettermiddagene.. Siden forrige onsdag var jeg syk, og fredag i forrige uke, 22juli, da hele landet vårt falt sammen -men reiste seg enda sterkere i neste øyeblikk var jeg hjemme.

Siden fredag 22 juli har jeg hele helgen vært klistra til TV-apparatet som jeg ikke eier.. (dvs nrk.no). Jeg har sett, grått, sjekka aviser, lest blogger, twitter -generelt alt jeg kunne komme over. Men nå orker jeg ikke mer... Jeg klarer ikke sitte her lengre, og bare se ut i lufta av nyheter og grusomheter. Og så får jeg dårlig samvittighet, fordi jeg føler jeg skylder dem at vi ser dem, de som er døde, de som er levende -de som savner.

Dette er ikke min sorg, det er så uendelig uendelig mange andres -og jeg gråter for alle dem som har mistet. Mitt kjære land, min vakre by har blitt omvendt fra et katastrofeområde til et kjærlighetssted. Vi tar vare på hverandre, vi passer på hverandre og vi gir hverandre klemmer. Vi sender hverandre snille meldinger over twitter og facebook, passer på og si vi er glade i hverandre mens vi enda kan -for er det noe vi har lært er det at verden, og livet er skjørt.

Jeg går mellom å være sint, og trist, og glad, og hverdagslig, til å igjen være sint. Jeg våkner opp av vonde drømmer -av filmliknende bilder beskrevet av folk som "var der". Av bomber som går av i Oslo sentrum mens noen av mine kjære er på jobb. Jeg sover dårlig, jeg spiser dårlig, men jeg jobber. Hverdagslivet på jobb er det som holder meg oppe, og det er så uendelig godt å ha en jobb å gå til.

Jeg hater at byen vår er forvandlet til noe skjørt, om enn så vakkert i alle rosene. Jeg har ikke hatt tid til å dra ned til byen og ta bilder, og håper rosehavet fortsetter slik at jeg også kan få sitte der, i stillhet og se på. Enhvert tordenbrak, og enhver sterk lyd som kommer fra gata er "skremmende". Ikke at jeg/vi innerst inne tror det kommer til å skje noe, men det er noe med det som har skjedd som gjør en mer "skvetten" enn vanlig. Biler som kjører litt for hardt i svingene -og ambulanse og brannsirener rundt leiligheten vekker meg en gang i halvtimen virker det sånn. Slik blir det vel når man bor så nærme stasjoner og sykehus. Per i dag skulle jeg ønske vi bodde et annet sted. Helikopterne som flyr over oss minner meg om fredagens helikoptre -og det var mange...Hvordan gå tilbake -hvordan ta tilbake hverdagen ? Ved å stå sammen, uten frykt, i forsoning.

xoxo
M
PS: Bildet er lånt fra twitter @teisam

PS2: her er mine nattlige bilder av det samme.

søndag 24. juli 2011

Tomhet #2

Lite visste jeg da jeg skrev mitt forrige innlegg at verden skulle virke enda mer urettferdig, og enda mer grusom helgen 22.juli. Et angrep på vårt demokrati, på vår frihet og vårt nydelige vakre land har skjedd denne helgen, og jeg er tommere i kroppen en noen gang.

Med fare for å si noe feil, med redsel for å oppføre meg "galt" vil jeg ikke skrive så masse. Jeg har så vondt, jeg gråter og tårene trillet, og har trillet hele helgen siden bomben gikk av i Oslo sentrum mellom tre og fire fredag ettermiddag. Jeg fikk beskjeden rundt kl fire via facebook, jeg logga inn på twitter og dagbladet og fant fort ut at dette var mer enn en vanlig gassekplosjon. Jeg frykta for de vennene mine jeg visste jobba i området, heldigvis var journalisten sykemeldt, og regjeringsrådgiveren på ferie. Lite visste vi da at dette ikke egentlig var angrepet.

Massakren på Utøya begynte vi å få meldinger om først på Twitter.. Såvidt jeg vet var 112 og polititelefonene, samt generelt mobilnettverket var under høyt stress fra bombene, og at det var noe mer på gang kunne jo ingen vite. Redselen og meldingene på facebook og twitter om det som foregikk på øya er noe jeg aldri vil glemme -og jeg var ikke der. Når jeg la meg på kvelden på fredag var dødstallet 10, når jeg stod opp dagen etter -over 80... Jeg hadde ikke ord, jeg hadde grått hele fredag kveld, og lørdag skulle jeg stå fem timer på jobb.

