Om solkrem og sånn

Regner har intatt Oslo igjen -og det er jo typisk når jeg har bestemt meg for å pakke bort jakkene for sommeren. Men jeg må vel bare innrømme at allværsjakken må få lov å henge ute likevel.

Jeg så på #sosialdirekte i dag (ja jeg bruker hashtags på blogg, sue me), og det var vel egentlig ikke så mye derfra jeg skal nevne, bortsett fra at Thomas Moen er i Cannes -og han er SOLBRENT. Sukk sukk sukk. Det svir i farmasøythjertet mitt. Og i det generelle empatihjertet mitt, jeg har fått høre det er ganske stort nemlig.

For selv om det regner i dag i Oslo, så gjør det som oftest ikke det på sommeren. Vel -det er en sannhet med modifikasjon, så lenge jeg er ute av byen er dere solsafe, med en gang jeg er hjemme regner det (forvent mye sol 5-21 juli). Generelt sett i hele dette landet er vi ganske så heldige med sol relativt ofte mellom mars og oktober (påske/senhøst), og hva glemmer vi alltid? Jo vi glemmer og smøre oss. Faktum er at bare 1/4 husker å smøre seg. EN AV FIRE dere -det er for dårlig.

Opp mot 1000 nordmenn får årlig diagnostisert basalcellecarsinom, det er mange det, i et land på bare 5 millioner. Og det er også stadig flere som får diagnostisert malignt melanom. Hudkreft er farlig, hudkreft dreper faktisk også, selv om det kanskje høres rart ut at huden din kan drepe deg, men det kan den faktisk.

Jeg skal ikke gå veldig inn på hvordan og hvorfor, UVA og UVB strålig er de strålingene som påvirker huden din. UVA kan sies å være den typen som gir deg Allergi og Aldring av huden, UVB er det som gjør deg brent. En solfaktor (SPF) sier noe om hvor lenge du kan være eksponert for solen uten å bli brent (sammenliknet med hvis du ikke har smurt deg).

I realiteten beskytter faktisk faktor 15 hele 93 prosent (faktor 30 gir 97 prosent og faktor 50 gir 98 prosent)
-MEN;
De færreste smører seg nok. Smører du ikke nok solkrem får du heller ikke den ønskede effekten. Noe annet som er verd å tenke på er at SPF bare angir UVB filteret, altså det som beskytter deg mot å bli brent. UVA strålene kan være like farlige, og det er de som oftest står for mutasjon av DNA man finner i ulike kreftformer. UVA beskyttelsen skal som regel (EU) være 1/3 av UVB filteret. Velger du derfor en medium (15-25) UVB faktor, så blir UVA beskyttelsen også lavere. Det kan derfor være greit å bruke høyere faktor i feks ansikt og på bryst, siden disse til stadighet eksponeres for sollys.

Det værste jeg opplever er når foreldre kommer inn og skal ha solkrem til barna sine. Sitat fra i dag var "Har dere ikke solkrem med lavere faktor, jeg tenkte sånn som 15 eller noe" til et barn på fire år.
Kjære søte snille foreldre, tenk på at barna dine skal leve med denne huden sin frem til de blir like gamle som deg selv, og gjerne 50 år til. Ønsker du ikke at de skal ha en sjanse til å beskytte seg så godt som mulig mot et sollys som stadig vekk øker i fare grunnet vår "fortynning" av ozonlaget? Smør barna dine, smør dem GODT, og gjenta smøringen hver 3 time. En barnehåndfull solkrem til en barnekropp, og en håndfull solkrem til din egen kropp. Så er vi alle beskyttet godt -og husk å ta pauser mellom kl 12-15, da er nemlig solen på sitt sterkeste.

