Inspirert av vakreste Ingvild så tenkte jeg at når jeg først "åpner" bloggen min igjen, så kunne det være for noe hyggelig. Noe kanskje litt personlig? (then again, de fleste blogginnleggene mine er vel personlige) -noe fremtidsrettet?
La meg like gjerne si det først som sist, jeg har ikke tenkt å bli noen stor blogger i 2013 heller. Selv om det selvfølgelig hadde vært hyggelig med både flere (noen) lesere og kanskje litt mer inspirerende tekster fra min egen side. Det er jo ikke det at jeg IKKE liker å være kreativ, det er bare det at når jeg faktisk setter meg ned for å gjøre det, så bare... daffer det liksom ut i ingenting. Jaja, enough about that. Vi får se hvor mange blogginnlegg det blir -jeg satser på ca 12, ett per måned, med noen måneder med to, kanskje tre, og et par tre måneder uten noen ting som helst.
Men hva vil jeg gjøre i 2013 når jeg ikke skal blogge? Vel, for det første så har jeg i mitt 28årige liv endelig kjøpt noe skikkelig dyrt noe. Nærmere bestemt nesten 3 hele millioner kr dyrt. Det er litt spesielt. Å tenke på at jeg -som er SÅ kjip, har brukt så masse penger på en gang. I hjemkommunen hadde jeg nok fått et digert svært HUS for de pengene, men i Oslo er det ca nok til en 71 kvadrats leilighet mellom Kiellands Plass og St. Hanshaugen. Jeg tror det blir bra. Badet er lite, soverom 2 også, men then again, soverom to er jo enten for gjester, eller for små mennesker -så strengt tatt er vel ikke det et stort problem. Og å vaske et lite bad er jo ikke å forakte, så jeg skal ikke klage (selv om jeg er litt bekymret for over ti år med dusj på badegulv i forhold til membran etc, menmen hva vet vel jeg!).
I 2013 skal jeg altså flytte inn i min egen (ja okei, og samboeren da) leilighet. I tillegg til denne forandringen, har jeg i løpet av de siste månedene flytta alle pengene mine fra Skandiabanken til DnB. Det var rart det, etter over ti år hos Skandia og plutselig skulle bytte til store skumle slemme DnB. Nåja, nå er de kanskje verke slemme eller skumle, men, de er store, og det føles litt som å forlate en kjær gammel tante, for en bedriftsleder av et eller annet slag. Jaja... Og som om det ikke var nok med disse to "nye" tingene, så har jeg jaggu meg sagt opp jobben min og. ANGST!
Jeg hadde faktisk en liten mental breakdown her for noen uker siden. Bytte av bank, bytte av bolig, bytte av jobb (1.Mars forøvrig), fullstendig BYTTEangst fikk jeg. Men det gikk over, hvertfall sånn litt. Det som er så skummelt med å bytte jobb er jo ikke det at jeg må inn i et nytt apotek. Problemet er nemlig at jeg må inn i en ny apotekkjede. Og selv om for de fleste er et apotek et apotek, så er produktene "der ute" mye mer annerledes enn dere tror. Og det å bli kjent med slike ting tar litt tid, så jeg gruer meg litt, men tror det kommer til å gå greit likevel -det er jo STORT sett det samme.
I tillegg sliter jeg med det å bytte ting, for der jeg følte at Skandiabanken er en god gammeltante, er liksom Vitusapotek nesten hjemmet mitt i apotekbransjen. Det er det Notabene en gang var i bokbransjen for meg, hjemmet mitt, der jeg hører hjemme, der jeg har lært meg å være den jeg er -og jaggu har det ikke blitt noe bra ut av det også! Men nå skal jeg altså til Apotek 1 -de største. Det blir litt skummelt, litt bra, litt alt på en gang! Jeg får i hvertfall være min egen sjef igjen, og det blir utrolig befriende, for sånn der halvsjefing fungerer ikke helt for min del.
Ja nei, nå har jeg vel blogga nok for en stund (2-3 måneder vel). Og hvis du er ny her, JA jeg bruker engelske uttrykk her og der, og JA, jeg skriver mye vas, men hey, if you don't like it -don't read it.
Klem
Xoxo
M
Edit: ja også dette da, jeg skal ta meg tid. Tid til venner som Trine, Lise, Ida, Julie, Martine, og alle de andre som IKKE er bloggere (selv om mange av dem var venner før de var bloggere)
-og forhåpentligvis også Ingvild etterhvert -for napoleonskake :).
mandag 17. desember 2012
onsdag 24. oktober 2012
Sitat
Verdens mest fantastiske sitat, fra Little Bee -en bok som ikke har noe med arr å gjøre, annet enn sjelelige arr. Les den
"Og jeg tenkte at det også kunne være pent, og jeg ber deg vennligst om å være med meg på at et arr aldri er stygt. For det er dèt de som påfører oss arrene vil ha oss til å tro. Men du og jeg, vi må inngå en avtale om å trosse dem. Vi må se på alle arr som vakre. Greit? Dette skal være vår hemmelighet. Et arr danner seg nemlig ikke på døende. Et arr betyr: "Jeg overlevde".
Om et par åndedrag kommer jeg til å fortelle deg noe som er litt trist. Men du må lytte til det på samme måte som vi er blitt enige om å se på arrene. Triste fortellinger er også vakre. En trist fortelling betyr: Denne fortelleren er i live."
"Og jeg tenkte at det også kunne være pent, og jeg ber deg vennligst om å være med meg på at et arr aldri er stygt. For det er dèt de som påfører oss arrene vil ha oss til å tro. Men du og jeg, vi må inngå en avtale om å trosse dem. Vi må se på alle arr som vakre. Greit? Dette skal være vår hemmelighet. Et arr danner seg nemlig ikke på døende. Et arr betyr: "Jeg overlevde".
Om et par åndedrag kommer jeg til å fortelle deg noe som er litt trist. Men du må lytte til det på samme måte som vi er blitt enige om å se på arrene. Triste fortellinger er også vakre. En trist fortelling betyr: Denne fortelleren er i live."
søndag 7. oktober 2012
Losing you
Texts I feel like posting, without it being very reflective of my mood on this particular Sunday.
Also, they are two separate pieces..
Also, they are two separate pieces..
Please don't do it...
I look up at you, begging...
Your mood lately has changed, into something I can recognize but don't want to realize.
I'm scared it might be too late, that they have won
-and we, the others, have lost.
Please don't leave me...
I look up, begging.
My eyes are filled to the brim with tears
They flow over, as they always do..
Please don't leave me
I scream...
Please...
"People always leave"
XoXo
M
søndag 26. august 2012
Pain
I don't know what's going on these days. I won't even try to explain why I don't blog any more. Maybe I just have no need to, maybe my constant texting with a (relatively) new friend makes me get all my worries out ? I don't know. I just know I'm not inspired to write... Because there are so many others out there doing it for me. So many others writing the funny texts I wish I wrote. So many writing the emotional, hurtful things I wish I could write. And so the days go by, and I don't write..
The other day I was riding the tram, and I saw that "Extremely loud and incredibly close" was out on BluRay.... I decided to give it a shot. You'll need some back story to understand this. The book this movie is based on was the book I finished reading 8 months after I lost my boyfriend. It was the book that got me to move forward in life after he had died. It was kind of the book that brought me back to life.
It's odd, this book is so, STRANGE... it's so odd half of the time I was wondering what the hell this book was.. But I got through it, and with it I got through my pain somehow... It felt easier afterwards. I remember I finished reading it at a loft in Turkey, where we were on a 2 day stay from vacationing in Greece. The other day I started watching the movie but could only finish 40% of it. To be honest I can understand why people don't like it. It's about as odd as the book, only when it comes to movies you can't make your own story or images in your head. You don't get the same explanations and you don't understand the story in the same way when there's images on a screen. I started crying when I had reached that 40% and I couldn't finish.. I won't finish for a while, I need time to digest this... I still miss him, it's been almost eight years since he died and it still hurts... Insane amounts of hurt, shards of pain trough my heart, and my head everytime I think of him...