Å gå til bussen morgenen etter, når du vet at gjerningsmannen er arrestert, men akkurat har lest at dødstallene har åttedoblet seg i løpet av natta var forferdelig, jeg følte som om jeg levde i et parallellt univers, som om min by, mitt land ikke var virkelig lengre. Etter 10 minutter med busstur og litt venting før åpning kom kundene inn døra. Merkelig nok var det relativt normalt. Folk var alvorstynga, ikke spesielt mye spøker, men samtidig skulle folk ha helt vanlige ting. Munnskyllevann, paracetamol, allergitabletter... Hverdagen på jobb stabiliserte meg, stabiliserte kroppen min, smerten min, empatien min... Det er merkelig hvordan verden beveger seg, sakte men sikkert videre etter en katastrofe.

Lørdag kveld hadde jeg to venninner over bare for å prate, og være sammen. Det var utrolig godt å ha noen fler i nærheten, da all min tid ellers ble brukt til nyhetssendinger og avisoverskrifter. En liten pustepause i alle tårene, i all smerten og grusomheten. I dag har det vært likedan, verden føles ikke normal lengre, alt er bare tåkete, grått og vondt. Jeg var ikke der, så vidt jeg vet er alle "mine" trygge og ingen var utsatt på Utøya heller. Men hjertet mitt blør for alle som har vært involvert, alle som savner noen og har mistet noen, eller som sårt venter på at legene skal redde de som er hardt skadd.

Kondolanser til alle som har mistet noen...

Maria Mena "vårt lille land" har vært spilt mye i det siste, og samholdet i dette landet -og jobben til politikere og kongehus er beundringsverdig. Aldri har jeg vært så stolt over mitt land, min nasjon og min by. Ta vare på hverandre...

I morgen står Norge stille kl 12.
xo
M

torsdag 14. juli 2011

Tomhet

Etter siste post og andre innlegg jeg har lest på nettet i det siste er jeg helt tom invendig. Jeg tenker mye på Kim. På tiden etter han døde, tiden på sykehuset etc etc... Det er snart sju år siden, men jeg husker mange av tingene enda som om det var forrige uke. Det er rart hvordan du ikke vet du er i sjokk før du er i sjokk og har kommet gjennom det...At verden gikk i slow-motion er definitivt sant...

Kim.. jeg savner deg... innvendig vil det alltid være en tomhet, og en hva hvis etter deg...
kommer og besøker deg snart...
M

søndag 10. juli 2011

When words are not enough

Noen ganger på blogghimmelen leser man innlegg som gjør at du fryser. At du blir sittende med tårene rennende nedover kinnene og uten forståelse for hvorfor verden må være så ond som den av og til er. Hvem velger om vi lever eller dør? Hvorfor blir de som minst fortjener det valgt bort fra oss ?

Life just ain't far sometimes...
...and no words are ever going to be enough...
<3
Tenker på de som har det vondt i disse dager, og som en av mange kondolerer jeg Martine for lille Felix som aldri fikk leve her ute med oss.
<3
xo
M

tirsdag 5. juli 2011

Helsepersonell

Ingeborg har nettopp skrevet ett inlegg om helsenorge og bakblogging. Om hva som er akseptabelt og hva som er uakseptabelt. Om de hemmelige bloggerne, de veldig extroverte bloggerne som "alle" vet hvem er. Jeg er vel ærlig talt mer en av de første. Grunnen til at jeg ønsker å være anonym er fordi jeg av og til kan si ting som jeg ikke vil min mor skal dumpe borti (angående biologisk far og masse issues). Eller fordi jeg tidligere har nevt frustrasjoner med medstudenter, og eller medarbeidere som jeg virkelig ikke ønsker å henge ut. Ingen av dem er gjenkjennelige, men hvis du kjenner meg, så vet du fort hvem disse personene eller hvilke steder dette er.

Jeg tror dermed at jeg ikke har krysset grensa for hva som er "lov" av baksnakking på nettet. Bloggen har for det meste handlet om meg selv, om MINE issues, og mine problemer -minst mulig om andre mennesker.

Som helsepersonell, om enn "bare" som farmasøyt, skal man være forsiktig med hva man blogger. Er man for personlig blir det og nevne jobb helt feil, er man anonym bør man huske at man fortsatt kan skrive gjenkjennelige "historier" om man vil kalle det dèt. Nå skal det sies at jeg aldri har gjenfortalt apotekhverdagshistorier, det er noe jeg kun deler med mine kollegaer, og også aldri utenfor taushetspliktens rammer. Det er utallige mange morsomme situasjoner som lett kunne vært delt med alle, men det er bare noe med yrket mitt, og med personligheten min kombinert som gjør at jeg ikke ønsker å være så åpen om min hverdag på jobben.

