I går var jeg på GirlGeekDinner (#GGDO) sammen med en haug dyktige, og fantastiske damer (og et par menn også). Arrangert i samarbeid med Kreftforeningen, snakket vi om å bruke digitale medier i forbindelse med ulike tabuer -blant annet døden. Det var på en måte en opptakt til 15. januar, da kreftforeningen holder et diskusjonsfora om døden på Litteraturhuset. Det starter kl 18.00 for de som er interessert, men du bør nok være der litt før, for det er bare plass til 150-200 mennesker og de satser på stinn brakke.
Desverre får jeg ikke gått på dette selv, da jeg overtar leiligheten min (den aller første jeg noen gang har kjøpt) på tirsdag kl 19.00. Jeg håper at mesteparten av den to timer lange seasen legges ut på nett, slik at vi som ikke kan komme (eller som ikke får plass) kan få med oss diskusjonen likevel. Er du i Oslo på tirsdag kl 18? Dra på litteraturhuset, det vil garantert være verd turen.
Uansett, døden og digitale medier. Da kjæresten min døde i 2004 hadde jeg -og såvidt jeg vet de fleste av mine venner enda ikke fått Facebook. Jeg mener å huske vi starta med facebook på tredje året på farmasi, noe som tilsvarer 2006. Jeg har (desverre) opplevd at flere unge mennesker i min bekjentskapskrets har gått bort, og de siste årene er både Facebookprofiler gjort om til minnesider, samt egne minnesider dukket opp på både Facebook og internett generelt. Dette er noe jeg føler litt på etter gårsdagens møte.
Jeg nevnte det ikke i går, kanskje fordi det er så lenge siden, det er ikke klint over ansiktet mitt at jeg har mistet en jeg er glad i nå nylig -for det har tross alt gått åtte år. Men hver 18 april, hver 23 november, så tenker jeg litt på han jeg var sammen med som forlot meg alt for alt for tidlig. Jeg har flere blogposter om det i historikken, så jeg trenger ikke si så mye mer enn det. Bloggen min har jeg alltid hatt, men jeg har aldri hatt mange lesere. Jeg vet ikke, bloggen min er for meg, og hvis noen oppdager den av en tilfeldighet og gjerne vil følge meg er det selvsagt hyggelig. Jeg har aldri hatt som mål å ha over ti lesere en gang, så noen rosablogger, eller poppis blogger -det er jeg garantert ikke.
Jeg starta å blogge i 2001 tror jeg, da under pseudonymet |-_MG_-|, eller senre Shy^. Jeg husker gamlekjæresten min koda siden, som var enkel html men verdens fineste blåfarge. Jeg skulle gitt mye for å vite F-koden til den blåfargen i dag, jeg savner den. Bloggen kan jeg heller ikke finne, men jeg syns å huske den var litt som denne her, den lever av og til, og så sover den ganske så ofte. Jeg fortsatte å blogge på andre plattformer, egne servere (som desverre har gått tapt) da under en noe mørkere fase (sort webside, mørkt bilde på toppen). Jeg skrev mye om smerte, om anorexi, om depresjon, selv om jeg syns å huske jeg dekket over det (som man jo ofte gjør). Når han døde ble alt tomt. Jeg tror jeg blogga om det, og skulle gitt mye for å lese de tekstene igjen, men samtidig er jeg glad for at det var min private sfære og skrive ut tanker og følelser på.
Hvis det hadde skjedd i dag, hvis jeg var 20 i dag, og min daværende 23 årige kjæreste døde, så hadde det nok vært både en facebook profilside, en facebook minneside, og masse bilder over alt med kanskje til og med oss. Når v var sammen, i 2004, hadde vi ikke et eneste bilde av oss sammen før han lå i sykesengen -hjernedød. Det gjorde vondt, det gjør vondt, å vite at jeg aldri får ha et bilde av OSS, med det VI var. Jeg hadde digitalkamera, det hadde forsåvidt han også, men man brukte ikke digitalkamera som man gjør i dag. Man hadde bilder på telefonen -jeg husker særlig ett av han i bar overkropp (hehe) -som jeg nok en gang må innrømme jeg aldri tok backup av, og ikke aner hvor er.
Så hva gjør dette med meg...? Jeg vet ikke, på en side skulle jeg kanskje ønske jeg hadde alle disse minnene på nett. Jeg skulle kanskje ønske at folk husket meg også på dødsdagen hans...(er det egoistisk?). Jeg skulle ønske beviset for at han var min da han døde var der, slik at ingen kunne betvile forholdet vårt da han gikk bort. Samtidig, så er jeg veldig glad for at det IKKE gjør det. For at jeg ikke må minnes, for at jeg ikke kan sitte å dvele, eller å lese noe helt tilfeldig en dag, og så dukker det opp et åtte år gammelt bilde av en jeg elsket som jeg mistet. Ja -jeg vil minnes han, ja jeg vil hedre han, men på min måte, ikke på grunnlag av hva alle andre mener -gjør, og poster på face.
Uff, dette ble mange rotete tanker og refleksjoner på en gang.
Takk for at du fortsatt leser.
Hva tenker du om å miste noen, og om internetts reaksjon på det?
xoxo
M
3 kommentarer:
Tror det er en utfordring for folk idag. Alle lever livene sine på nett og deler det ut av egen kontroll så i det noen går bort vil det være enormt med spor overalt. For de etterlate kan det jo være ting man ikke vil ha ute på nettet som det vil være vanskelig å fjerne. Men det vil også være masse folk kan bruke for å bearbeide tapet. Tror at hvis noen som står meg nær hadde dødd så hadde jeg ikke klart å unngå å lete opp alt jeg kan finne på sosiale medier og nettet og obsesse over det. Om det vil hjelpe eller skade er jeg ikke sikker på.
Skulle jeg bli syk tror jeg at jeg ville brukt litt tid (om mulig) til å rydde opp i ting på nettet, har ikke så veldig mye personlig ute der, men ville sørget for at jeg fikk et ord med i laget på hva som blir igjen.
Er sikker på at vi enda ikke har modnet til alt det den rivende utviklingen bringer med seg, og tror at det er spesielt mye modning som gjenstår i hvordan vi skal takle ting som død, samlivsbrudd, livskriser, sykdom osv på nett. For noen er nok da nettet en stor hjelp, men ikke for alle og alltid.
Blir sittende og tenke på det du skriver om hvordan vi kan huske på det som var, jeg har masse bilder fra den perioden hvor jeg var med søsteren min når hun var syk og skulle dø snart, samlet på dem nesten. Noen er private, mange ligger på Flickr og Instagram. Mens andre jeg kjente, som døde for lenge siden, må huskes med indre bilder...og ting som er igjen etter dem, som er med å holde minner levende.
Og nei, det er ikke egoistisk at du ønsker deg at folk husker deg også, du lever jo, du er her når han som var kjæresten din ikke er her. Du trenger jo at folk ser deg, som alle andre. Du får bare si fra når du trenger det <3
Jeg har sittet og tenkt på et fornuftig svar på disse to kommentarene i over en uke. Men jeg kommer ikke på noe annet fornuftig enn takk.. Takk for at dere reflekterer.
Klem
Legg inn en kommentar