So the reason why I am writing this blogpost. I have no choice... Yesterday I read this, and I can't get it out of my head. What hit me the hardest was that suddenly a friends name showed up in the text.. Simen, this kid that was a year under me in high school. He was the goofy kid everyone loved. I remember when we were seniors and "Russ" we used to joke around with him all the time. He kind of became our mascot, this small boy, all skin and bones. Apparently that changed.
27th of June 2010 - I came to the US the night before. I turn my computer on at 6am in the morning and see Simens face staring back at me... Him and three others have been killed by a roadside bomb in Afghanistan. I can't believe it, I just stare blankly at the monitor in front of me. My boyfriend asks "whats wrong?" and the tears just stream down my face.. I can't believe this kid, this boy I used to have fun with and joke around with is GONE.... gone... I didn't even know he was a soldier.
I hadn't talked to him in 7 years. After I finished high school I moved away and didn't really think about it. The people you move away from are just there, back "home"... You never really think that one day you will open the newspaper and see their face -annoucing that they died..
I've been crying on and off since yesterday too. It just feels so unfair that young people just die, for no reason...(I know it was a war, it still feels useless). I'm happy he was rewarded the Armed Forces Medal for Heroic Deeds after his death.. but it doesn't help... He's still gone, like the others.. I do find some comfort however, in the fact that he saved someones life... He was a hero, the ones you read about in stories. And I will forever remember him that way.
Rest in Peace
Xoxo
M
The other day I was riding the tram, and I saw that "Extremely loud and incredibly close" was out on BluRay.... I decided to give it a shot. You'll need some back story to understand this. The book this movie is based on was the book I finished reading 8 months after I lost my boyfriend. It was the book that got me to move forward in life after he had died. It was kind of the book that brought me back to life.
It's odd, this book is so, STRANGE... it's so odd half of the time I was wondering what the hell this book was.. But I got through it, and with it I got through my pain somehow... It felt easier afterwards. I remember I finished reading it at a loft in Turkey, where we were on a 2 day stay from vacationing in Greece. The other day I started watching the movie but could only finish 40% of it. To be honest I can understand why people don't like it. It's about as odd as the book, only when it comes to movies you can't make your own story or images in your head. You don't get the same explanations and you don't understand the story in the same way when there's images on a screen. I started crying when I had reached that 40% and I couldn't finish.. I won't finish for a while, I need time to digest this... I still miss him, it's been almost eight years since he died and it still hurts... Insane amounts of hurt, shards of pain trough my heart, and my head everytime I think of him...
So the reason why I am writing this blogpost. I have no choice... Yesterday I read this, and I can't get it out of my head. What hit me the hardest was that suddenly a friends name showed up in the text.. Simen, this kid that was a year under me in high school. He was the goofy kid everyone loved. I remember when we were seniors and "Russ" we used to joke around with him all the time. He kind of became our mascot, this small boy, all skin and bones. Apparently that changed.
27th of June 2010 - I came to the US the night before. I turn my computer on at 6am in the morning and see Simens face staring back at me... Him and three others have been killed by a roadside bomb in Afghanistan. I can't believe it, I just stare blankly at the monitor in front of me. My boyfriend asks "whats wrong?" and the tears just stream down my face.. I can't believe this kid, this boy I used to have fun with and joke around with is GONE.... gone... I didn't even know he was a soldier.
I hadn't talked to him in 7 years. After I finished high school I moved away and didn't really think about it. The people you move away from are just there, back "home"... You never really think that one day you will open the newspaper and see their face -annoucing that they died..
I've been crying on and off since yesterday too. It just feels so unfair that young people just die, for no reason...(I know it was a war, it still feels useless). I'm happy he was rewarded the Armed Forces Medal for Heroic Deeds after his death.. but it doesn't help... He's still gone, like the others.. I do find some comfort however, in the fact that he saved someones life... He was a hero, the ones you read about in stories. And I will forever remember him that way.
Rest in Peace
Xoxo
M
tirsdag 19. juni 2012
Disappointments
I've written a post like this before. On how I was disappointed with my grade after my thesis. I think I also mentioned how I was disappointed I didn't get the managing position I had applied for two years ago. And now it has happened again, another managing potion -another one made for me, meant to be "inherited" by me -and I get a no. This time it's not the experience time lacking that makes the Norwegian Government get grumpy. This time it is all about politics, all about letting the man be in charge, and about letting someone with two more years of pharmacist experience be put in instead of me. I am disappointed, I am actually so disappointed and sad that I have now twice broken completely down in front of boyfriend.
Both times he asked "how much wine did you have today?". The alcohol enhances the feeling of miserable. But it doesn't mean the alcohol makes me miserable. It just brings out things that are in there, emotions that I have and that are filled inside me and just happen to come out when I've had a few glasses too much.
It always seem to amaze me how bad I feel. How much longing and hurting and pain there is inside my little body. I have problems breathing, I have problems seeing myself as a valuable human being -because of these small little things that doesn't even matter in the "big" world out there.
Sometimes I have to remember how lucky we are -how incredibly lucky we are to be born in to this country where we are safe and nothing bad happens -at least not very often. It's hard to forget every now and then how lucky I am to have my job, to live life, to not stress out and just live...
Sometimes it just hurts SO much I don't know how to bare it..
How do you get through it all?
xoxo
M
torsdag 19. april 2012
Hvorfor blir du aldri full?
Jeg har skrevet om vennskap, og en del av vennskap er å gå ut med vennene sine. Here's the problem -jeg er ikke spesielt glad i mye alkohol, ei heller overfylte utesteder.
Resultat: Jeg blir sjeldent invitert på fest fordi "jeg ikke drikker nok" eller "ikke vil være med ut likevel". La meg forklare litt...
Jeg har aldri vært noen stor fan av alkohol, heller aldri vært spesielt "vill og gal av meg" -selv ikke da jeg var mer ungdom enn jeg er i dag. Før jeg var atten drakk jeg jo slik alle andre tenåringer, men jeg kan med hånda på hjertet si at jeg nok kun drakk nok ganger til at det knapt rekker å bli talt på to hender -om ikke bare en.Så ja, jeg er KJEDELIG. Jeg ble ikke invitert på mange fester da heller. Det var vel strengt tatt ikke fordi jeg ikke "drakk nok", som det var at jeg rett og slett var hun "rare" datanerden som var god i matte. Wellwell...bygones er det ikke det det heter?
Videregående bytta jeg skole på andre året, og jeg var til og med NESTEN edruruss. Men jeg drakk på et par fester og ødela den streaken -although det skal sies jeg har en del bilder da min kjære samboer (en klassevenninne) står dritings i ei trapp mens jeg smiler edruelig og fint ved siden av, det var forøvrig også ganske greit å kunne være sjåfør. Jeg husker og å være ute uten leg før jeg ble 18 (full, med en finsk venninne så de slapp oss inn så de slapp snakke engelsk, samt jeg var jo med Stine -hun var 20). Jeg husker og å være DRITINGS på 18årsdagen min, hive alle ut klokka tolv fordi min daværende kjæreste flørta med en 16 åring (han var en dust/alkoholiker og forøvrig) og så heiv jeg telefonen i do og kasta opp på den etterpå (visstnok, jeg mener å huske jeg røska den UT av toalettet før jeg kasta opp, menmen). Oh good times.