Husk solvettreglene

• Ta hensyn til hudtype når du soler deg: Personer som blir lett solbrente bør være ekstra varsomme.
• Bruk solbeskyttende krem med faktor 15 eller høyere. Kremen bør beskytte mot både UVA- og UVB stråler, den bør tåle varme og vann og det er viktig å smøre seg godt og ofte.
• Huden bør også beskyttes med lette plagg.
• Ta pauser fra solen (spesielt mellom klokken 12-15) og unngå forbrenning.
• Barn og unge må være spesielt forsiktige i solen. Forbrenninger i barneårene er en risikofaktor for melanom senere i livet.
• Vær spesielt forsiktig i begynnelsen av sommeren, ved feriestart og etter lengre perioder med dårlig vær eller opphold i ferien, når huden er lys og ekstra følsom.
• Begrens bruk av solarier.

Med håp om en lang vakker sommer, og godt beskyttede voksne og barn
Xoxo
M

PS! Grønn hverdag tester kun om solkremer er "farlig" for naturen (eller deg, dog husk -parabenene led en unødvendig og skjedesløs død) -de tester IKKE solfilter og egenskaper til solkremer. Det skal sies at i år er alle solkremene til barn uten parabener, og de fleste også uten siloxaner. Men at det stod i et blad at den fikk terningkast 4 istedet for 6 pga en ingrediens, er ikke nødvendigvis reflekterende på hvor god solkremen faktisk er.

Om Blodgiving og sånn

Her om dagen skrev Lars Monsen dette på statusen sin på facebook
"Helsevesenet sier jeg ikke har Borreliose. Bilder av blodet mitt sier at det er stapp fullt av Borrelia-bakterier, faktisk noe av det mest infiserte forskerne har sett. Hva om en person som meg hadde vært blodgiver? Hvor mange blodgivere (som kanskje bare er litt "slappe og deprimerte", eller som kanskje bare har fått en "oppsamling av melkesyre") er infisert uten å vite det? Kan det være mulig at smitten spres på dette viset, rett foran nesa på Helsevesenet som sover så tungt i timen?"

Denne statusen har per tid fått over 8000 "likes" og 1837 stk har delt statusen. Deriblandt en av mine bekjente. Kommentarer under statusen går på "norsk helsevesen" og hvor håpløse og "i et nøtteskall" det er. Jeg jobber i det norske helsevesenet, og jeg er ikke alene.

Jeg skal innrømme -statusen er skummel, det er en tankevekker og en teori som forsåvidt ikke er "ukjent" når det gjelder blodgiving. Overføring av smittsomme sykdommer er en realitet når man overfører blod fra et menneske til et annet. Men...

I Norge er det utviklet et skjema for blodgivere som brukes ved alle landets blodbanker. På dette skjemaet fyller du ut kroniske sykdommer, åpne sår, sykdom siste tid, faste medisiner og diverse informasjon om sexualliv. Blant annet får ikke homofile lov å gi blod pga høyere risiko for HIV enn andre. Hva jeg mener om det skal jeg ikke gå inn på (syns det er en tullete regel, alle har karantene ved hver nye seksualpartner, og HIV test utføres ved første gangs giving -hva er forskjellen på en promiskuøs dame og en enslig/gift homofil mann egentlig?). Uansett..

Jeg fant ved hjelp av de to vanligste nettsidene for blodgiving (Røde kors og Blodbanken I Oslo) frem til litt ulike tester som tas i forbindelse med blodgiving og faktisk også informasjon om flåttbitt. I følge Røde Kors blir det i Norge funnet ca 150 nye tilfeller av borreliose i året. Nå skal jeg med en gang innrømme jeg ikke vet om dette tallet er oppdatert, og for å ha nevnt det baserer jeg tallene mine på dette, og har ikke undersøkt med FHI eller andre statistiske instanser for å sjekke det heller. Poenget er ikke hvor mange, poenget er at blodbanken har rutiner. Det testes for følgende ved første givning. (sitert direkte fra websiden til Blodbanken i Oslo):

• CMV (er vi så heldige å finne en blodgiver som er negativ på CMV, vil testen utføres ved hver blodgivning inntil et eventuelt omslag til positiv.)
• Syfilis
• HIV
• Hepatitt B og C
• Hepatitt A og Parvovirus utføres dersom plasma fra blodtappingen benyttes til fraksjonering
• Malaria- og chagastest utføres ved behov etter reise