Tilbake til fenomenet blogging, og gjerne psykisk blogging. Fordi veldig mange bruker bloggen sin som en dagbok over psykdom. Jeg gjorde dette i mange år, jeg gjør fortsatt det -om enn i litt mindre grad. Jeg elsker å lese bloggene til disse vakre jentene, som bretter ut følelseslivet, psyken, humoren og verdenen rundt seg i bloggene sine -men jeg innser mine begrensninger. Min tidligere psykdom (anorexi) gjør at jeg sliter veldig med å lese disse jentene (eller guttenes) historier. Det gjør vondt langt inni sjelen, tårene spretter frem, noe ved alt dette er så utrolig gjenkjennelig. Jeg slapp så utrolig billig unna, og av og til lurer jeg på om jeg kan få lov å kalle meg selv tidligere psyk -fordi jeg har det jo egentlig bra.. eller?

Hvor går grensen, har jeg lov å være "psyk" selv om jeg er frisk ? Jeg har vært klinisk frisk i snart sju år. Helt siden min daværende kjæreste døde i en skiulykke og jeg lovte at jeg aldri skulle gå tilbake -ALDRI. Jeg gjorde aldri det fysisk, mentalt sett har det vært en kamp. Tankene river og sliter fortsatt, jeg hater kroppen min, intenst og nytteløst. Det er godt over 10 år siden jeg var på min "idealvekt", sikkert ca 12 siden jeg var på den ideale ana-vekta mi. Det betyr jo at jeg er "frisk" -men ofte, veldig veldig ofte føler jeg meg ikke frisk.

Samboeren har verdens største skuldre. Alle tårene, alle følelsene og tankene som bare renner over hele tiden, skuldrene er der alltid. Det har ofte vært på grensen av hva forholdet har tålt, og fortsatt er det sånn. Av og til forstår jeg ikke hva han gjør med meg, og da kommer tankene enda mer frem inn i en ond sirkel av smerter. Så er jeg frisk?

I just don't always know.
xoxo
M

PS: Plutselig ble et saklig innlegg om til et "psykisk". Jeg er litt vinglete -beklager det, men jeg tror det er derfor noen av mine venner liker meg og... <3

tirsdag 28. juni 2011

Skrivesperre

I motsetning til min gode venninne forfatteren, som stadig vekk har skrivesperre -eller min venninne journalisten, som per tid ikke kan skrive pga en senebetennelse er det sjeldent et PROBLEM at jeg har skrivesperre. Jeg har forøvrig følt at det ER et problem i det siste, fordi jeg gjerne vil produsere noe, men bare sitter her og stirrer tomt inn i skjermen.

Det er mulig jeg tidligere har nevnt at jeg ønsker å bety noe. Nå har jeg redigert denne bloggen en del siden den først kom ut, litt pga min egen del, litt pga andres -så jeg er ikke sikker på om den posten er her. Uansett, her sitter jeg nå, med skrivesperra mi og titter inn i skjermen. Har sett fire episoder av Masterchef i dag, og blir som vanlig sulten av å se på. Forrige gang lagde jeg ostekake, siden da har jeg spist ostekake, drukket vin, og besøkt mormor. Resultat - opp fire kg. Det hjalp selvsagt ikke at jeg knapt sov forrige uke, noe som gjør at kroppen overhodet ikke ønsker å miste noe energi.
Jeg er sur, sur på meg selv for at jeg ikke får sove, men det er jo strengt tatt ikke mye jeg får gjort med det. Sur på meg selv fordi jeg gikk 4kg opp, i stedet for to ned. Jeg har siste arbeidsdag i jobben min i morgen, og bytter offisielt til nytt apotek fra og med Mandag. Det festlige er at min nye sjef akkurat fikk en sønn, og jeg kommer til tomt lokale -vel, ikke helt, han bare er ikke den første eller de to første ukene mine. Kroppen min har vondt OVERALT, jeg har en betent skulder, en høyre fot som ikke fungerer og jeg tror det bare er pga stress... Jeg kan ikke beskrive (I can't describe -SUG for norsken min) hvor godt det skal bli å bytte jobb.

That being said (jada, norsken ja), så er jeg litt i "kanskje-jeg-skal-jobbe-i-en-annen-bransje-modus". Som sagt gav foredrag om digitale medier på GirlGeekDinnersOslo meg en ny fascinasjon for bokbransjen, og jeg innså hvor mye jeg savner det. Økonomien kan vel gå litt nedover hvis jeg går tilbake, men hey! it's about being happy isn't it ?

I sommer skal jeg bare jobbe, sløve, drikke hvitvin på verandan og fundere over livet. Så hvis du er i Oslo og vil ha et glass vin, call me :) I'll leave you to it now, dette ble jo bare fjas og vas -sorry, jeg skylder på skrivesperra.

xoxo
M

lørdag 11. juni 2011

Karriere

Jeg har jobbet i bokbransjen i fem år, og i farmasiens verden i ca like mange på dette tidspunktet. Selvsagt har det vært deltidsjobber, da jeg i hele perioden har klart å utdanne meg til en Master I Farmasi. For meg derimot var ikke en deltidsjobb noe jeg gjorde for å få penger "fordi jeg trengte det". Min deltidsjobb var min "passion" (in lack of a better word), og min måte og slappe av på etter lange dager med studier. Nå skal det sies at da jeg slutta i bokbransjen (Notabene) og begynte å jobbe i apotek (Vitusapotek/Apotek1) så ble avslapningsfaktoren noe redusert. Apotekarbeid er ikke akkurat noe man tar lett på, siden man faktisk ikke bare kan gi dem feil medisin og hvis de kommer tilbake si "å, så synd du ikke likte den sjangeren, kanskje jeg kan gi deg noe annet".