Jeg gikk på høyskolen i Kristiansand et år -helligere sted skal du vel gjerne lete lenge etter, men drikke det kan dem. Jeg drakk vel litt der nede og, kan huske jeg ramla i land i Danmark etter en noe fuktig tur på danskebåten. Med påfølgende ramling inn og rett i seng når vi var vel hjemme i havn igjen (lord knows hvordan jeg kom meg til leiligheta den morningen). Men all in all, ikke spesielt store festetrangen der heller -det kan vel min gode venninne som jobbet/jobber i utelivsbransjen der nede skrive under på. Husker en spesiell hendelse en av de første gangene vi var ute der hvor en fyr var frekk i trynet mot meg. Ubehagelig opplevelse, men sånn setter seg... Jeg slo ham i trynet med knyttneven, så kom dama hans og skulle forsvare han, men det gadd jeg ikke så jeg snudde ryggen til og gikk. Hun kom ikke etter... hehe
Gjennom universitetstida så var det naturlig nok en del festing. Jeg var med på mange av dem, og jeg gikk til og med ut i Tromsø by av og til -men ikke spesielt ofte. Når jeg gjorde praksisen min nedi Oslo var det flere kvelder jeg og homoen min var ute på bl.a. Grand Baren Etoile, hvor vi ble bedre og bedre kjent med bartenderne. Han betalte, jeg var student, han var ca dobbelt så gammel som meg og hadde råd til det -og ville GJERNE at jeg skulle være litt mere utadvendt, fair enough.
Tilbake til Tromsø, skrive hovedfag, ende opp på en fest i Oslo der jeg tilfeldigvis traff mannen i mitt liv (en egen story for seg selv den festen gitt), og back to Oslo for godt fra sommeren 2009.
Såååå, det var en rask oppsummering av mitt "ville" festeliv fra da jeg var ung. Det har vært en del fester, det er mer enn det høres ut som i denne tråden, men poenget er hvordan situasjonen er i dag. I dag er det slik -jeg er ensom. Jeg føler jeg blir utelatt fra ting ofte av den årsak at jeg "ikke drikker meg full", eller "ikke blir med ut". Nå skal jeg være den første til å innrømme at ja, jeg sier ofte Nei til invitasjoner, eller backer ut i siste liten fordi jeg er trøtt og sliten. Men hvis du har lest noen av blogpostene mine fra tidligere, så har jeg hatt enkelte perioder der jeg ikke nødvendigvis har hatt det så greit. Jeg sliter fortsatt med depresjoner, tanker fra tidligere spiseforstyrrelser etc, og av og til blir det bare for mye med sosialt samvær i tillegg.
Noen mener at jeg "bare er sammen med typen". Men for å være ærlig så driter både han og jeg i om vi er sammen en fredag eller lørdag kveld -med mindre noen av oss har vært borte over en lengre periode. Han drar ofte på fest uten meg, så hvorfor i alle dager skal jeg ikke kunne dra på fest uten han? Catch my drift? Han er IKKE årsaken til at jeg ikke går ut, for å være ærlig gikk jeg SJELDNERE ut da jeg var singel og bodde alene, enn jeg gjør når jeg er i et trygt forhold.
Så det store spørsmålet "hvorfor drikker jeg ikke?" og "hvorfor blir du aldri med ut" eller det mer reelle "men hvorfor blir du aldri full, du MÅ jo bli full i dag, lover du?".
1. Jeg drikker, jeg drikker gjerne to flasker vin på en kveld om jeg vil. Som oftest blir det bare en, og jeg er ofte beruset etter bare to glass vin.
2. Jeg blir ikke med ut fordi jeg ikke liker å gå ut. Jeg liker vorspiel, jeg liker fester som går over i nachspiel -men må innrømme at med mindre jeg har stått opp klokken to på en lørdag, så er jeg ganske "beat" når klokka blir to tre på natta (av og til også ett). Jeg LIKER å være med mennesker, og jeg har ingenting i mot en god fest (Julie kan faktisk bekrefte at jeg ved en anledning var en av de siste som gikk fra en av hennes fester -skjer sjeldent, men aldri si ALDRI!)
3. Jeg blir ikke full på den tradisjonelle måten nei. Beklager å måtte skuffe deg/dere, men jeg liker ikke å rave rundt og å være vill og gal. Dette svaret har flere elementer, la oss ta det over i et eget avsnitt.
3a. Jeg liker ikke å "dumme meg ut", jeg har ALDRI vært noe glad i å stå på en scene, holde en tale, gjøre noe som helst for å få oppmerksomhet. At jeg i tillegg har slitt med Anorexi i mange år, og forsåvidt av og til fortsatt gjør det hjelper heller ikke på tanken å "være foran et stort publikum". Jeg har aldri danset på ungdomsklubb, og er ikke spesielt glad i å danse på utesteder heller -jeg føler meg VELDIG ukomfortabel og keitete. Jeg sitter gjerne i en brun pub og snakker, men da vil jeg gjerne det skal spilles musikk som gjør at man kan snakke, og slipper å rope.
3bI. Jeg liker å ha kontrollen. Det er noe med den kontrollen som du mister når du drikker alkohol jeg ikke liker. Jeg har aldri hatt blackout i hele mitt liv, og håper jeg aldri får det. Forresten, jeg har EN hendelse der jeg ikke helt husker hva som skjedde i hvilket tidsperspektiv, men da drakk jeg og SABLA mye på veldig kort tid og ble insanely full (se der ja, jeg har vært full en gang eller fem). Dess mer jeg drikker dess mer bevisst blir jeg på at jeg har drukket, aka, dess mer jeg drikker dess "mindre" full blir jeg. Det høres helt psycho ut, men det er sånn det er -det er meg.
3bII. La meg spesifisere, hvis en venninne PLUTSELIG blir dårlig eller gjør noe dumt, så blir jeg edru ved et knips, om jeg har drukket to glass eller to flasker. Jeg liker ikke trøbbel, jeg tar vare på folk og bryr meg.
3c. Ikke vær redd for at jeg husker hva dumt du har gjort eller sagt -jeg driter i hva du gjør eller sier når du er full, det er hva du sier når du er edru som betyr noe. Jeg skulle ønske folk bare kunne forstå at jeg ikke er ute etter å "ta noen" fordi jeg "ikke drikker" (som jeg jo har stadfestet at jeg gjør), bare fordi jeg virker edru ovenfor/i forhold til dem.Jeg hater forøvrig hvordan folk kan snakke om vanskelige ting når de er fulle og ikke når de er edrue... Hvorfor kan vi ikke bare snakke sammen om det vanskelige når vi er edrue? (jeg gjør det selv også etter to glass vin altså!)
3d. Som jeg nevnte litt lengre opp her har jeg vært sammen med en alkoholiker. I ca to år var vi faktisk sammen, og det henger enda i litt at alkohol = dårlige greier. Jeg liker ikke måten mennesker blir på med for mye alkohol, og jeg liker heller ikke presset det er på å drikke alkohol. Jeg liker å ta et glass vin eller to, ferdig med det. Jeg drikker ikke for å bli overstadig beruset.
Anyways... Dette er bare noen tanker skrevet ned og ikke lest igjennom... Jeg vil bare så gjerne være "med på festen" selv om jeg er meg... Kan jeg få lov å være meg selv?
xoxo
M
PS: Ja jeg går hjem tidlig, og ja jeg går heller hjem enn å bli med ut -men jeg LIKER det sånn. Er det ikke bedre for alle andre at jeg gjør det JEG liker i stedet for å skulle dra ut, bruke penger jeg ikke vil, for å stå og se på at andre har det gøy mens jeg egentlig har det vondt inni meg? Har dere det ikke mer gøy uten meg? (selv om per tid er dere vel så fulle at strengt tatt har dere vel glemt meg der borti hjørnet eller?).
Resultat: Jeg blir sjeldent invitert på fest fordi "jeg ikke drikker nok" eller "ikke vil være med ut likevel". La meg forklare litt...
Jeg har aldri vært noen stor fan av alkohol, heller aldri vært spesielt "vill og gal av meg" -selv ikke da jeg var mer ungdom enn jeg er i dag. Før jeg var atten drakk jeg jo slik alle andre tenåringer, men jeg kan med hånda på hjertet si at jeg nok kun drakk nok ganger til at det knapt rekker å bli talt på to hender -om ikke bare en.Så ja, jeg er KJEDELIG. Jeg ble ikke invitert på mange fester da heller. Det var vel strengt tatt ikke fordi jeg ikke "drakk nok", som det var at jeg rett og slett var hun "rare" datanerden som var god i matte. Wellwell...bygones er det ikke det det heter?
