Det føles så meningsløst å blogge. Nyhetene har fortsatt alt for mye grusomt i seg. Bloggene til jenter som har det vondt gjør at jeg blør i hjertet. Blør fordi jeg vet hvor vondt det er å miste noen -men ikke fordi jeg vet hvordan de har det. Blør fordi jeg skulle ønske jeg kunne ta smerten fra dem, bare for noen timer slik at de kunne få litt fred.
Å miste noen man er glad i er det værste i verden, og det er så mange rundt om kring som har mista noen, og det gjør meg så vondt og se dere ha det vondt. Mammer, pappaer, søstre, brødre, og alle alle andre.. Smerten går ikke bort, det TAR tid å hele sår, og ingen, absolutt ingen kan bestemme hvor lang tid det tar.
Jeg leste en kommentar der noen hadde sagt "men så greit om hun/han bare hadde dødd med en gang, så hadde de sluppet all den tiden med sykdom"... (noe i den duren, vet ikke hvor jeg fant det). Jeg husker noen sa en gang at de ikke kunne forstå hvorfor jeg hadde det så vondt så lenge fordi jeg tross alt bare hadde hatt min kjære i noen måneder som min kjære. Men hva med alle minnene vi ikke fikk ? Vet dere ikke at de er de værste ? Og alle minnene man har hatt, det er de mest hjertevarme og gode tingene man kan ha -sykdom eller ikke.
Mitt hjerte blør, og jeg skulle ønske jeg kunne gjøre noe, men jeg bare sitter her, og ser hjelpesløst inn i skjermen.
<3
xo
M
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar