Når du skriver, lever du

Jeg så på telefonen min, den hadde ikke blinket eller pepet på seks timer. Mange ville sikkert si at det er helt normalt, men det var stille, uvanlig stille.

Generelt sett får jeg ikke mange sms, men i det siste har jeg fått fler og fler. Dype samtaler, enkle gleder, bilder av folk og fe, natur. Vi deler egentlig alt, men nå, nå er det kveld, og jeg har ikke hørt noe på seks timer.

Klokka tikker et minutt videre, fortsatt stillhet.

Det er noe med det, når du har blitt vant til klikkelyden av en sms som kommer inn, eller blinkingen øverst i høyre hjørne -og den plutselig ikke er der lengre. Jeg savner det, lengter etter den lyden som betyr "jeg er her -jeg lever".

Før det ble stille var det mye kaos, vondt sårt kaos, som kom fra ingenting. "Greit, vi SNAKKES!" var det siste jeg leste. Jeg sendte en tilbake "ta vare på deg selv da, er her når du vil prate igjen".

På en måte føles det feil, det føltes ikke som om jeg egentlig hadde gjort noe som helst -verken galt eller godt. Jeg visste at det kunne bli stille lenge, jeg visste det var muligheter for at noe skikkelig ille -som jeg ikke hadde stoppet, kunne være i gjære. Det ble natt, det ble på tide og legge seg, men jeg klarte ikke sovne. Redselen for at noe galt hadde skjedd, for at det plutselig kom til å være stille for alltid gnaget i meg. jeg vet vel egentlig ikke når jeg sovnet den natta.

Morgenen etter var det fortsatt ingen blinking, bare stillhet. Jeg pussa tennene, fulgte morgenrutinen som vanlig, i halvsøvne. Jobbdagen starta fortsatt i mørket, i uvissheten. Da lunchen kom hadde jeg egentlig gitt opp håpet "jaja, kanskje det tar et par dager da..." tenkte jeg mens jeg smurte knekkebrød og trakta kaffe.

"klikk"

Lyden er en blanding av et tastetrykk og en som knipser med tunga. Jeg fikk vondt i magen, var dette lyden av -jeg er i live?

xoxo

M