Videregående bytta jeg skole på andre året, og jeg var til og med NESTEN edruruss. Men jeg drakk på et par fester og ødela den streaken -although det skal sies jeg har en del bilder da min kjære samboer (en klassevenninne) står dritings i ei trapp mens jeg smiler edruelig og fint ved siden av, det var forøvrig også ganske greit å kunne være sjåfør. Jeg husker og å være ute uten leg før jeg ble 18 (full, med en finsk venninne så de slapp oss inn så de slapp snakke engelsk, samt jeg var jo med Stine -hun var 20). Jeg husker og å være DRITINGS på 18årsdagen min, hive alle ut klokka tolv fordi min daværende kjæreste flørta med en 16 åring (han var en dust/alkoholiker og forøvrig) og så heiv jeg telefonen i do og kasta opp på den etterpå (visstnok, jeg mener å huske jeg røska den UT av toalettet før jeg kasta opp, menmen). Oh good times.
Jeg gikk på høyskolen i Kristiansand et år -helligere sted skal du vel gjerne lete lenge etter, men drikke det kan dem. Jeg drakk vel litt der nede og, kan huske jeg ramla i land i Danmark etter en noe fuktig tur på danskebåten. Med påfølgende ramling inn og rett i seng når vi var vel hjemme i havn igjen (lord knows hvordan jeg kom meg til leiligheta den morningen). Men all in all, ikke spesielt store festetrangen der heller -det kan vel min gode venninne som jobbet/jobber i utelivsbransjen der nede skrive under på. Husker en spesiell hendelse en av de første gangene vi var ute der hvor en fyr var frekk i trynet mot meg. Ubehagelig opplevelse, men sånn setter seg... Jeg slo ham i trynet med knyttneven, så kom dama hans og skulle forsvare han, men det gadd jeg ikke så jeg snudde ryggen til og gikk. Hun kom ikke etter... hehe
Gjennom universitetstida så var det naturlig nok en del festing. Jeg var med på mange av dem, og jeg gikk til og med ut i Tromsø by av og til -men ikke spesielt ofte. Når jeg gjorde praksisen min nedi Oslo var det flere kvelder jeg og homoen min var ute på bl.a. Grand Baren Etoile, hvor vi ble bedre og bedre kjent med bartenderne. Han betalte, jeg var student, han var ca dobbelt så gammel som meg og hadde råd til det -og ville GJERNE at jeg skulle være litt mere utadvendt, fair enough.
Tilbake til Tromsø, skrive hovedfag, ende opp på en fest i Oslo der jeg tilfeldigvis traff mannen i mitt liv (en egen story for seg selv den festen gitt), og back to Oslo for godt fra sommeren 2009.
Såååå, det var en rask oppsummering av mitt "ville" festeliv fra da jeg var ung. Det har vært en del fester, det er mer enn det høres ut som i denne tråden, men poenget er hvordan situasjonen er i dag. I dag er det slik -jeg er ensom. Jeg føler jeg blir utelatt fra ting ofte av den årsak at jeg "ikke drikker meg full", eller "ikke blir med ut". Nå skal jeg være den første til å innrømme at ja, jeg sier ofte Nei til invitasjoner, eller backer ut i siste liten fordi jeg er trøtt og sliten. Men hvis du har lest noen av blogpostene mine fra tidligere, så har jeg hatt enkelte perioder der jeg ikke nødvendigvis har hatt det så greit. Jeg sliter fortsatt med depresjoner, tanker fra tidligere spiseforstyrrelser etc, og av og til blir det bare for mye med sosialt samvær i tillegg.
Noen mener at jeg "bare er sammen med typen". Men for å være ærlig så driter både han og jeg i om vi er sammen en fredag eller lørdag kveld -med mindre noen av oss har vært borte over en lengre periode. Han drar ofte på fest uten meg, så hvorfor i alle dager skal jeg ikke kunne dra på fest uten han? Catch my drift? Han er IKKE årsaken til at jeg ikke går ut, for å være ærlig gikk jeg SJELDNERE ut da jeg var singel og bodde alene, enn jeg gjør når jeg er i et trygt forhold.
Så det store spørsmålet "hvorfor drikker jeg ikke?" og "hvorfor blir du aldri med ut" eller det mer reelle "men hvorfor blir du aldri full, du MÅ jo bli full i dag, lover du?".
1. Jeg drikker, jeg drikker gjerne to flasker vin på en kveld om jeg vil. Som oftest blir det bare en, og jeg er ofte beruset etter bare to glass vin.
2. Jeg blir ikke med ut fordi jeg ikke liker å gå ut. Jeg liker vorspiel, jeg liker fester som går over i nachspiel -men må innrømme at med mindre jeg har stått opp klokken to på en lørdag, så er jeg ganske "beat" når klokka blir to tre på natta (av og til også ett). Jeg LIKER å være med mennesker, og jeg har ingenting i mot en god fest (Julie kan faktisk bekrefte at jeg ved en anledning var en av de siste som gikk fra en av hennes fester -skjer sjeldent, men aldri si ALDRI!)
3. Jeg blir ikke full på den tradisjonelle måten nei. Beklager å måtte skuffe deg/dere, men jeg liker ikke å rave rundt og å være vill og gal. Dette svaret har flere elementer, la oss ta det over i et eget avsnitt.
3a. Jeg liker ikke å "dumme meg ut", jeg har ALDRI vært noe glad i å stå på en scene, holde en tale, gjøre noe som helst for å få oppmerksomhet. At jeg i tillegg har slitt med Anorexi i mange år, og forsåvidt av og til fortsatt gjør det hjelper heller ikke på tanken å "være foran et stort publikum". Jeg har aldri danset på ungdomsklubb, og er ikke spesielt glad i å danse på utesteder heller -jeg føler meg VELDIG ukomfortabel og keitete. Jeg sitter gjerne i en brun pub og snakker, men da vil jeg gjerne det skal spilles musikk som gjør at man kan snakke, og slipper å rope.
3bI. Jeg liker å ha kontrollen. Det er noe med den kontrollen som du mister når du drikker alkohol jeg ikke liker. Jeg har aldri hatt blackout i hele mitt liv, og håper jeg aldri får det. Forresten, jeg har EN hendelse der jeg ikke helt husker hva som skjedde i hvilket tidsperspektiv, men da drakk jeg og SABLA mye på veldig kort tid og ble insanely full (se der ja, jeg har vært full en gang eller fem). Dess mer jeg drikker dess mer bevisst blir jeg på at jeg har drukket, aka, dess mer jeg drikker dess "mindre" full blir jeg. Det høres helt psycho ut, men det er sånn det er -det er meg.
3bII. La meg spesifisere, hvis en venninne PLUTSELIG blir dårlig eller gjør noe dumt, så blir jeg edru ved et knips, om jeg har drukket to glass eller to flasker. Jeg liker ikke trøbbel, jeg tar vare på folk og bryr meg.
3c. Ikke vær redd for at jeg husker hva dumt du har gjort eller sagt -jeg driter i hva du gjør eller sier når du er full, det er hva du sier når du er edru som betyr noe. Jeg skulle ønske folk bare kunne forstå at jeg ikke er ute etter å "ta noen" fordi jeg "ikke drikker" (som jeg jo har stadfestet at jeg gjør), bare fordi jeg virker edru ovenfor/i forhold til dem.Jeg hater forøvrig hvordan folk kan snakke om vanskelige ting når de er fulle og ikke når de er edrue... Hvorfor kan vi ikke bare snakke sammen om det vanskelige når vi er edrue? (jeg gjør det selv også etter to glass vin altså!)