Etter torsdagens treff hos CappelenDamm der diskusjonen gitt rundt digitale medier som lesebrett og nye Ordflyt (lydbøker i Spotify form) innså jeg hvor mye jeg savner bokbransjen. Å jobbe med bøker, i bohandel skal nevnes, var gøy, og jeg leste bøker i alle former og varianter. Kundemøtet i apotek og kundemøtet i bokhandel er noe forskjellig, men i utgangspunktet vil jo alle ha det samme -god service, og noe som gjør dem fornøyde med hensyn på bok, medisin, eller mer relevant -hud og diverse velværeartikler.

Det nærmeste jeg kommer bokbransjen i dag er når jeg surfer på amazon (også kjent som diktaturet) for nye bøker og legge inn på min kjære kindle. Jeg skal gjenta meg selv her, og reposte et bilde, for kindle er "all sorts of KOS".
Slik det er i dag skal vi farmasøyter helst ikke stikke oss frem. Vi er gode på å feire oss selv, men generelt er vi et stille folkeslag. Jeg er desverre ikke helt sikker på HVA vi skal gjøre for å stikke oss mer frem, da det ser ut til at det fryktes vi skal skade vårt eget rykte. Norske farmasøyter finnes knapt i sykehusene, og klinisk farmasi er bare i sin spede begynnelse (helt uten å tråkke noen på tærne som har den jobben i dag). Vi har heldigvis fått inn klinisk farmasi i studiene, og det har til og med sin egen master for de som er interesserte. Jeg er nå mer spent på hvor mange år det skal ta før vi faktisk vises litt mer i sykehusverden og til og med muligens i legekontorene. Ja, legen er ekspert på sykdommer og diagnostisering, men vi er tross alt legemiddelekspertene.

På grunn av nettopp dette, de begrensninger jeg føler jeg har i min nåværende karriere savner jeg bokbransjen. Bokbransjen er spennende, den er engasjerende, det skjer noe hele tiden, og høsten er jo et bad av nye titler som ramler mot oss. For ikke å snakke om jula, som jo er en fest i seg selv med alle gavene som skal pakkes. Et lite tips, bøker er det enkleste i verden å pakke, så hvis du ønsker deg deltidsjobb -hva med å søke som pakkehjelp i en bokhandel ?

Jeg skal slutte å whine, mer angående farmasøyters begrensninger kommer. Hvis du har noen ideer til hvordan vi kan stikke oss mer frem, kommenter for all del!
xoxo
M

fredag 10. juni 2011

Problem solved

I solved the problem about my blog, at least for now. If you are any of my old friends, or you are just curious in general you can let me know and I will let you in on the secret. But to be quite honest there is no big secret. Fact of the matter is I wanted to start over, and now I have. All of my old posts are still around, just not on this platform. So that is my first little annoyance about Blogger -it doesn't let you lock or hide posts.

So here I am, blank pages and some language problems -but good to go. I know it isn't possible to be anonymous online, and that was not the reason why I removed my old posts. My reasons was because I was a different person writing those posts, and it was very private. I want this blog to be a way of ranting, without ranting out certain people or places. Well -at least people or places where I am currently residing.

Have a good one guys. Be on the lookout for more posts.
xoxo
M

Edit: Just realized I did want some of my personal/ old posts back. Boy do we at least love the import/export option in blogger

Norsk

Jeg ser at når jeg startet denne bloggen i september i 2008 var min intensjon og starte en ny trend med blogging på norsk (vel, jeg sier trend, jeg mener selvsagt for meg selv). Min blogg har vært mitt fristed, der jeg skriver hva faen jeg vil (unnskyld språket), og som egentlig ingen leser bortsett fra et par utvalgte venner. Etter gårsdagens ggdo har jeg forsåvidt lyst å stikke hodet mitt litt mer frem i bloggverdenen og i hodet mitt kverner en del ideer til blogginnlegg på norsk.

Så, det store dilemmaet. Hva gjør jeg med alle blogpostene fra tidligere. Hvis jeg nå skal begynne en litt mer "seriøs" blogg om du vil kalle det det, hva gjør jeg med alle mine akk så depressive og trasige tidligere innlegg -burde jeg slette dem? Et definitivt nei runger innvending, men samtidig ønsker jeg strengt tatt ikke at alle mine nye eventuelle lesere skal lese seg tilbake på alt det negative som har vært. Kanskje en lock på gamle innlegg hadde vært et alternativ, eventuelt bare en flytt til ny lokasjon.