Jeg er usikker på om disse retestes etter hvert partnerbytte eller liknende, men har en mistanke om at det er det som gjør utslaget når man eventuelt krysser av for dette i skjemaet. Som alle ser står ikke borreliose / Lyme disease på siden. Har du fått flåttbitt har blodbanken 4 ukers karantene så lenge det er et ukomplisert flåttbitt. Og det er her poenget mitt kommer. En hver pasient på linje med Lars Monsen, vil ikke ha hatt et ukomplisert flåttbitt. Lars Monsen innrømmer selv han er syk -og et av spørsmålet på dette berømmelige spørreskjemaet jeg stadig refererer til er om du har følt deg frisk siste 4 uker (de spør meg ofte om jeg har følt meg frisk siden siste blodgiving også). I tillegg må du krysse av for om du har fått behandling for noen sykdom eller vært innlagt på sykehus siste seks måneder.

For en person, igjen SOM Lars Monsen, vil dette spørsmålet automatisk føre til en avvisning av blodbanken. De fleste borreliosepasienter jeg har vært borti, eller pasienter med mistenkt borreliose vil IKKE ha følt seg frisk de siste fire uker - seks måneder. Mange har kanskje ikke oppdaget sitt flåttbitt, og mange blir ikke syke med en gang -dog som helsepersonell vil jeg mene at får du et komplisert utfall av bittet vil du merke det mellom hver blodgiversesjon (ca tre måneder avhengig av din Hb).

Så ved spørsmålet "er det slik overføringen smittes i Norge rett under nesa på helsevernet" vil jeg si et klart og tydelig NEI det er faktisk ikke mulig. Med mindre du lyver på skjemaet og lar deg tappe blod hver tredje måned for å sabotere helsenorge -men det føler jeg igjen kanskje blir litt søkt. En pasient med flåttsykdom vil i de fleste tilfeller aldri bli, eller ønske og bli rekruttert til blodgiving! Ville Lars Monsen vært blodgiver slik tilstanden hans er i dag? Nei!

Jeg ble avvist av blodbanken, først da jeg var 18 (piercing i slimhinner), så da jeg var eldre (for ofte bytte mellom seksualpartnere -mine forhold varte ofte bare ett år av gangen), og nå sist fordi jeg hadde for lav blodprosent. De tar ingen sjanser. Jeg har også blitt avvist med en uke pga et åpent sår på en finger...

Hva tenker du? Tror du helsevesenet har oversikten? Eller spres denne skumle (og det kan jeg innrømme den er) sykdommen via blodbanken Norge?
Xoxo
M

PS: Dette er IKKE en faglig sterk, eller veldig godt gravd bloggpost. Det overlater jeg til Gunnar Tjomlid (han kan sine saker). Dette er en mening, fra en som blir litt frustrert over at alle skal klage sånn på detta helsevesenet -og som ikke ANER hva de snakker om.

Når du skriver, lever du

Jeg så på telefonen min, den hadde ikke blinket eller pepet på seks timer. Mange ville sikkert si at det er helt normalt, men det var stille, uvanlig stille.

Generelt sett får jeg ikke mange sms, men i det siste har jeg fått fler og fler. Dype samtaler, enkle gleder, bilder av folk og fe, natur. Vi deler egentlig alt, men nå, nå er det kveld, og jeg har ikke hørt noe på seks timer.

Klokka tikker et minutt videre, fortsatt stillhet.

Det er noe med det, når du har blitt vant til klikkelyden av en sms som kommer inn, eller blinkingen øverst i høyre hjørne -og den plutselig ikke er der lengre. Jeg savner det, lengter etter den lyden som betyr "jeg er her -jeg lever".

Før det ble stille var det mye kaos, vondt sårt kaos, som kom fra ingenting. "Greit, vi SNAKKES!" var det siste jeg leste. Jeg sendte en tilbake "ta vare på deg selv da, er her når du vil prate igjen".

På en måte føles det feil, det føltes ikke som om jeg egentlig hadde gjort noe som helst -verken galt eller godt. Jeg visste at det kunne bli stille lenge, jeg visste det var muligheter for at noe skikkelig ille -som jeg ikke hadde stoppet, kunne være i gjære. Det ble natt, det ble på tide og legge seg, men jeg klarte ikke sovne. Redselen for at noe galt hadde skjedd, for at det plutselig kom til å være stille for alltid gnaget i meg. jeg vet vel egentlig ikke når jeg sovnet den natta.

Morgenen etter var det fortsatt ingen blinking, bare stillhet. Jeg pussa tennene, fulgte morgenrutinen som vanlig, i halvsøvne. Jobbdagen starta fortsatt i mørket, i uvissheten. Da lunchen kom hadde jeg egentlig gitt opp håpet "jaja, kanskje det tar et par dager da..." tenkte jeg mens jeg smurte knekkebrød og trakta kaffe.

"klikk"

Lyden er en blanding av et tastetrykk og en som knipser med tunga. Jeg fikk vondt i magen, var dette lyden av -jeg er i live?

xoxo

M

Om å være syk -og frisk, og litt andre ting.

For noen måneder siden traff jeg en venninne på cafe. Litt bakgrunnsinfo, hun er lege, jeg er farmasøyt, naturlig nok blir det litt prat om sykdom, og pasienter (ikke enkelttilfeller -vi har taushetsplikt og tar den høyst alvorlig). Vi snakket om forhold mellom mennesker, pasienter/leger, kunder/pasienter/farmasøyter, menn/kvinner, kvinner/kvinner -som du ser, det aller meste.

Jeg har vært syk, det står flere ganger i bloggen min om min spiseforstyrrelse da jeg var 15, og om min depresjon og vanskeligheter med å takle det å ikke kjenne til sitt biologiske opphav. Likevel, sykdommen definerer ikke den jeg er, eller, rettere sagt, sykdommen definerte ikke hvem jeg var. Jeg var fortsatt meg, med alle mine gode -og dårlige sider.

Jeg har, og har hatt venner som er syke, mentalt syke. For meg definerer ikke det hvem de er. Jeg tror jeg har arvet denne egenskapen fra mamma. Empatien, måten og ikke definere mennesker ut fra hva de er, eller har vært. Mamma jobber i et privat firma med å få folk tilbake i arbeid når NAV ikke lengre klarer "håndtere" dem er vel retteste måten å si det på. Hun har en egen evne til å se mennesker for den de er, som menneske -en egenskap jeg beundrer veldig. For eksempel er det å sette opp et møte med noen som ruser seg en utfordring, både for oss i apoteket, men også for NAV. En som ruser seg på alkohol har kanskje dager de drikker seg opp mot (helger), samt dager de drikker seg ned igjen -så muligens er møtedagene best på tirsdag og onsdag, dagene du mest sannsynlig ikke drikker veldig mye. Spennende greier altså.

Uansett, det var ikke alkoholikere, eller narkomane, eller mamma for den del dette skulle handle om. Back to my train of thought.

Jeg har vært syk, og jeg har venner som fortsatt sliter med sykdom. Likevel føler jeg at å oppføre seg annerledes mot vennene mine som er syke vs. dem som ikke er syke blir helt feil. Jeg er den jeg er, og jeg kan være rett frem, og av og til så tråkker jeg fullstendig i salaten -men det er jo sånn jeg ER! Skal jeg liksom være "en annen" fordi jeg kan skape et problem? Ja, jeg er enig, man skal tråkke forsiktig i mineområder, men samtidig kan man ikke liste seg på tå rundt mennesker man er glad i. Noe av det som gjør at jeg er så glad i mine venner, er at jeg kan være meg selv med dem. Så lenge jeg kjenner mennesker godt nok, mener jeg at man tåler en liten tråkk i salaten eller fem.