3d. Som jeg nevnte litt lengre opp her har jeg vært sammen med en alkoholiker. I ca to år var vi faktisk sammen, og det henger enda i litt at alkohol = dårlige greier. Jeg liker ikke måten mennesker blir på med for mye alkohol, og jeg liker heller ikke presset det er på å drikke alkohol. Jeg liker å ta et glass vin eller to, ferdig med det. Jeg drikker ikke for å bli overstadig beruset.
Anyways... Dette er bare noen tanker skrevet ned og ikke lest igjennom... Jeg vil bare så gjerne være "med på festen" selv om jeg er meg... Kan jeg få lov å være meg selv?
xoxo
M
PS: Ja jeg går hjem tidlig, og ja jeg går heller hjem enn å bli med ut -men jeg LIKER det sånn. Er det ikke bedre for alle andre at jeg gjør det JEG liker i stedet for å skulle dra ut, bruke penger jeg ikke vil, for å stå og se på at andre har det gøy mens jeg egentlig har det vondt inni meg? Har dere det ikke mer gøy uten meg? (selv om per tid er dere vel så fulle at strengt tatt har dere vel glemt meg der borti hjørnet eller?).
torsdag 5. april 2012
Lost
I'm scared I've lost you...
In fact I'm more scared I have hurt you by trying to be real.
You see, in my world, there is black and white -with shades of grey.
In yours -every color of the universe.
It's part of what I admire about you, the colors.
I wish I could comfort you,
tell you everything would be okay
-but like I said
I can't.
The shades of grey won't let me.
We all try our best to make things black and white,
but in all fairness life slaps you in the face more often than you'd think.
Believe me when I say things will be okay though.
It's not that I am retracting my first sentence
It's just the reality.
It will be OK.
But there will be bumps
Together we can climb every mountain
Just hold my hand
Trust me
Xoxo
M
onsdag 28. mars 2012
Gut feeling
All of the sudden I got this horrible gut feeling. You know -the feeling that you get when someone you know die, or to be less dramatic -get sick. Sad to say I only really think about the first option -having experienced it in the past, but anywho..
I just suddenly got this feeling at nine thirty on an ordinary wednesday. The worst part is I can't seem to shake it off either. I'm just hoping everyone I love is ok.
My gut feeling is also affected by the fact that I started thinking about our economy. Now to have this settled, we are WELL off.. We are two adults, with two decent paying jobs (I mean, I have a master of Pharmacy -kind of hard to get a low pay, and I'm good -which means not only do I get paid ok -I demand a good salary). But despise this fact, I still feel we aren't "saving enough".. When I say we, I mean I -however I do save a good decent chunk of money each month -in fact certain months is as much as 40% of my earnings.. Realisticly (with vacation money being spent a few months a head etc) we can say maybe 20 per cent of my income is savings. You would think I would be happy about that right?
Well I am not. However much money I seem to manage to save up -nothing, I mean nothing seems to be enough to buy a house in this damn city. By house I mean two bedroom apartments. And by having enough, I mean more than 3 million kroner. And yes -I do realize going further away from the city centre, or even pushing it further towards the socioeconomic "lower" areas of the city -but I don't want that... (making myself sound like a spoilt five year old here -you don't have to point it out, I am well aware).
I LIKE my area of the city, I feel safe here -for instance last time I was downtown and took the bus home around midnight -a guy with a gun walked on the bus (supposedly! I didn't actually see a gun, and no shots were fired). Scary. Now it must be mentioned I was taking the bus HOME, so technically I guess even taking the bus home where I do feel safe is dangerous enough in it self. The guy weren't actually taking the bus though, he was being chased by some other guys. -Enough about this.
So my reasoning? I want a place that is close enough to the city so I won't feel like it's a hassle to go downtown. I wan't it to be cosy and nice, and not too far away from a local supermarked/store. I must admit the fruit store downstairs -which is more of a small local supermarked really is spoiling us with availability and descent prices too. I want a place that is close enough to work so I don't have to spend more than 30 minutes getting there -and I guess that's where the kicker is. Where we live now is perfect that way... Not too far, not too short (long enough for me to validate having a bus pass).
So that gut feeling? It's still bad, I feel horrible about not knowing what the future holds.. I am also scared someone I love is in trouble, or hurt, or sad, or worst case scenario -dead. If they read this however, it means they are not dead -which is good.
How was your day?
Xoxo
M
I just suddenly got this feeling at nine thirty on an ordinary wednesday. The worst part is I can't seem to shake it off either. I'm just hoping everyone I love is ok.
My gut feeling is also affected by the fact that I started thinking about our economy. Now to have this settled, we are WELL off.. We are two adults, with two decent paying jobs (I mean, I have a master of Pharmacy -kind of hard to get a low pay, and I'm good -which means not only do I get paid ok -I demand a good salary). But despise this fact, I still feel we aren't "saving enough".. When I say we, I mean I -however I do save a good decent chunk of money each month -in fact certain months is as much as 40% of my earnings.. Realisticly (with vacation money being spent a few months a head etc) we can say maybe 20 per cent of my income is savings. You would think I would be happy about that right?
Well I am not. However much money I seem to manage to save up -nothing, I mean nothing seems to be enough to buy a house in this damn city. By house I mean two bedroom apartments. And by having enough, I mean more than 3 million kroner. And yes -I do realize going further away from the city centre, or even pushing it further towards the socioeconomic "lower" areas of the city -but I don't want that... (making myself sound like a spoilt five year old here -you don't have to point it out, I am well aware).
I LIKE my area of the city, I feel safe here -for instance last time I was downtown and took the bus home around midnight -a guy with a gun walked on the bus (supposedly! I didn't actually see a gun, and no shots were fired). Scary. Now it must be mentioned I was taking the bus HOME, so technically I guess even taking the bus home where I do feel safe is dangerous enough in it self. The guy weren't actually taking the bus though, he was being chased by some other guys. -Enough about this.
So my reasoning? I want a place that is close enough to the city so I won't feel like it's a hassle to go downtown. I wan't it to be cosy and nice, and not too far away from a local supermarked/store. I must admit the fruit store downstairs -which is more of a small local supermarked really is spoiling us with availability and descent prices too. I want a place that is close enough to work so I don't have to spend more than 30 minutes getting there -and I guess that's where the kicker is. Where we live now is perfect that way... Not too far, not too short (long enough for me to validate having a bus pass).
So that gut feeling? It's still bad, I feel horrible about not knowing what the future holds.. I am also scared someone I love is in trouble, or hurt, or sad, or worst case scenario -dead. If they read this however, it means they are not dead -which is good.
How was your day?
Xoxo
M
onsdag 29. februar 2012
mandag 27. februar 2012
Life
I've never been much of a girl-y-girl. Never did any good with make-up, or hair for that matter. Never dressed up -mainly just down. I love my jeans, and I hate wearing heels -in addition to that I NEVER wanted to get married. Let me clarify the fact that I don't/didn't want to get married by the information that my mom is happily married to my stepfather and has been since I was 6, now being 27 -that is over 20 years of happily ever after to draw inspiration from.
I just finished reading this book -this very simple book about a baker. It's a full on chick lit, where you know the whole story-line before it even begins. But it moved me, it made me want to have a wedding too. To have a best friend standing by my side, not necessary a white dress or a hundred guests... But just this one moment in time where the one I love, and me are the only things that matter in the world.
I feel somewhat selfish to think this... As if we aren't the only things/people that matter in the world in other situations? It's all about cherishing the moments in life, all the moments, big and small.
I had my best friend stay over for a few nights. She lives in Turkey... I hate the fact that my two best friends, her and my other friend living in damn Canada are so far away. What the hell, you find good friends and they leave you here in the `#¤#%%&/? cold Norway. Okay fine, I like Norway -I think I might actually love Norway, and the safety that is our social economy and way things work. It worries me that we are moving closer and closer towards the american system... Privatized healthcare is not the way to go guys.