Jeg må ærlig innrømme at å relokalisere bloggen min egentlig ikke er et alternativ. Jeg LIKER Anintua navnet, og jeg LIKER at jeg kan blogge på den platformen jeg er på. Hvorfor endre noe man liker? No reason!

Jeg må vel i tenkeboksen på det her... en eller annen løsning må vi vel få til.

The hardships of being whiny I say!
xoxo
M

torsdag 9. juni 2011

Inspired

My blog has been pretty much me whining about my personal life or my work situation. Which in all fairness is what I use it for, and also the reason why not a lot of people know about my blog.

After writing this entry I see my faults of too many commas and - (tankestrek?) plus (). I hereby excuse myself, and apologize in advance, since I am no writer -and I write how I think, not the way I read.

Today I was at GirlGeekDinnersOslo, and the discussion was around e-books and the digital media (well, the book part of it). Anyway, it made me realize how non-active I am in the digital world these days, and how I only use my twitter account on rare occasions, and as mentioned, use my blog as my personal whine site. I am considering starting a Norwegian blog, but then again, then I would have to change my blog name, and to be quite honest I have no IDEA what I would do name-wise. Second option is to delete my old posts and start all over -but isn't that kind of wrong ? I must admit I have done so over and over again throughout the 10 years of blogging I've had...and woah, I just realized I've been blogging on and off for ten freaking years #scary.

Introducing ourselves we gave a one-liner on who we were, and then some details about our general interest for computers (well, for me anyway, since I have no occupation that goes along with the internets). I just told my boyfriend about this one girl who said she had been on social media since before it was called social media -and I came to realize so had I. I have also been blogging since around 2001 (maybe even before 2001), and I even just realized my old myspace account is still open (though friendless as always). The worst part is, I can see that my old MySpace pictures aren't that old either! (FREAKYYY).

Woah, all this talk has made the clock pass midnight, and we really should go to sleep. Although I don't have regular work tomorrow there is still some work, and the tooth extraction.

The point of this post however was I am inspired. I am inspired by all these strong women who are awesome and innovative, and who seem to be passionate about their everything. I am inspired to get more in to reading again, and in all honesty, I might even consider going back in to the business of books if the right offer came along. All in all I am THRILLED to have been a part of this evening, and must say I have gotten part of my groove back from just this little tiny meeting.
So to whomever read this that was there, or anyone that it might interest, THANK YOU

#ggdo
xoxo
M

søndag 22. mai 2011

Scare

So I realize my latest post might have scared some of my friends who haven't really talked to me in a while -or event those who have seen me but just don't get it (because I haven't told them).

I feel secluded, and somewhat lonely. Work is draining all of my energy, and each little change in my life hits me like a massive shard of glass hitting you in the stomach. It's bad -it's bad that I let myself get so down over something so little. That every little change, or every little word is misunderstood and hurtful. I've been this way for so long, and sometimes, just sometimes, the old bad feelings come back to haunt me, and I just don't feel anything but pain.

By the end of next months I will have a job that's closer to home. I will go up north to meet my best friend (who happens to live in Turkey) on Thursday, and seeing her will probably be good for me. What's been happening the last couple of months is that we have decided on one thing, and then suddenly this other thing might happen instead. This has been going on for lord knows how long, and I had finally had my heart settled on where we were going to be, and what was going to happen in the next six months. Then again it changed, and my heart just got shattered by the mere idea that something other than what "I had planned" happened.

I'm like that you see. I plan out things in my head, and when they do not go according to plan, instead of thinking -heck, that didn't turn out the way I thought, I shatter. It's silly and childish and somewhat stupid -but at least I have the insight to realize my flaws. Being in a relationship isn't always easy either. I wonder if everyone has problems, or if it's just me creating problems in my head. None of "our" issues are huge, but you all know it, the mess on the table, the non-clean kitchen, the dust piling up on the bookshelf... It's not like I'm some kind of monster to be with, but sometimes I am a monster to myself. I make up this idea in my head about who I should be, and when I am not I get disappointed. When I can't live up to the abnormal standards I've set for myself. Then there's always the non-deserving part of me, that thinks I'm not worth anything and that I might as well just disappear off the face of the earth.

Sometimes, just sometimes, those feelings take control and I just hurt.
I'm sorry if I gave you a scare. Just getting some hugs and hearing that people do care, makes me feel loved. Thank you.
xoxo
M
PS: Have some cake for being so awesome guys.

fredag 20. mai 2011

hurt

what is hurt ? Is it cutting your finger whilst chopping vegetables ? Is it falling on your knees while running to catch the bus ? I don't know.. All I know is that sometimes, I hurt more than I think I deserve...

