Kvalm

Det har snart gått en uke. Jeg har vært syk en uke, og jeg har vært hjemme mesteparten av dagene og ettermiddagene.. Siden forrige onsdag var jeg syk, og fredag i forrige uke, 22juli, da hele landet vårt falt sammen -men reiste seg enda sterkere i neste øyeblikk var jeg hjemme.

Siden fredag 22 juli har jeg hele helgen vært klistra til TV-apparatet som jeg ikke eier.. (dvs nrk.no). Jeg har sett, grått, sjekka aviser, lest blogger, twitter -generelt alt jeg kunne komme over. Men nå orker jeg ikke mer... Jeg klarer ikke sitte her lengre, og bare se ut i lufta av nyheter og grusomheter. Og så får jeg dårlig samvittighet, fordi jeg føler jeg skylder dem at vi ser dem, de som er døde, de som er levende -de som savner.

Dette er ikke min sorg, det er så uendelig uendelig mange andres -og jeg gråter for alle dem som har mistet. Mitt kjære land, min vakre by har blitt omvendt fra et katastrofeområde til et kjærlighetssted. Vi tar vare på hverandre, vi passer på hverandre og vi gir hverandre klemmer. Vi sender hverandre snille meldinger over twitter og facebook, passer på og si vi er glade i hverandre mens vi enda kan -for er det noe vi har lært er det at verden, og livet er skjørt.

Jeg går mellom å være sint, og trist, og glad, og hverdagslig, til å igjen være sint. Jeg våkner opp av vonde drømmer -av filmliknende bilder beskrevet av folk som "var der". Av bomber som går av i Oslo sentrum mens noen av mine kjære er på jobb. Jeg sover dårlig, jeg spiser dårlig, men jeg jobber. Hverdagslivet på jobb er det som holder meg oppe, og det er så uendelig godt å ha en jobb å gå til.

Jeg hater at byen vår er forvandlet til noe skjørt, om enn så vakkert i alle rosene. Jeg har ikke hatt tid til å dra ned til byen og ta bilder, og håper rosehavet fortsetter slik at jeg også kan få sitte der, i stillhet og se på. Enhvert tordenbrak, og enhver sterk lyd som kommer fra gata er "skremmende". Ikke at jeg/vi innerst inne tror det kommer til å skje noe, men det er noe med det som har skjedd som gjør en mer "skvetten" enn vanlig. Biler som kjører litt for hardt i svingene -og ambulanse og brannsirener rundt leiligheten vekker meg en gang i halvtimen virker det sånn. Slik blir det vel når man bor så nærme stasjoner og sykehus. Per i dag skulle jeg ønske vi bodde et annet sted. Helikopterne som flyr over oss minner meg om fredagens helikoptre -og det var mange...Hvordan gå tilbake -hvordan ta tilbake hverdagen ? Ved å stå sammen, uten frykt, i forsoning.

xoxo
M
PS: Bildet er lånt fra twitter @teisam

PS2: her er mine nattlige bilder av det samme.