Hva tror du?
xoxo
M

Om Døden

I går var jeg på GirlGeekDinner (#GGDO) sammen med en haug dyktige, og fantastiske damer (og et par menn også). Arrangert i samarbeid med Kreftforeningen, snakket vi om å bruke digitale medier i forbindelse med ulike tabuer -blant annet døden. Det var på en måte en opptakt til 15. januar, da kreftforeningen holder et diskusjonsfora om døden på Litteraturhuset. Det starter kl 18.00 for de som er interessert, men du bør nok være der litt før, for det er bare plass til 150-200 mennesker og de satser på stinn brakke.

Desverre får jeg ikke gått på dette selv, da jeg overtar leiligheten min (den aller første jeg noen gang har kjøpt) på tirsdag kl 19.00. Jeg håper at mesteparten av den to timer lange seasen legges ut på nett, slik at vi som ikke kan komme (eller som ikke får plass) kan få med oss diskusjonen likevel. Er du i Oslo på tirsdag kl 18? Dra på litteraturhuset, det vil garantert være verd turen.

Uansett, døden og digitale medier. Da kjæresten min døde i 2004 hadde jeg -og såvidt jeg vet de fleste av mine venner enda ikke fått Facebook. Jeg mener å huske vi starta med facebook på tredje året på farmasi, noe som tilsvarer 2006. Jeg har (desverre) opplevd at flere unge mennesker i min bekjentskapskrets har gått bort, og de siste årene er både Facebookprofiler gjort om til minnesider, samt egne minnesider dukket opp på både Facebook og internett generelt. Dette er noe jeg føler litt på etter gårsdagens møte.

Jeg nevnte det ikke i går, kanskje fordi det er så lenge siden, det er ikke klint over ansiktet mitt at jeg har mistet en jeg er glad i nå nylig -for det har tross alt gått åtte år. Men hver 18 april, hver 23 november, så tenker jeg litt på han jeg var sammen med som forlot meg alt for alt for tidlig. Jeg har flere blogposter om det i historikken, så jeg trenger ikke si så mye mer enn det. Bloggen min har jeg alltid hatt, men jeg har aldri hatt mange lesere. Jeg vet ikke, bloggen min er for meg, og hvis noen oppdager den av en tilfeldighet og gjerne vil følge meg er det selvsagt hyggelig. Jeg har aldri hatt som mål å ha over ti lesere en gang, så noen rosablogger, eller poppis blogger -det er jeg garantert ikke.

Jeg starta å blogge i 2001 tror jeg, da under pseudonymet |-_MG_-|, eller senre Shy^. Jeg husker gamlekjæresten min koda siden, som var enkel html men verdens fineste blåfarge. Jeg skulle gitt mye for å vite F-koden til den blåfargen i dag, jeg savner den. Bloggen kan jeg heller ikke finne, men jeg syns å huske den var litt som denne her, den lever av og til, og så sover den ganske så ofte. Jeg fortsatte å blogge på andre plattformer, egne servere (som desverre har gått tapt) da under en noe mørkere fase (sort webside, mørkt bilde på toppen). Jeg skrev mye om smerte, om anorexi, om depresjon, selv om jeg syns å huske jeg dekket over det (som man jo ofte gjør). Når han døde ble alt tomt. Jeg tror jeg blogga om det, og skulle gitt mye for å lese de tekstene igjen, men samtidig er jeg glad for at det var min private sfære og skrive ut tanker og følelser på.

Hvis det hadde skjedd i dag, hvis jeg var 20 i dag, og min daværende 23 årige kjæreste døde, så hadde det nok vært både en facebook profilside, en facebook minneside, og masse bilder over alt med kanskje til og med oss. Når v var sammen, i 2004, hadde vi ikke et eneste bilde av oss sammen før han lå i sykesengen -hjernedød. Det gjorde vondt, det gjør vondt, å vite at jeg aldri får ha et bilde av OSS, med det VI var. Jeg hadde digitalkamera, det hadde forsåvidt han også, men man brukte ikke digitalkamera som man gjør i dag. Man hadde bilder på telefonen -jeg husker særlig ett av han i bar overkropp (hehe) -som jeg nok en gang må innrømme jeg aldri tok backup av, og ikke aner hvor er.