I know you need to appreciate the good in life, to make the most of it and not bury down in sorrow.. Sometimes though, just sometimes, it feels as if you are being eaten alive by some hurt-monster, trying to get you to feel as bad as he does. It's as if your insides are tearing apart, making room for some unknown silence and cold. Tears stream down your face, you can't control what's going on, and you just can't seem to stop it either.

Why does it have to be that way ? Why does things have to hurt so much? I know I said I wanted changes, but sometimes, just sometimes, can't things just remain the way they are ?

Who am I kidding, I know they can't, if things remained it would hurt for someone else -someone I love, who I don't want to hurt. I just have all these hopes and dreams, and when big changes comes along and shatter them to pieces -it just hurts. I don't know what to do, I just wish you could push bad thinking and all the bad clouds away so the sun would come through.. Why do I always dig this whole and put myself in it ? I'm better than that, I know better than that.

sometimes, just sometimes, things just hurt.
xo
M

mandag 9. mai 2011

Changes

Spring is here. We have just spent 10 days in the US on vacation. Vacation was good, although coming home was great too. Norway is so much calmer, so much "safer", so much more normal to me than the US will ever be. I miss our friends over there, and of course the family too... But sometimes I appreciate that it is just the two of us, in this city, all by ourselves -with no one to answer to.

With spring come changes. I have decided to leave my job, a decision I do not regret, although I will miss the money -and some of the people. If I could just build my own pharmacy, with my own people... that would be awesome -There are other dreams that are more important though. I will change jobs 1st of July, and it seems that the "new" pharmacy will be opened 15th of July -So I'm kind of sad to miss out on it. I guess you can't dwell on the past, but merely worry about the present (haha).

I feel moody these days. If it's because my period is supposed to come next week, if it's because I'm having some sort of spring depression, lord knows.. I'm just, sad.. Sad that I can't be happy. Sad that I can't make myself feel as great about myself as I should. Why is this ? I don't get it. Again I feel friendless and lonely, even though this current week I've had wine with two old friends, and one new. I've been to a birthday party, I've been invited to another, and there's always a new moose cap Friday around the corner. So why is this ? Why can't I be pleased with what I've got, and what it is that I really want? These questions haunt me, and I truly don't know the answer.... I'm sorry if anyone gets sad because of my writings, but it's the simple truth..

what's wrong with me ?
xoxo
M

søndag 10. april 2011

Blog much ?

Yeah, I know, I haven't blogged in even more a forever than ever! I am sorry for those of you that happen to read up on my life and who are no longer entertained by my non-existent blog. There really haven't been too much to blog about. My job was going ok, my personal life however, down the drain. So I decided to quit my job, and take care of my personal life instead. Only future will know if that was a good choice, but I honestly think it is -I can always make those extra 200grand a year some other time. My relationship however, n
ot going to come back if it breaks down.
The last two weekends have been spent by having cousin over (8 year old), and this weekend by having Kristin, "little sister" and Lise over for wine. My old boss and wife + dog came by too, which made it really awesome. Five bottles of wine later the "kids" went out, I stayed home, boss and wife +dog stayed an extra half hour and me and boyfriend went to bed earlier than any of the girls or others did -since some think we are the most boring crowd ever! However, I don't like going out to crowded loud bars with way too many drunk people -and also paying ridiculous amounts of money for drinks that hardly contain any alcohol. So boring or not, it's just the way I am.
Anyways, back to random blogging...
Lately I've been getting upset over the most random things, annoyed that people really don't seem to be very intelligent, but just careless and say the most random things about anything. Like politics for instance, not that that's a subject I know a lot about, but people just seem to be rambling about everyone else's opinions, instead of having their ow
n. Ok, I might be unfair, but I really think it seems like people just spit out whatever they read in the news, or whatever someone told them, whether it be parents, friends or the damn TV.

One of the government channels have been focusing on drug prices in Norway, not drugs as in narcotics or abuse -but drugs, as in any kind -blood pressure pills, cholesterol, anti-depressants, you name it they have looked at it. They even compared the prices to the pharmacies compared to the prices sold to the hospitals. It's not that I mind them focusing on this, quite frankly maybe our prices and the pricing system isn't optimal, but they are making us, the pharmacy look like that bad guys. That really pisses me off. We are not the bad guys. I know for a fact that the drugs are about 75 per cent of what we sell in the pharmacy, however, we make only 45 per cent of our income from it, because of the cheap prices. If it weren't for the very low prices, maybe we wouldn't have to sell all this other "crap" that we sell in the pharmacies. Thanks to our degree however, we don't compromise too much, and don't appreciate selling stuff to people just for the sales argument. If it is to help people, or to make them feel good about themselves (e.g. a nice face cream) then I don't find it too bad. I mean, it's either in our store, a beauty store, a perfum store, or quite frankly at your nearest ICA -so why not us.

I am proud to be a pharmacist, and I like to know that pharmacists or chemists are behind most products you buy anywhere. The quality we bring out to our customers, not just with our knowledge, but with the products we have should be appreciated and not stomped upon by some channel making us look bad. Yes, all companies can get better, yes, most companies sell stuff that makes them money, but guess what, if it wasn't for those stuff making us money, there would be no company and no service to the people. Would you really rather get your drugs off some machine outside ICA -like you now get your cigarettes ? Isn't there a part of you that feels safe knowing that the medicines you eat are safe to combine? What machine would ever catch that without TALKING to you.... I guess in some future there will be a list of medicines that are connected to you as an individual wherever you go, and the machines might actu
ally have a possibility to catch that since it is all in form -but is that the society we want? Machines instead of people ? I mean, who knows, maybe we don't even need cashiers at supermarkets, we just send our groceries/list through a machine, and they get delivered on the outside -or on your doorstep..
To something completely different...
I also get fascinated by the amounts of pictures of other peoples kids people post on Facebook. A gagdillion of them too... I mean, it's ok, Facebook is a good media, but some times I wonder if people actually know what they put out there. Especially when it is not your own kids, I mean, fair enough, you might be their aunt or their godmother or their cousin -but does the parents of these kids really allow all these photos of their tinys out there?

Just sayin'
XOXO
M

lørdag 5. mars 2011

Self Worth

I have problems valuing myself... I have as mentioned always been told I am not worth a lot, from my peers that is, not from say family or friends. Still, even though I really should toss all those comments away as I am adult and know better -I still feel like crap. The fact of the matter is I have a masters degree, I am managing a pharmacy, and I live in a pretty much stable relationship. I have succeeded in most of the stuff I have tried to accomplish, and still, I feel like there is some part of me missing -I always want to be better.

Fact of the matter is you don't have to be better -one should realize that how you are is perfectly good. Getting better is merely a bonus, not a necessity, and I have serious problems realizing that myself.
"Do I have a mental handicap?"

I bought myself a digital camera, and all I can think of now is that I DON'T know how to use it, and that I really should learn. So I surf the web and look at the forums to try to find out what I need to know. I find it hard -and then I get mad at myself for not being able to focus on something that really should matter to me -instead of picking it up at a later time when I might be focused enough to read it. Even after watching some videos online I still can't seem to make things stick to my brain when it comes to functionality and tips and tricks.. makes me wonder how I managed through five years of university and did pretty decently..

My biggest problem when it comes to believing in myself is in the matter of relationships with other human beings. I'm bad at it. I'm bad at friendships, and I'm bad at romantic relationships. My current one is my longest one running (2 years in case you wondered), I have a handful of friends I would call my real friends, and a gazillion acquaintances. First of all it's a matter of trust, I can't trust people to like the real me, which makes me this fake person no one likes -or at least that no one understands. Also I have this tendency to push away the people I care the most about -like boyfriends. I don't know what it is, I just don't feel like I deserve good things for some reason..

Stupid past memories, stupid past feelings and emotions and idiotic comments that stuck -who cares, I'm a grown up, successful woman at the beginning of a skyrocketing career -why shouldn't I feel good about myself ? Why shouldn't I deserve good things? Good friends, good lovers (haha, plural) and awesome acquaintances (ya'll are pretty awesome you know).
Sometimes -just sometimes, I wish I wasn't an adult.
xoxo
M

onsdag 2. mars 2011

Need you now

"Picture perfect memories
Scattered all around the floor
Reaching for the phone 'cause
I can't fight it anymore

And I wonder if I
Ever cross your mind
For me it happens all the time

It's a quarter after one
I'm all alone
And I need you now
Said I wouldn't call
But I've lost all control
And I need you now

And I don't know how
I can do without
I just need you now

Another shot of whiskey
Can't stop looking at the door
Wishing you'd come sweeping
In the way you did before

And I wonder if I
Ever cross your mind
For me it happens all the time

It's a quarter after one
I'm a little drunk
And I need you now
Said I wouldn't call
But I've lost all control
And I need you now

And I don't know how
I can do without
I just need you now

Whoa, whoa
Guess I'd rather hurt
Than feel nothing at all

It's a quarter after one
I'm all alone
And I need you now
And I said I wouldn't call
But I'm a little drunk
And I need you now

And I don't know how
I can do without
I just need you now
I just need you now

Oh baby, I need you now"

