lørdag 6. august 2011

Sorg og Sorgprosesser

I det siste har det vært mye snakk om sorg (naturlig nok) og jeg vil fortelle litt om min egen sorgprosess fra 2004 og frem til i dag. Som dere sikkert har skjønt mistet jeg i November 2004 en jeg var veldig glad i. Bloggen min lå ute den gang, under et annet domene, og jeg har ingen kopi direkte lengre -noe som kanskje hadde vært interessant og hatt. Jeg har hatt lage perioder uten blogg, og med blogg. Bloggen er for det meste en dagbok for meg selv, selv om jeg gjerne ser at flere er innom og titter -det er koselig med kommentarer.

Uansett, tilbake til det med sorg... 23 november 2004 ramlet min verden s
ammen. Bakgrunnshistorien er at min da 3 måneder "nye kjæreste" døde fra meg i en skiulykke som egentlig bare var maks uflaks. Vi bodde i to ulike byer, 4 timer fra hverandre. Dette var en gutt jeg hadde kjent siden videregående, som etter ett år borte fra byen plutselig var blitt "mann" og ikke lengre gutt. Vi ble sammen noen måneder etter fascinasjonen startet, men holdt deg mest for oss selv siden det var såpass tidlig. Jeg var lykkelig, forelska, på høyden av alle følelser, høy på livet...

Så brått ble alt slutt. Jeg husker den kvelden enda, de første timene med "hva om han ikke husker meg når han våkner" -til, tro når jeg får en oppdatering.. til kl 03 på natta da jeg fikk beskjed om at kjæresten min lå i respirator, men var død, og at jeg måtte dra opp på sykehuset og si adjø. Jeg husker det absurde, som "hva skal jeg ha på meg når jeg drar på sykehuset", eller værre "hva skal jeg ha på meg når jeg skal gå i kjæresten min sin begravelse". Jeg møtte mamman hans på dødsleiet, og dagen etter hele familien -både mor sin side og far sin side. Dagene ble fylt med masse tårer, med forberedelser til begravelse, begravelse.. og så stillhet.

Jeg husker ikke mye av denne perioden. Jeg vet jeg dro hjem til mamman min, jeg vet jeg reiste tilbake til studiene og jobb -og hvordan jeg stod der, i bokhandlerkjeden min og nærmest fortalte kundene mine at det ble ingen god jul -fordi kjæresten min var død. Stakkars kunder, jeg burde jo aldri vært på jobb. Jeg husker en konfrontasjon med sjefen min angående en ferie for neste år -for mamma ville ha meg med til Mallorca for å få tankene mine med på noe annet. Det jeg hadde uttalt var at om jeg ikke fikk fri kom jeg bare til å sykemelde meg. Da lært
e jeg at for å reise utenlands må du faktisk ha tillatelse fra arbeidsgiver/lege i sykemeldingsperioden. Nyttig kunnskap forøvrig...

26 desember 2004 skjedde nok en tragisk hendelse. Et underjordisk jordskjelv førte til en tsunami den moderne verden ikke hadde sett før, og mange hundre tusen mennesker mistet livet. I følge artikkelen ble over 1,5 millioner mennesker hjemløse... Byer ble ødelagt, familier revet vekk fra hverandre. Jeg husker det ikke like godt som alle andre. Det jeg husker, er at julen 2004 satt jeg og så på TV -bølger på over 10-30 m som skylte over land som en ødeleggende vegg og følte ingenting. Jeg klarte ikke ta det inn over meg, jeg klarte ikke forstå, jeg hadde nok med å takle mine egne sorger.

Sett tilbake var dette kaldt, merkelig, følelsesløst ? Poenget mitt er, at etter en traumatisk hendelse så er man ikke seg selv. Jeg husker knapt noe av våren 2005, jeg tror jeg kom tilbake til verden rundt august/september 2005, men enda er noe av den perioden også ganske vag. Eksamensresultatene var preget av sorgen min, og hele studiet ble nok preget av den starten det fikk -men jeg kom meg gjennom, med gode karakterer -jeg innbiller meg at de ville vært bedre hadde det ikke vært for traumen jeg gikk igjennom. Har det noe å si i dag? Egentlig ikke, men jeg er fortsatt litt opphengt i det...

Når landet vårt, regjeringen vår og våre ungdommer som skulle ha en lysende fremtid innen politikken nå har blitt revet vekk fra oss er det mange som er inne i en sorgprosess. Det er enda tidlig, det er bare to små uker siden vi har opplevd noe av det mest rystende i moderne tid (sett bort fra krigshandlinger). Det er så meningsløst, og vondt, og skummelt og vanskelig og trist alt på en gang. Jeg gråter for mine medmennesker som har mistet noen. For landet mitt som for evig kommer til å være forandret siden denne hendelsen -jeg håper til det bedre.
Jeg vil at alle skal vite at det er lov å sørge akkurat som du sørger. Det er lov å være glad igjen, men det kommer alltid til å være tider med tårer. Selv mange år etter kommer tårene fortsatt ukontrollert. Av og til føles alt så meningsløst, men så noen sekunder etterpå er alt i orden. Er det normalt? Ja -definitivt. Alt er normalt innenfor sorg, på et eller annet vis klarer mennesket å kravle seg tilbake til livet. Det er vanskelig, det er tøft, det er grusomt -men på et eller annet vis, går verden videre -både når man vil det, og når man ikke vil.

Jeg sørger med dere kjære venner. Ta den tiden dere trenger, vi er her.
Mitt kjære lille land, kjære mine medborgere, pass på hverandre, ta vare -del ut en ekstra klem. Si til folk at du er glad i dem, du vet aldri når det er for sent.
xoxo
M

7 kommentarer:

Mona sa...

Så grusomt å lese. Det kan ikke være noe særlig å miste en man er så glad i! Veldig bra skrevet innlegg.

Anintua sa...

Takk, det er aldri lett og miste noen, unge eller gamle... Men når det er helt meningsløst blir veien tilbake ofte det samme.

Speilvendt sa...

Så vondt for deg, vennen!! Uff, nå ble jeg lei meg. Det må være den verste følelsen å miste kjæresten sin. Og nå har så mange mistet barnet sitt... fy faen.

Have You Met Miss Jones? sa...

Veldig bra skrevet, og jeg er helt enig med deg. Sorg er utrolig indivuduelt og vi er alle ulike, heldigvis! Kan umulig ha vært lett å takle dødsfall fra en som man nettopp hadde startet ett liv med. Alt dere ikke kom til å få oppleve sammen som dere hadde drømmer og mål om. Det er vondt.

Trine sa...

Så fint du skriver om dette, vennen. <3 Klemmepå!

liseliten.com sa...

Dette var et fint innlegg, om du forstår meg riktig.. Mye trist, mye urettferdighet og grusomheter jeg skulle ønske ingen skulle oppleve, men likevel fint det du formidler. Sorg går ikke over, den skifter bare form. Og alle må få sørge på sin måte.

martine sa...

Du skriver så fint! Du vet mye om sorg, og sorgprosess.. desverre!:(
Og nå vet også jeg mye om det.. Det er jo erfaring man helst skulle ønske man aldri hadde fått..

Klem Martine