Anyway, back to the moments, my most cherished part of this visit was the two of us, snuggled on each end of the couch drinking buckets of tea... Literally -they are buckets.. (well fine, they might not hold more than 4dl of water, but still). We've been calling them buckets ever since 2005 when we had our second shared apartment together. I can't begin to count how many times we have snuggled up under a blanket, watched crappy TV and just enjoyed each others company -small things, big differences.
I'm all alone on my couch now -but I cherish these three days more than most things that has happened lately. The perfection of having silence together, of just working together, functioning together in an environment is awesome. Me and her has always had that, we move around each ocher in the kitchen like we were an old married couple -I have my chores, she has hers. Boyfriend even comments sometimes how ridiculously well we seem to fit.
Yet another ramling post.. When am I ever going to sit down and actually write something that makes sense?
Today I'm thankful for old friends, and new -I love you all to bits.
xoxo
M
And yes, I will start posting pictures again -just... eventually
I just finished reading this book -this very simple book about a baker. It's a full on chick lit, where you know the whole story-line before it even begins. But it moved me, it made me want to have a wedding too. To have a best friend standing by my side, not necessary a white dress or a hundred guests... But just this one moment in time where the one I love, and me are the only things that matter in the world.
I feel somewhat selfish to think this... As if we aren't the only things/people that matter in the world in other situations? It's all about cherishing the moments in life, all the moments, big and small.
I had my best friend stay over for a few nights. She lives in Turkey... I hate the fact that my two best friends, her and my other friend living in damn Canada are so far away. What the hell, you find good friends and they leave you here in the `#¤#%%&/? cold Norway. Okay fine, I like Norway -I think I might actually love Norway, and the safety that is our social economy and way things work. It worries me that we are moving closer and closer towards the american system... Privatized healthcare is not the way to go guys.
Anyway, back to the moments, my most cherished part of this visit was the two of us, snuggled on each end of the couch drinking buckets of tea... Literally -they are buckets.. (well fine, they might not hold more than 4dl of water, but still). We've been calling them buckets ever since 2005 when we had our second shared apartment together. I can't begin to count how many times we have snuggled up under a blanket, watched crappy TV and just enjoyed each others company -small things, big differences.
I'm all alone on my couch now -but I cherish these three days more than most things that has happened lately. The perfection of having silence together, of just working together, functioning together in an environment is awesome. Me and her has always had that, we move around each ocher in the kitchen like we were an old married couple -I have my chores, she has hers. Boyfriend even comments sometimes how ridiculously well we seem to fit.
Yet another ramling post.. When am I ever going to sit down and actually write something that makes sense?
Today I'm thankful for old friends, and new -I love you all to bits.
xoxo
M
And yes, I will start posting pictures again -just... eventually
lørdag 18. februar 2012
Hvem er jeg?
Hvem er du? Du spør kanskje det når du finner veien inn til bloggen min -eller kanskje ikke. Uansett, jeg kan svare for deg hvis du vil.
Det skremmer meg hvordan facebook kobles opp mot alt mulig. Twitter, pinterest (som jeg ikke har prøvd enda), og en million spill og random greier på nettet. Nå skal det sies facebook er en kjempegunstig måte å promotere feks spill på -og jeg regner med at det ikke kommer til å avta med det første. Men nå var det ikke facebook denne posten skulle handle om da.
Poenget mitt med å nevne facebook er at jeg vil helst at facebook -altså mitt "privatliv" og min twitter/blogg helst ikke har så mye til felles. Mange av "jentene mine" blogger under fullt navn (Lise, Ida, Trine) og de har til og med facebook sider for bloggene sine som gjør det enkelt å følge med på når de oppdaterer. Men for meg, for meg så var bloggen alltid noe personlig, en dagbok på nett som jeg kanskje en dag drømte om skulle fatte noens interesse.
Men så kom alle disse koblingene da, og smartphones -og ja, jeg endte opp med en smartphone jeg og. Og så var jeg så "smart" at jeg kobla mobilnr mitt mot twitter kontoen min. Så en dag så poppa det opp "frk blablabla" (la oss kalle henne det) følger deg på twitter. Og jeg FREAKA ut. Det viste seg å være tante til mine små kusiner, som hadde opprettet twitter konto for gøy -og selvsagt fant meg via kontaktene sine i telefonlista. Dette endte da opp med at jeg sletta hele denne bloggen, flytta alt over til WP for å ha en kopi, la alt tilbake hit igjen -selekterte en del poster og reposta dem. Fortsatt ligger det ikke spesielt mye her.. Det var jo liksom min private dagbok -og ja, jeg ønsket jo at NOEN skulle lese det, men ikke DE... Ingen av familien.. dette er MIN boble.. (naiv super -jezz)
Så hvem er jeg? Jeg er M, jeg er Anintua, jeg er / var Shy^. En gang var jeg til og med noe så avansert som |-_MG_-| ! Jeg er meg, jeg er 27, jeg er samboer, jeg er farmasøyt, jeg er profesjonell -men desverre ingen skribent. Jeg er hun som fikk en C på masteroppgaven når alle trodde hun skule få en A (So much for å velge noe utfordrende) (PS; fortsatt skuffa over den C'en). Jeg er hun som stalker andre mennesker på twitter og blogger, men strengt tatt ikke kommenterer så mye. Jeg er hun som ønske hun kunne, som ønsket hun gjorde men aldri gjorde.
I dag innså jeg plutselig hva det er jeg skulle ØNSKE jeg kunne si med en blogg, hva jeg EGENTLIG kunne tenke meg og gjøre -men som jeg føler jeg ikke helt vet hvor jeg skal begynne med. DETTE. Seriøst -jeg tror jeg kan sitte og lese disse artiklene i timesvis. Kan jeg kalle dem artikler? For de er jo det. Hvorfor i alle dager har jeg ikke sett disse før?
Sååååå det var litt om meg -hvem jeg er, men kanskje mer hvem jeg vil være. Samtidig vil jeg være morsom som frk.plosiv, flink som AstridVU og bare rett og slett fantastisk som alle disse andre menneskene jeg ser på nett.. Jeg vil ta bildene til ZooPayne også må nevnes...
Til alle dere jeg har nevnt, dere inspirerer meg. Til alle dere jeg har glemt -dere også.
Takk
xoxo
M
Det skremmer meg hvordan facebook kobles opp mot alt mulig. Twitter, pinterest (som jeg ikke har prøvd enda), og en million spill og random greier på nettet. Nå skal det sies facebook er en kjempegunstig måte å promotere feks spill på -og jeg regner med at det ikke kommer til å avta med det første. Men nå var det ikke facebook denne posten skulle handle om da.
Poenget mitt med å nevne facebook er at jeg vil helst at facebook -altså mitt "privatliv" og min twitter/blogg helst ikke har så mye til felles. Mange av "jentene mine" blogger under fullt navn (Lise, Ida, Trine) og de har til og med facebook sider for bloggene sine som gjør det enkelt å følge med på når de oppdaterer. Men for meg, for meg så var bloggen alltid noe personlig, en dagbok på nett som jeg kanskje en dag drømte om skulle fatte noens interesse.
Men så kom alle disse koblingene da, og smartphones -og ja, jeg endte opp med en smartphone jeg og. Og så var jeg så "smart" at jeg kobla mobilnr mitt mot twitter kontoen min. Så en dag så poppa det opp "frk blablabla" (la oss kalle henne det) følger deg på twitter. Og jeg FREAKA ut. Det viste seg å være tante til mine små kusiner, som hadde opprettet twitter konto for gøy -og selvsagt fant meg via kontaktene sine i telefonlista. Dette endte da opp med at jeg sletta hele denne bloggen, flytta alt over til WP for å ha en kopi, la alt tilbake hit igjen -selekterte en del poster og reposta dem. Fortsatt ligger det ikke spesielt mye her.. Det var jo liksom min private dagbok -og ja, jeg ønsket jo at NOEN skulle lese det, men ikke DE... Ingen av familien.. dette er MIN boble.. (naiv super -jezz)
Så hvem er jeg? Jeg er M, jeg er Anintua, jeg er / var Shy^. En gang var jeg til og med noe så avansert som |-_MG_-| ! Jeg er meg, jeg er 27, jeg er samboer, jeg er farmasøyt, jeg er profesjonell -men desverre ingen skribent. Jeg er hun som fikk en C på masteroppgaven når alle trodde hun skule få en A (So much for å velge noe utfordrende) (PS; fortsatt skuffa over den C'en). Jeg er hun som stalker andre mennesker på twitter og blogger, men strengt tatt ikke kommenterer så mye. Jeg er hun som ønske hun kunne, som ønsket hun gjorde men aldri gjorde.