Så hva gjør dette med meg...? Jeg vet ikke, på en side skulle jeg kanskje ønske jeg hadde alle disse minnene på nett. Jeg skulle kanskje ønske at folk husket meg også på dødsdagen hans...(er det egoistisk?). Jeg skulle ønske beviset for at han var min da han døde var der, slik at ingen kunne betvile forholdet vårt da han gikk bort. Samtidig, så er jeg veldig glad for at det IKKE gjør det. For at jeg ikke må minnes, for at jeg ikke kan sitte å dvele, eller å lese noe helt tilfeldig en dag, og så dukker det opp et åtte år gammelt bilde av en jeg elsket som jeg mistet. Ja -jeg vil minnes han, ja jeg vil hedre han, men på min måte, ikke på grunnlag av hva alle andre mener -gjør, og poster på face.

Uff, dette ble mange rotete tanker og refleksjoner på en gang.

Takk for at du fortsatt leser.

Hva tenker du om å miste noen, og om internetts reaksjon på det?

xoxo

M

Bullshit Detector

Reading blogs you have to go through a lot of rough material to find something that is actually worth reading. To be fair with you, most stuff doesn't seem to be worth reading at all -but then I read it anyway. I've mentioned before that I liked unfiltered perception -mainly for his determination to pop wholes in some of peoples obsessions -like the flu, or healthy chocolate or others. Now he might write about some topics that I don't necessarily agree with, and he might have views that are outside my "norm" -but then again, some of the point of talking to people are differences of opinion, and that's a good thing. A healthy discussion never killed anyone.

Some of the reasons why I like this blog, is that it has facts, which good sources of quality information. I can trust that what he claims are closer to the truth, than hoax sites trying to sell you shit -or people who have a strong belief vegetarianism works for everyone (it doesn't, we don't have enough plants for it to work -secondly, if we eat all the plants, what will the animals eat?). Also, if you read about the onion on Facebook lately, and how it will keep you healthy, think again -read this. Basically he writes everything I want to write, but never take the time to do research on. I love it.

I saw someone posting about ecological food on Facebook, and probiotics for pregnant women and the unborn child -and this got me thinking, how good is my bullshit detector? Because even though I don't doubt that this women who wrote this blog post has done her research, there is something about her blog (design wise) and writing that doesn't appeal to me the same way a scientific article, or the way it is described in other blogs do. Yes, I do think we should eat more ecological, and organic and what not. But what does organic really mean -do YOU know?


"To be certified organic, products must be grown and manufactured in a manner that adheres to standards set by the country they are sold in" (wikipedia). 

Which technically means that whatever your government says is organic, is organic. It can mean, in extreme cases that certain pesticides are allowed -as long as they are approved by the government in that nation to be "organic". Wikipedia also states (without citation) "Organic farms do not consume or release synthetic pesticides into the environment although organic pesticides are as damaging to the environment as synthetic pesticides.".

So where is my bullshit detector at? I don't know to be honest. If it's on Wikipedia it doesn't make it true, and never use Wikipedia as a source is one of the first things we were told about the internet back in the day. Both in high school and in university that was applicable for me. Now, to be honest I'm not quite sure. If you need information about something, looking it up on Wikipedia is actually the first step. Most times, what you find there, and the citations will give you all the info that you need. Is it so that Wikipedia has become the modern day encyclopedia. Do we need a bullshit detector on Wikipedia too?

Boyfriend has the annoying quality that he has a great BS-detector. He just knows shit, random shit, about any kind of topic, and he can call BS and explain why without even checking Wikipedia, Google, or PubMed, because he already checked it two years ago. It's one of the most annoying, but handy qualities of this man I live with.

I guess I will make 2013 the year I learn to use my bullshit detector. The year I use the internet for what is it best used for, information. Which means, stop using hours and hours on hitting refresh on the stupid facebook button -because guess what, it gives you close to no real information, with no relevance to anything of interest.

Do YOU have a good bullshit detector?
xoxo
M