For noen måneder siden traff jeg en venninne på cafe. Litt bakgrunnsinfo, hun er lege, jeg er farmasøyt, naturlig nok blir det litt prat om sykdom, og pasienter (ikke enkelttilfeller -vi har taushetsplikt og tar den høyst alvorlig). Vi snakket om forhold mellom mennesker, pasienter/leger, kunder/pasienter/farmasøyter, menn/kvinner, kvinner/kvinner -som du ser, det aller meste.
Jeg har vært syk, det står flere ganger i bloggen min om min spiseforstyrrelse da jeg var 15, og om min depresjon og vanskeligheter med å takle det å ikke kjenne til sitt biologiske opphav. Likevel, sykdommen definerer ikke den jeg er, eller, rettere sagt, sykdommen definerte ikke hvem jeg var. Jeg var fortsatt meg, med alle mine gode -og dårlige sider.
Jeg har, og har hatt venner som er syke, mentalt syke. For meg definerer ikke det hvem de er. Jeg tror jeg har arvet denne egenskapen fra mamma. Empatien, måten og ikke definere mennesker ut fra hva de er, eller har vært. Mamma jobber i et privat firma med å få folk tilbake i arbeid når NAV ikke lengre klarer "håndtere" dem er vel retteste måten å si det på. Hun har en egen evne til å se mennesker for den de er, som menneske -en egenskap jeg beundrer veldig. For eksempel er det å sette opp et møte med noen som ruser seg en utfordring, både for oss i apoteket, men også for NAV. En som ruser seg på alkohol har kanskje dager de drikker seg opp mot (helger), samt dager de drikker seg ned igjen -så muligens er møtedagene best på tirsdag og onsdag, dagene du mest sannsynlig ikke drikker veldig mye. Spennende greier altså.
Uansett, det var ikke alkoholikere, eller narkomane, eller mamma for den del dette skulle handle om. Back to my train of thought.
Jeg har vært syk, og jeg har venner som fortsatt sliter med sykdom. Likevel føler jeg at å oppføre seg annerledes mot vennene mine som er syke vs. dem som ikke er syke blir helt feil. Jeg er den jeg er, og jeg kan være rett frem, og av og til så tråkker jeg fullstendig i salaten -men det er jo sånn jeg ER! Skal jeg liksom være "en annen" fordi jeg kan skape et problem? Ja, jeg er enig, man skal tråkke forsiktig i mineområder, men samtidig kan man ikke liste seg på tå rundt mennesker man er glad i. Noe av det som gjør at jeg er så glad i mine venner, er at jeg kan være meg selv med dem. Så lenge jeg kjenner mennesker godt nok, mener jeg at man tåler en liten tråkk i salaten eller fem.
Hva tror du?
xoxo
M
3 kommentarer:
Jeg er enig! Synes ikke at man skal behandle venner annerledes kun fordi de er syke. Ja, man snakker ikke om det og det og mener det og det når det gjelder enkelte ting, men man skal ikke la det gå på bekostning av vennskapet og det som er normalt.
For meg, som ikke er syk, men som har hatt det litt tøft i enkelte perioder, så setter jeg pris på at ikke alle skal snakke om at de vet hva jeg går gjennom, men også at de ikke UNNGÅR det helt fullstendig. Normalt, det er fint. Og da tenker jeg normalt i forhold til vennskapet. Du vet, at ikke ting er annerledes. :) KLEM!
Bra tekst! Det er sånn det skal være, det er det som er ekte. Jeg er glad i deg - nettopp fordi du er deg <3
Ja, jeg prøver nå hvertfall. Føler at for de aller fleste er jeg den samme som for alle andre. Liker hvertfall å tro det :)
Legg inn en kommentar