I dag innså jeg plutselig hva det er jeg skulle ØNSKE jeg kunne si med en blogg, hva jeg EGENTLIG kunne tenke meg og gjøre -men som jeg føler jeg ikke helt vet hvor jeg skal begynne med. DETTE. Seriøst -jeg tror jeg kan sitte og lese disse artiklene i timesvis. Kan jeg kalle dem artikler? For de er jo det. Hvorfor i alle dager har jeg ikke sett disse før?
Sååååå det var litt om meg -hvem jeg er, men kanskje mer hvem jeg vil være. Samtidig vil jeg være morsom som frk.plosiv, flink som AstridVU og bare rett og slett fantastisk som alle disse andre menneskene jeg ser på nett.. Jeg vil ta bildene til ZooPayne også må nevnes...
Til alle dere jeg har nevnt, dere inspirerer meg. Til alle dere jeg har glemt -dere også.
Takk
xoxo
M
torsdag 16. februar 2012
Jar of Hearts
I know I can't take one more step towards you
Cause all that's waiting is regret
And don't you know I'm not your ghost anymore?
You lost the love I loved the most
I learned to live, half-alive
And now you want me one more time
And who do you think you are?
Runnin' 'round leaving scars
Collecting your jar of hearts
And tearing love apart
You're gonna catch a cold
From the ice inside your soul
So don't come back for me
Who do you think you are?
I hear you're asking all around
If I am anywhere to be found
I have grown too strong
To ever fall back in your arms
I've learned to live, half-alive
Now you want me one more time
Who do you think you are?
Runnin' 'round leaving scars
Collecting your jar of hearts
And tearing love apart
You're gonna catch a cold
From the ice inside your soul
So don't come back for me
Who do you think you are?
Dear, it took so long
Just to feel alright
Remember how to put back
The light in my eyes
I wish I had missed
The first time that we kissed
'Cause you broke all your promises
And now you're back you don't get to get me back
Who do you think you are?
Runnin' 'round leaving scars
Collecting your jar of hearts
And tearing love apart
You're gonna catch a cold
From the ice inside your soul
So don't come back for me
Don't come back at all
And who do you think you are?
Runnin' 'round leaving scars
Collecting your jar of hearts
And tearing love apart
You're gonna catch a cold
From the ice inside your soul
Don't come back for me
Don't come back at all
Who do you think you are?
Who do you think you are?
Who do you think you are?
This is an amazing song, and I just can't get it out of my head..
Enjoy
xoxo
M
Cause all that's waiting is regret
And don't you know I'm not your ghost anymore?
You lost the love I loved the most
I learned to live, half-alive
And now you want me one more time
And who do you think you are?
Runnin' 'round leaving scars
Collecting your jar of hearts
And tearing love apart
You're gonna catch a cold
From the ice inside your soul
So don't come back for me
Who do you think you are?
I hear you're asking all around
If I am anywhere to be found
I have grown too strong
To ever fall back in your arms
I've learned to live, half-alive
Now you want me one more time
Who do you think you are?
Runnin' 'round leaving scars
Collecting your jar of hearts
And tearing love apart
You're gonna catch a cold
From the ice inside your soul
So don't come back for me
Who do you think you are?
Dear, it took so long
Just to feel alright
Remember how to put back
The light in my eyes
I wish I had missed
The first time that we kissed
'Cause you broke all your promises
And now you're back you don't get to get me back
Who do you think you are?
Runnin' 'round leaving scars
Collecting your jar of hearts
And tearing love apart
You're gonna catch a cold
From the ice inside your soul
So don't come back for me
Don't come back at all
And who do you think you are?
Runnin' 'round leaving scars
Collecting your jar of hearts
And tearing love apart
You're gonna catch a cold
From the ice inside your soul
Don't come back for me
Don't come back at all
Who do you think you are?
Who do you think you are?
Who do you think you are?
This is an amazing song, and I just can't get it out of my head..
Enjoy
xoxo
M
søndag 12. februar 2012
Love in 400 words (or less?)
A while back someone sent me a link to Love in 400 words, a competition of sorts online about writing the best tale in four hundred words. Now I don't think I ever got to four hundred. I even think this text is in dire need of some work, but I can't quite wrap my head around it, so for now.. this is it.
"The day I realized I had fallen in love with you I was sold. I didn't know what had happened, but it was something. Maybe the way your body grew in to your face during the last year. Later I've come to realize that all men go through this metamorphosis when they come of age.
The night of my birthday I realized my fascination had turned in to a crush. The way you moved, stood, looked. The smile on your whole face not just your mouth. How do you approach the unapproachable?
A month after that I realized that I could. Snuck my way in to your heart and your bed. It was the most amazing time I ever had. That's the night I started loving your chest. That's the second lesson I learned about men -the chest is the best pillow in the world.
The few months we had together was incredible. I remember planning our future when reality slammed me in the face.
You died.
You disappeared out of my life with a bang.
I've never hurt so much in my life, not before, not after.
And the chest... They opened the chest -and I hated it."
Let me know if you like it.
xoxo
M
søndag 5. februar 2012
Bekymret
Jeg er bekymret -for alt og allting. Jeg tror jeg har vært sånn lenge, at jeg bekymrer meg mer enn jeg burde. Det er vel strengt tatt ikke bare en antagelse, jeg VET at jeg bekymrer meg mer enn jeg burde. Bekymringene er feks småting som at jeg er for stor, eller at jeg er for ubetydelig (okei, kanskje det ikke er småting forresten). Bekymrer meg for at jeg ødelegger mitt eget forhold med å bekymre meg for mye (!), for at vennskapene mine ikke varer fordi jeg er så dårlig og holde kontakt.
Bekymrer meg for hva jeg sier, hva jeg gjør, hvordan jeg ser ut, hva jeg har på meg... Strengt tatt bekymrer jeg meg for alt i hele verden! Til og med ting jeg overhodet ikke har noen kontroll på. I dag har feks svigermor bestilt billetter fra USA til Norge for å hilse på oss i sommer. Samtidig feirer min egen mor 50 årsdag noe som vil si at vi skal til Italia. Siden min samboer er av italiensk opprinnelse skal da svigermor dit også. Dette gjør at billettene for det første fra USA (pga sein bestilling?) er nå på 5600kr, og så er billettene til Italia ca 3000kr. Dette er noe vi gir henne i jul/bursdagsgave -so far so good, men så har hun bestemt seg at hun skal ta med seg søstera til samboer, og da bekymrer jeg meg....