Stuck on my mind much ? Oh yes definetly...
xoxo
M

mandag 28. februar 2011

Worrying

Did I mention I got a kindle ? It's all kinds of KOS. :D

...because of recent personal events, the possibility of me and my man moving to his hometown in the US have once again come up. I am worried... Worried because I wish we didn't have to make this decision, right after we have already planned to most likely stay back here for as long as possible. I can't say much about it, if you wanna know and you know me ask me about it, it's personal, but everything is ok for now.
In other news, look at the view from our house at night -pretty huh ? Work was tiresome today, assuming it will be equally as tiresome tomorrow as I have a lot to do with closing the month off accountant wise, plus having a lot to do with the institution deliveries too. Ah well, hard working life I guess. I can tell travelling back and forth is tearing on me, but at the same time I have four and/or five day work weeks, compared to others who work a hell of a lot more -I really should not complain. So what if I come home from work late, who cares, P isn't home, and food is not going to make it self. I NEED, NEED NEED to learn how to eat enough whilst at work, but it's hard, I kind of always squeeze food out of the equation when I'm stressed out. Thankfully I don't really deal much with the "back" where I work, and the more I am in the front, the less stressed out I am. My office looks like shit, haha, I have so many papers to sort, but nothing important really, and I know where everything is.

Again, enough about that. I am still bored online, I don't know why, I just seem to get annoyed from all the things I used to like reading about -maybe I have changed. Therefore I normally resend my facebook info and hope someone updated their status in to something interesting.. let me tell you, 99,99999% of the time, nothing happens -haha, my sad life for ya. My kindle is my new lover, and it is awesome. This morning I even forgot my morning radio show (mainly since I had forgotten my ipod at home, but never mind that).

I'm blabbering, shutting up now
xoxo
M

torsdag 24. februar 2011

online boredom

Lately I've been sitting in front of my computer not knowing where to surf. In all honesty I'm pretty bored online, and I guess all the lowcarb/workout blogs, or to be honest, "I am trying to lose weight" posts out there have just gotten pretty boring to me. It seems like every woman on this planet is losing weight, and then my question is, how about loving yourself as you are for once? We don't all need to lose weight! And even though I understand all these girls, I find myself getting ANNOYED for some stupid reason.. I mean, honestly, you guys are all fine the way you are -please see that ?
todays dinner... nomm!!!!
I will admit, I am throwing rocks in my own little glass house here, in all fairness I have years and years of self-loathing to take from. I don't mean to sound.. well, mean, but I can see that obsessing over other people losing weight isn't really a great way of dealing with my own shit either. Silly.

Today I had a conversation with my boss (regional manager), I have gotten on track again with my job, although I still have struggles in my every day life at work, trying to find out what the F/H everyone is up to in the back. I have never understood those pharmacies that have people working in the far back, and never appearing in the front desk. Gue
ss what? It's in the front all the customers are, that's where you make the money and save your job.

I've come to realize that I have to take charge and steer in whichever direction I want to go. The sad part however is that it's not my dream job, it's not my dream pharmacy, and I want to have respect before I quit there -not very likely to happen. Also, we have something going on that might lead us to the US within the next six months if necessary... We hope we don't have to, but if we do, I will not let my non-dream-job stand in the way of us going somewhere.
anyway. I got myself some more toys :) A new schedule/planner, and Yngvild brought me a kindle from the US. WEEEEEheeeee, an e-book reader is exactly what I need on the dreaded way to work. It's tiny and cute and awesome, and I already downloaded a few books onto it. The pictures tell the story themselves now don't they!?
xoxo
M

søndag 20. februar 2011

Sunday

Hey,
I know, I haven't blogged, I don't blog. Every time I get an idea for a blog post, I'm walking from one place to the next, or I'm on the tram, or I'm on the boat or at work in the middle of something. I'm settling in at work now, I have taken charge over the whole personal/staff thing, and I am now setting up all of our lists on where everyone should be at what times -and that feels good. It does mean that I am spending a lot of time on the computer making lists, also after coming home from work. This morning I realized that I have not sent in a bill that is due next week, so Monday morning (which sadly is tomorrow) I have do to some office work... Boy do I hate office work, that's the one downpart to being manager.
Anyway, enough about work -well partly anyway. I am currently waiting for my REN skincare citrus mask to work (max ten minutes) and then rinsing it off. We have got the whole line in our pharmacies these days and as a courtesy we are allowed to take the testers home for a night and trying them out. Nothing like recommending products that you have already tried out on yourself. In addition to that I have gotten the peeling mask, the mayday mayday rescue balm (replacement for the Elizabeth Arden Eight Hour Cream apparently) and a keep young and beautiful serum on my hands, and are testing them out for a while. I took home the firming body lotion and another mask, plus the body scrub -Should be set for a while, haha. In addition to that, lately I have bought a new MD face/body scrub recommended from several blogs, and! three new nailpolishes from BarryM. Shopping much?
Didn't tell you the best part yet -I both found my old digicam, AAAND celebrated by buying a new one. I now have a Canon EOS550D on my hands, spent way too much money (about 1000USD) but then again, it's my gift to myself -it was even on valentines day!
How have your days been ?
xoxo
M