Første bekymring, svigermor har ingen jobb, er vel over femti -og har da ikke nødvendigvis verdens gunstigste økonomi. Hun har de siste tre årene prøvd å selge huset sitt, uten suksess. Andre bekymring, søster til sambo er litt egosentrisk. Kommer hun overhodet til å ha det greit på denne turen? Strengt tatt kommer vi ikke særlig godt overens heller, men then again, vi sees jo heller sjeldent så det er vel ikke verdens største problem. Third problem -kommer vi virkelig til å overleve fire dager i Italia oppå hverandre, familier i alle retninger og ikke noe privatliv? Det blir hyggelig altså, ikke misforstå meg -men gud jeg tror jeg skal være glad når den helga er over i Juli....
jaja, bekymringer -de er ikke så veldig store lengre når jeg ser "Ingen Grenser"
Ble fort bråstopp på denne blogposten (smør på flesk)
xoxo
M
Bekymrer meg for hva jeg sier, hva jeg gjør, hvordan jeg ser ut, hva jeg har på meg... Strengt tatt bekymrer jeg meg for alt i hele verden! Til og med ting jeg overhodet ikke har noen kontroll på. I dag har feks svigermor bestilt billetter fra USA til Norge for å hilse på oss i sommer. Samtidig feirer min egen mor 50 årsdag noe som vil si at vi skal til Italia. Siden min samboer er av italiensk opprinnelse skal da svigermor dit også. Dette gjør at billettene for det første fra USA (pga sein bestilling?) er nå på 5600kr, og så er billettene til Italia ca 3000kr. Dette er noe vi gir henne i jul/bursdagsgave -so far so good, men så har hun bestemt seg at hun skal ta med seg søstera til samboer, og da bekymrer jeg meg....
Første bekymring, svigermor har ingen jobb, er vel over femti -og har da ikke nødvendigvis verdens gunstigste økonomi. Hun har de siste tre årene prøvd å selge huset sitt, uten suksess. Andre bekymring, søster til sambo er litt egosentrisk. Kommer hun overhodet til å ha det greit på denne turen? Strengt tatt kommer vi ikke særlig godt overens heller, men then again, vi sees jo heller sjeldent så det er vel ikke verdens største problem. Third problem -kommer vi virkelig til å overleve fire dager i Italia oppå hverandre, familier i alle retninger og ikke noe privatliv? Det blir hyggelig altså, ikke misforstå meg -men gud jeg tror jeg skal være glad når den helga er over i Juli....
jaja, bekymringer -de er ikke så veldig store lengre når jeg ser "Ingen Grenser"
Ble fort bråstopp på denne blogposten (smør på flesk)
xoxo
M
fredag 27. januar 2012
Kjære du
Hvis du bare visste,
hvor mye du betyr
Hvis du bare ante,
hva dine ord gjør
Hvis jeg kunne fortelle,
hvor mye du er verd
og la alle de innerste stemmene få høre.
xoxo
M
hvor mye du betyr
Hvis du bare ante,
hva dine ord gjør
Hvis jeg kunne fortelle,
hvor mye du er verd
og la alle de innerste stemmene få høre.
xoxo
M
onsdag 25. januar 2012
Attention Span
So my boyfriend reads, and has read everything there is online. This leads to him having the annoying quality of knowing -or that he thinks he knows, everything. Most often unfortunately -he is right. Here is my problem -I have the attention span of a two year old. Let me explain.
I start reading something online, like a Wikipedia article about something I zone out within minutes of reading it. That means, if the article is too long, I will not complete my read. Why am I like this? I have no idea. In all fairness I have spent five yeas in a university finishing my degree in Pharmacy -maybe I got enough reading back then?
It's the same with all the things I want to learn. Once I wanted to roller-blade. It was very "in" in the 90s, and comes and goes every now and then. I still wish I could do it, but as mention, my attention span is that of a two year old -and if I can not make it right away, I chose not to do something.
Picture editing, and taking photos in general: I've wanted to be a photographer for as long as I can remember. Last year I finally bought a camera, and since then I have even bought another two lenses to use in addition to the standard 18-55mm you get with your camera. Yet -I still don't use it as much as I should, and I do not edit photos at all. I even got myself adobe CS and this other program for editing raw format files, and yet, no editing is going on.
As of now I am on sick leave for about 4 more weeks, I guess I can spend some time reading up and watching videos on editing and maybe, just maybe I will learn something? Maybe, just maybe I will do something? I doubt it though. Now that makes me sound like I have little faith in myself, and in all fairness I do. But don't you know yourself too? Isn't there a whole lot of things you procrastinate over that just never gets done?
I blame it on the attention span..
xoxo
M
I start reading something online, like a Wikipedia article about something I zone out within minutes of reading it. That means, if the article is too long, I will not complete my read. Why am I like this? I have no idea. In all fairness I have spent five yeas in a university finishing my degree in Pharmacy -maybe I got enough reading back then?
It's the same with all the things I want to learn. Once I wanted to roller-blade. It was very "in" in the 90s, and comes and goes every now and then. I still wish I could do it, but as mention, my attention span is that of a two year old -and if I can not make it right away, I chose not to do something.
Picture editing, and taking photos in general: I've wanted to be a photographer for as long as I can remember. Last year I finally bought a camera, and since then I have even bought another two lenses to use in addition to the standard 18-55mm you get with your camera. Yet -I still don't use it as much as I should, and I do not edit photos at all. I even got myself adobe CS and this other program for editing raw format files, and yet, no editing is going on.
As of now I am on sick leave for about 4 more weeks, I guess I can spend some time reading up and watching videos on editing and maybe, just maybe I will learn something? Maybe, just maybe I will do something? I doubt it though. Now that makes me sound like I have little faith in myself, and in all fairness I do. But don't you know yourself too? Isn't there a whole lot of things you procrastinate over that just never gets done?
I blame it on the attention span..
xoxo
M
søndag 22. januar 2012
well hi there..
Are you still around? If you are -wow, aren't you the most patient person out there. I haven't existed on my blog for ages.. And in all fairness I don't even know if I am really back right now.
Lately I've had plenty of time off. I've been on sick leave (not fully) for a while -which have resulted in me sleeping a whole lot more, and staying up a whole lot longer at night. Not working as much as I wish I could (without work I feel incomplete) and being depressed about not working. The sick leave was because of a ganglion on my foot, which I have now removed.
Before I went to surgery I read the surgery letter one more time -in which it said "no more than 1-3 days of sick leave might be necessary". That made me worried, as I had booked a flight to my moms for eight days, total of ten days after surgery. My doctor and the operating site had told me that it was most likely a two week sick leave after surgery. I worried for no reason. I now have a total of five (almost six) weeks sick leave, and I am supposed to be off of work until the 1st of March. That's a ridiculous amount of time, and to be fair I probably will go back to work before that.
My stitches needs to be removed within fourteen days. Today I freaked out because I couldn't put a shoe on my right foot, which means tomorrow when I leave the house I have to have a sock on my foot, and I will not be able to walk properly -and have to actively use my crutches. Fact of the matter is, I CAN walk on my foot. Only not outside -because it is winter and I can not wear flip flops.
This makes me depressed. So the likely-hood of me blogging more is no higher than it's been the last few weeks. Just thought I would let you know what was going on.
Lot's of wordfeud, lots of twitter, facebook... and if you wanna talk to me, a tweetmessage is just all it takes.
xoxo
M
Lately I've had plenty of time off. I've been on sick leave (not fully) for a while -which have resulted in me sleeping a whole lot more, and staying up a whole lot longer at night. Not working as much as I wish I could (without work I feel incomplete) and being depressed about not working. The sick leave was because of a ganglion on my foot, which I have now removed.
Before I went to surgery I read the surgery letter one more time -in which it said "no more than 1-3 days of sick leave might be necessary". That made me worried, as I had booked a flight to my moms for eight days, total of ten days after surgery. My doctor and the operating site had told me that it was most likely a two week sick leave after surgery. I worried for no reason. I now have a total of five (almost six) weeks sick leave, and I am supposed to be off of work until the 1st of March. That's a ridiculous amount of time, and to be fair I probably will go back to work before that.
My stitches needs to be removed within fourteen days. Today I freaked out because I couldn't put a shoe on my right foot, which means tomorrow when I leave the house I have to have a sock on my foot, and I will not be able to walk properly -and have to actively use my crutches. Fact of the matter is, I CAN walk on my foot. Only not outside -because it is winter and I can not wear flip flops.
This makes me depressed. So the likely-hood of me blogging more is no higher than it's been the last few weeks. Just thought I would let you know what was going on.
Lot's of wordfeud, lots of twitter, facebook... and if you wanna talk to me, a tweetmessage is just all it takes.
xoxo
M
Abonner på:
Innlegg (Atom)